Ibsen og kjærligheten

Ibsen og kjærligheten

Nora går fra Helmer og fra ekteskapet i sluttscenen i Et dukkehjem. Og vi sitter igjen med det store spørsmålet: hva skal til for at et samliv blir til et likestilt ekteskap? Toril Moi mener noe av svaret kan finnes i Fruen fra havet. Om dette og mye mer skriver hun i boka Ibsens modernisme.

Mer om Litteratur
Toril Moi. (foto: Beret Bråten)

Toril Moi var nylig innom Lillehammer og litteraturfestival med boka om Ibsens modernisme. En bok skrevet på engelsk, men som først kom i norsk språkdrakt. Den engelske versjonen er rett rundt hjørnet. Og Moi vil gjerne snakke om Ibsen og kjærligheten.

– I boka behandler jeg Ibsen som en stor tenker om kjærligheten, for det mener jeg han er, understreker hun.

Der dukkehjemmet slutter

Hvordan skape det likestilte ekteskapet? Eller som Moi utforsker i boka: Hvilke vilkår har kjærligheten i den moderne skeptisismens tidsalder? Skeptisisme da forstått som vår tvil på språkets evne til å uttrykke det som skjuler seg i et menneskets indre.

Der dukkehjemmet slutter, starter Fruen fra havet (1888).
– Og Fruen fra havet er spennende. For i dette stykket ligger ansatsen til et svar på hvordan skape et forhold basert på frihet, jevnbyrdighet og kjærlighet, sier Toril Moi.

I Fruen fra havet møter vi Ellida og doktor Wangel, et ektepar som er blitt fremmede for hverandre. Deres nyfødte sønn døde tre år før stykket starter, og etter det har Ellida levd i sin egen fantasiverden. Hun legger ikke merke til hvor høyt ektemannen elsker henne, eller hvor mye den yngste stedatteren, Hilde, lengter etter kjærlighet. Husmorpliktene har hun overlatt til sin voksne stedatter, Bolette. Selv tilbringer hun tiden med å bade i sjøen og drømme om den fremmede. Han er en mystisk sjømann og drapsmann som hun en gang inngikk en bryllupslignende pakt med, da hun lot han flette ringene deres sammen og kaste dem i havet.

Dr. Wangel – en hverdagshelt


Toil Moi besøkte nylig Litteraturfestivalen på Lillehammer. (foto: Beret Bråten)

Det sentrale i Fruen fra havet er samtalene mellom Ellida og dr. Wangel, mener Toril Moi. Samtaler hvor det går opp for Ellida at hun faktisk kan finne ord for det hun føler, og at mannen både hører og forstår ordene hun bruker.

Fruen fra havet viser oss en prosess, og litt om hva denne prosessen krever av ektemannen, sier Moi. – Jeg har kanskje et mer positivt syn på dr. Wangel enn hva som er vanlig. Det finnes jo oppsetninger der han nærmest framstilles som en bajas eller klovn. Og det er helt klart at han er litt for glad i å drikke. Men jo mer jeg leser hva Wangel sier og gjør, jo mer skjønner jeg hvor hverdagslig heroisk han er. Han kunne jo bare latt ekteskapet og det hele fortsette i samme sporet. Da ville antakelig Ellida blitt gal og druknet seg, eller hva vet jeg. Vi ville stått overfor nok en gal kvinne og nok en tragedie. I stedet handler hele stykket om frigjøring gjennom samtale, om at språket faktisk kan uttrykke sjelen. Ellida sier hva hun tenker og føler, og langsomt går det opp for Wangel at han selv har en del av skylden for hennes sinnstilstand.

Velger hverdagen

Dr. Wangel ber til slutt Ellida om å velge mellom å bli hos han eller følge den fremmede. Og når han anerkjenner hennes rett til å velge, velger hun Wangel.

Man kunne jo tenke seg at det som lå i forlengelsen av et fritt valg var å kaste seg ut i det stormende romantiske forholdet?

Fruen fra havet sier ikke så mye om det stormende romantiske forholdet. Den eneste som drømmer om det er Lyngstrand, en supersexistisk billedhugger som fabler om hvor fint det ville være med en kvinne som ofret ungdommen sin for han. Men om det er så romantisk vet jeg ikke.

Men Ellida kunne valgt å reise med den fremmede.

– Ja, og den fremmede er jo en klisje for det romantiske. Her er Ibsen inspirert,  ikke bare av det romantiske, men av det melodramatisk gotiske, av skrekkromanene der det kommer en fremmed med uimotståelig magnetisme som drar deg bort. Men Ellida velger altså ikke han. I stedet vender hun tilbake til det hverdagslige og samlivet med dr. Wangel. Og sterkere er det knapt mulig å understreke at hvis du skal finne friheten, så må du gjøre det i den hverdagen du lever i. For drømmer om det grenseløse og uoppnåelige, vil bare gjøre deg gal.

– Mot den fremmedes absolutte, grenseløse, vanvittige frihet, tilbyr dr. Wangel konkret, begrenset, alminnelig frihet, sier Moi.

– Det å be Ellida velge er en genistrek, for å velge er nettopp å godta menneskets begrensninger. Valget frigjør, men det definerer oss også. Hvis Ellida hadde valgt den fremmede, ville det fratatt han noe av hans mystiske tiltrekningskraft. Da ville han ikke lenger være det uendelige for Ellida, men bare en ny mann. Og som alminnelig mann og livsledsager å betrakte, er dr. Wangel å foretrekke.

Et høy-romantisk par som ikke kan samtale

Moi synes det er spennende at Fruen fra havet kommer rett etter Rosmersholm (1886).


Toril Mois nye bok: “Ibsens modernisme” er nylig utgitt på norsk, og kommer om kort tid på engelsk.

– For du vet jo hvordan Rosmersholm ender? De to elskende: Rosmer og Rebekka, kaster seg i Møllefossen. Mange forskere idealiserer Rosmer og Rebekkas kjærlighet som edel og ren. De er et høy-romantisk par, to elskende som ikke kan få hverandre i denne verden, og som derfor velger døden sammen. Men Rosmersholm er også et stykke om to elskende som overhodet ikke klarer å ha en samtale der de lytter til hverandre. Rosmer er jo helt døv i forhold til Rebekka. Han vil ikke høre på henne. Når jeg sier dette er det mange som blir opprørte, for hvordan kan jeg si sånne ting om Rosmer! Men studerer du stykket nøye, ser du at den eneste gangen Rosmer og Rebekka har en ordentlig samtale, er når de bestemmer seg for å dø.

Hva er et fritt valg?

Det Rosmer og Rebekka ikke får til, mestrer altså Ellida og dr. Wangel. Men så kan man spørre om Ellida virkelig velger fritt, eller om samtalene med dr. Wangel bare er en avansert form for manipulasjon. Moi mener Ibsen i Fruen fra havet utforsker hva et fritt valg er gjennom å sette et annet par, Bolette og Arnholm, opp som et slags motstykke til dr. Wangel og Ellida. Arnholm er en overlærer som nå bor i hovedstaden, men som en gang var Bolettes lærer. Han frir han til Bolette.

– Noen ganger hører jeg forskere og andre si at problemene Ibsens kvinner har i forhold til ekteskapet ikke er aktuelle lenger – i alle fall ikke her til lands. For nå har kvinner rettigheter. De er økonomisk selvstendige og frie. Det er ingen som behøver å gifte seg for å bli forsørget. Bolette behøver kanskje heller ikke gifte seg for å bli forsørget, eller for å komme seg ut i verden, som er det hun vil. Men hvis du studerer samtalen mellom Arnholm og Bolette, der han ber henne bli sin hustru, så er det et typisk eksempel på utøvelse av en slags «fløyels-makt», sier Moi.

Bolettes første reaksjon er nemlig at det er helt umulig å gifte seg med Arnholm. Men Arnholm gir seg ikke. Han understreker de økonomiske og kjønnsbestemte realitetene.

– Og han minner Bolette om at dersom hun avviser han, kan hun en dag komme til å måtte si ja til en hun liker enda dårligere, konstaterer Moi.

Arnholm spør: «Vil De altså heller bli ved at sidde her hjemme og la livet gå fra Dem?»

Og Bolette tviler, såpass at Arnholm kan si: «Mener De, at De kanske dog kunde være villig til at - ? At De i alle fald kunde ville unde mig den glæde at få hjælpe Dem som en trofast ven?»

Bolette: «Nei, nei, nei! Aldrig det. For det vilde nu være rent så aldeles umulig. Nei, herr Arnholm, tag mig så heller».

Arnholm: «Bolette! Vil De alligevel!»

– Mange kvinner har gått med på mye, om ikke nødvendigvis ekteskap, på akkurat de samme premissene som Bolette gjør her, fastslår Moi.

– I Fruen fra havet bidrar forholdet mellom Bolette og Arnholm til å få fram dobbeltheten i det frie valg, sier Moi.

– For Ellida sier også til dr. Wangel: Jeg solgte meg en gang til deg. Likevel velger altså Ellida sin ektemann til slutt. Forskjellen mellom Ellida og Bolettes valg forteller at det finnes grader av frihet og ansvar også i et kjønnsdiskriminerende samfunn. Og at selv et ekteskap som er startet på feil premisser, kan reddes. Eller kanskje det ikke kan reddes, bare se på Bolette og Arnholm og hvordan det parforholdet starter.

Men så er dr. Wangel og Arnholm to svært ulike menn.

– Til de grader. Og jo mer jeg studerte stykket, jo mer så jeg det. Wangel gjør seg fortjent til Ellidas kjærlighet og respekt. Men dersom han hadde lignet det aller minste på Arnholm, kunne resultatet blitt et helt annet. Jeg ble i alle fall overbevist om at Wangel helt sikkert ikke fridde til Ellida på den måten Arnholm frir til Bolette, sier Toril Moi.

Modernist som aldri forlot idealismen

Toril Mois bok har tittelen Ibsens modernisme. Og Ibsen var, i følge Moi, både en modernist forut for sin tid – og en noe annerledes modernist. Han forlot nemlig aldri idealismen.

For å forklare hvordan alt dette henger sammen, går Toril Moi blant annet til danske Georg Brandes og hans Emigrantlitteraturen (1871).
– Brandes skiller mellom to typer romantikk; det han kaller revolusjonsromantikken og den konservative eller reaksjonære romantikken, fastslår hun, og fortsetter: – Den konservative romantikken mente han var katolsk og middelaldrende, og den skapte litteratur basert på umulig idealisme. Revolusjonsromantikken derimot var inspirert av den franske revolusjon. Den bygde på radikale tenkere som Schiller, og deres utopiske visjoner om frihet. Og når Brandes sier at vi må få en ny litteratur som setter problemer under debatt, så etterlyser han en moderne litteratur som arver revolusjonsromantikkens energi og visjoner om frihet. Brandes problem var at den gangen han skrev dette, fantes ingen markant litteratur av dette slaget. Men det er her Ibsen etter hvert plasserer seg. Kejser og Galilæer (1873) utgjør et skille i Ibsens diktning. Før dette har vi Peer Gynt (1867) og Brand (1866), etter det kommer Et dukkehjem (1879) og rekken av skuespill som utgjør Ibsens modernisme, forklarer Moi.

Kejser og Galilæer er et skuespill om krig, terrorisme, religiøs fanatisme og religionsforfølgelse. Det strekker seg over perioden 351 - 363, men er i følge Moi langt fra et gammelmodig prosjekt. – Stykket handler om overgangen mellom to historiske epoker, om vold i en verden der alle tradisjonelle etiske normer er feid bort, og er ment som en diagnose av den europeiske moderniteten, sier hun.

Men idealene fra revolusjonsromantikken har Ibsen med seg videre, også etter Kejser og Galilæer?

– Ja, de har han med seg videre, gjennom frihetsvisjonen. I forskningen regner man stort sett med at romantikken i Europa er død en gang mellom 1830 og 1840 – litt avhengig av hvilke land man snakker om. Men det jeg viser i boka er at idealismen lever videre etter romantikkens død, som en norm for hvordan man skulle skrive god litteratur. Etter som århundret går mot slutten, blir denne normen stadig mer reaksjonær, konservativ, bakstreversk - og den gir seg for eksempel utslag i at Nobelprisen går til forfattere som Armand Solly-Prudhomme (1901) og Bjørnstjerne Bjørnson (1903), mens Emilie Zola, Leo Tolstoj og Henrik Ibsen aldri får den. Den overlever seg selv opp til 1914. Ibsen kjemper mot den bakstreverske idealismen, mens han forsøker å skape en moderne dramatikk i forlengelsen av revolusjonsromantikken

Og på den måten forsøker han å redde en annen form for idealisme.

– Ja, det er nettopp det han gjør.

Sørger over døde idealer

– Jeg oppfatter Rosmersholm som Ibsens sørgesang over at romantikken er død, sier Toril Moi.

– Men stykket er ikke en sørgesang som idealiserer romantikken. Det handler mer om at du må være gal hvis du tror på romantikken og de absolutte idealene. Samtidig framstår mangelen på dette som ganske trist, for det ville være bra om vi hadde idealer verdt å tro på. Ibsen er ganske komplisert.

Det ville være bra å tro på idealer, men det er dessverre umulig?

– Frihetsidealet til Ibsen er alltid til stede i det han skriver. Den første revolusjonsromantikken bygget på at kunsten skulle være skjønn, og hvis den var skjønn, så ville den også være god og sann. Slik kunne den vise oss det beste bilde vi kunne få av den menneskelige frihet. Men Ibsen ser at vi mister troen på disse idealene i den moderne verden. Samtidig holder han fast på en visjon om at vi en gang må kunne bli friere og bedre. På hvilken måte det skal foregå vet han vel ikke, egentlig. Men Ibsen gir aldri opp håpet. Han er ikke en negativitetsdikter, selv om han blir mer og mer dyster fra og med Hedda Gabler (1890).

Anna Karenina og Nora

I den gamle idealismen var det liten plass for kvinnen som noe annet enn selvoppofrende - og hvis hun ikke var det, så var hun en demon. Ibsens modernisme ga henne større spillerom.

Hvis vi ser på hva som var typisk for Ibsens modernisme, handler det blant annet om alt som har med kvinner, kjærlighet og ekteskap å gjøre - og da særlig kjærligheten og det hverdagslige. Ekteskapet blir for Ibsen et bilde av det hverdagslige. I stedet for å gjøre som i de gamle komediene: slutte med ekteskap som happy end, ja så starter han med det i Et dukkehjem, hans første modernistiske skuespill. Og jeg mener han er genial som tar opp dette så tidlig, sier Moi.

Hun trekker paralleller til en annen dikter som ga ut en stor roman med en kvinne i hovedrollen, omtrent på samme tid som Ibsen kom med Et dukkehjem: Leo Tolstoj og hans Anna Karenina.

Det synes jeg er en fantastisk roman, men det er en typisk 1800-talls utroskapsroman der kvinnen dør. Det er ikke noe hverdagslig der, det er bare store personlige tragedier. Han elsker henne ikke som han pleide, så hun dreper seg. Det er bare noen år som skiller Et dukkehjem fra denne romanen, men det kunne jo vært hundre, understreker Moi.

I en modernisme som enda ikke fantes

Det er hundre år siden Ibsen døde. I boka er det gjengitt billedkunst fra tida Ibsen virket i. Bilder han selv laget, som «Romantisk landskap» (ca.1842-43) og «Vøringfossen» (1856), men også bilder av både J.C. Dahl: «Vinter ved Sognefjorden» fra 1827, Tidemand og Gude: «Brudeferden i Hardanger» fra 1848 og Adolph Tidemands «Haugianere» fra 1852.

– Internasjonalt er det i ferd med å bli mer vanlig at man leser litteraturen og arkitekturen og musikken sammen som del av det estetiske, påpeker Moi.

– Og med Ibsen er dette særlig interessant, i og med at han egentlig ville bli maler. La meg spørre: Når du ser på disse bildene og leser hva Ibsen var opptatt av, gir det deg ikke en ny bakgrunn for hvordan han tenkte om kunst? Det han likte var slett ikke modernistisk, for det eksisterte jo ikke på den tiden.

Hvis du nå spør meg, så tenker jeg ofte på Ibsen sett i lys av vår tid. Mens det bildene gjør er å sette han inn i den tida han faktisk levde i og var del av.

– Det er faktisk også hovedpoenget! Bildene gir deg en oppdagelse av hva han var del av. Jeg mener vi har vært for lite opptatte av det historiske og kulturelle. Når du leser Ibsen er det selvsagt viktig å ha et personlig forhold til tekstene, slik du leser dem i dag. Men det skader heller ikke for forståelsen å vite litt om Ibsens samtid og hva han var opptatt av.