Guide til Virginia Woolf

Anka Ryall, som er førsteamanuensis i engelsk ved Universitetet i Tromsø, er medansvarlig for at Virgina Woolf (1882-1941) kan leses på norsk.

Hun har skrevet innledninger til mange norske utgivelser av Woolfs tekster. En ny bok foreligger også i år. Merete Alfsen har oversatt og Pax Forlag gir ut En uskrevet roman, noveller og kortprosa i utvalg. Anka Ryall har både skrevet innledningen og stått for utvalget av tekster. 

– I En uskrevet roman finner du noen av de mest eksperimentelle og utfordrende tekstene Woolf skrev, forteller hun. 

– For i flere av disse tekstene gir forfatteren avkall på det meste som minner om et tradisjonelt plot. I stedet framheves det vage, fragmentariske og uavsluttede.

Selskapet

Men flere tekster i boka knytter også an til Virgina Woolfs gjennombrudd som romanforfatter: Mrs. Dalloway, som kom i 1925. Ni av novellene i En uskrevet roman handler på ulike måter om gjestene i Mrs. Dalloways selskap.

Hvem er så Mrs. Dalloway? 

– Hun er en engelsk overklassekvinne i 50-årene, godt gift med et parlamentsmedlem og i gang med å forberede et selskap, forteller Anka Ryall. 

Og mens hun forbereder dette selskapet gjenopplever hun også en del av sitt eget liv. Fortiden bryter hele tiden igjennom til nåtiden.

Romanen utspiller seg over en dag, med tilbakeblikk i livet hennes slik det var før.

I tillegg møter vi en ung mann: Septimus. Han ble skadet under 1.verdenskrig, og ved slutten av denne dagen tar han sitt eget liv. Mrs. Dalloway kjenner han ikke, men hun får vite om hans død i selskapet, og hun kjenner da en sterk identifikasjon med han.

– I romanen får vi vite lite om selve selskapet hun holder på å forberede, fortsetter Ryall.

Men i novellene, som nå altså utgis på norsk, er det gjestene til Mrs. Dalloway det dreier seg om.

– Virginia Woolf utforsker det hun kaller selskapsbevisstheten. Et selskap er et møtested for en uensartet gruppe mennesker. Og i enkelthistoriene ser hun nærmere på kollisjoner som oppstår mellom det som skjer i hodet til den enkelte gjest, kontra det sosiale spillet gjestene samtidig er del av, sier Ryall.

Slik det for eksempel foregår i novellen Presentasjonen:

Og så skriver De, antar jeg? sa han. Dikt, formodentlig?

Essay, sa hun, og nektet å la vemmelsen få overtaket. Kirker og parlamenter, leiligheter, ja til og med telegraftrådene  alt, sa hun til seg selv, skapt ved menns slit, og denne unge mannen, sa hun til seg selv, nedstammer direkte fra Shakespeare, så hun ville ikke la denne vemmelsen, denne bange anelsen feste seg og få vingene hennes til å visne og drive henne ut i ensomheten. Men mens hun sa dette, så hun ham hvordan skulle hun ellers beskrive det drepe en flue. Han rev vingene av en flue der han stod med foten på gnistfangeren og hodet kastet bakover og snakket uforskammet om seg selv, arrogant, men hun brydde seg ikke om hvor uforskammet og arrogant han var mot henne, om han bare ikke hadde vært slem mot fluer.

– Sludder, sier jeg.

Om En uskrevet roman kan være krevende, er tekstene i Indiskresjoner og andre essay som Pax ga ut i 2002, ifølge Ryall Virgina Woolf på sitt mest kommuniserende. 

– I den boka møter vi den lekne og vittige Woolf. Her skriver hun blant annet om hvordan det oppleves å vandre om natten, om gleden ved å lese, kvinners forhold til litteraturen og om å være syk, forteller Ryall.

Tittelessayet sto for øvrig første gang på trykk i motebladet Vogue, på midten av 1920-tallet.

Enkelte kritikere, blant annet en amerikansk bekjent, mente at Virgina Woolf med dette satte sin integritet som seriøs forfatter på spill. Det var hun ikke enig i.

I innledningen til essaysamlingen gjengir Ryall Woolfs kommentar: Sludder, sier jeg. Dameklær og golfspillende aristokrater har ingen innvirkning på min stil, og hans ville hatt godt av det.

I tillegg til rause honorarer ga Vogue henne full frihet til å skrive hva hun ville, skriver Anka Ryall. Det var ikke alltid tilfelle ellers. Alt som var mildt uærbødig kunne bli sensurert.

Bok om forfatterskapet

Nå er Anka Ryall i gang med å skrive bok om forfatterskapet til Virginia Woolf. 

– I boka om forfatterskapet legger jeg vekt på stedene som betydde mye for henne, særlig London og Cornwall der hun var mye som barn. Jeg bruker disse stedene for å binde sammen erfaring og diktning, sier Ryall, og legger til: 

– Virginia Woolf skrev aldri selvbiografisk, i den forstand at hun skrev om sitt eget liv.

Likevel forteller tekstene mye om forfatteren eller snarere om hennes livsopplevelse. Ryall viser til at Woolf var opptatt av å formidle "moments of being". 

– Et uttrykk jeg ikke har funnet noen god norsk oversettelse av. Woolf var opptatt av hvordan hvert øyeblikk i døgnet har et fortettet innehold, der nået brytes med et kompleks av drømmer og refleksjoner som egentlig er for rike til å sette ned i skrift. De rikeste øyeblikkene er ikke de særskilte anledninger, de som markeres i tradisjonelle biografier. I stedet oppstår de i hverdagen. Da kan det plutselig skje noe som setter i gang minner og tanker, sier Anka Ryall.

Øyeblikkene er festet til papiret i Virginia Woolfs romaner, noveller og essays. Hun fant etter hvert sitt språk og sin form.

I essayet Moderne litteratur, utgitt i 1919, skriver Woolf om øyeblikkene som bør formidles:

Studer et øyeblikk et vanlig sinn på en vanlig dag. Sinnet mottar myriader av inntrykk trivielle, absurde, flyktige eller sylskarpt risset inn. Fra alle kanter kommer de, en uopphørlig strøm av millioner av atomer; og idet de treffer, idet de danner livet slik det er på en mandag eller tirsdag, faller tyngdepunktet annerledes enn før; det viktige øyeblikket kom ikke her, men der; slik at dersom en dikter var en fri mann og ikke en slave, om han kunne skrive som han ville og ikke som han måtte, om han kunne bygge sitt verk på følelser og ikke på konvensjoner, så ville det ikke finnes handling eller komedie eller tragedie eller romantikk eller katastrofe på den vedtatte måten, og kanskje ikke en eneste knapp påsydd slik skredderne i Bond Street mener det skal gjøres.

Ingen over?

Finnes det så noen forfattere som ligner Virginia Woolf, som i Anka Ryalls øyne er like store? Eller var Woolf den største forfatter i forrige århundre? 

– Det var mange store forfattere i det forrige århundre, svarer Ryall. 

– James Joyce var stor. Det samme var Knut Hamsun. Selv var Virginia Woolf sterk motstander av å rangere litteratur på en slik måte.

Likevel sammenlignet hun hele tiden seg selv med andre samtidige forfattere, som Katherine Mansfield fra New Zealand, som hun hadde et slags venninneforhold til, og James Joyce som hun leste med stor interesse, men som hun samtidig hadde en kritisk avstand til.

– Birgit Bjerck i Pax pleier å si at de har to forfattere på sin liste som fikk Nobelprisen i litteratur, og en som burde fått den: Virgina Woolf. Og det er udiskutabelt at hun var stor. Det holder for oss.

Anbefalt

Hvorfor bør man så lese Virginia Woolf, og hvilke bok bør man starte med?

– A Room of One's Own, mener Anka Ryall. 

– Og les gjerne orginalutgaven på engelsk. Boken utgir seg for å handle om kvinner og litteratur, men det er en bok om hva kjønn betyr i kulturen og for kunsten. Jeg mener den har mye å si oss i dag, selv om den er skrevet av en kvinne født på 1800-tallet, med hennes perspektiver på samfunnet og bør leses med det utgangspunktet, sier Ryall,– og viser til at Virginia Woolf, i motsetning til sine velutdannede brødre, var uten formell utdannelse.

Det eneste hun kunne skilte med var privattimer i gresk og fri tilgang til farens rikholdige bibliotek.

– Og til tross for sin selvsagte og sentrale posisjon innen Londons intellektuelle elite, følte hun seg alltid som en outsider i en krets bestående av menn med utdannelse fra kostskoler og universitetet i Cambridge, påpeker Anka Ryall.

Hun mener imidlertid at Virginia Woolf ikke så sin outsiderposisjon som en udelt ulempe. Som kvinne og outsider sto hun fritt til å stille spørsmål ved de verdiene som hennes krets av mannlige venner og bekjente tok for gitt.

Og om man skal gi seg i kast med en av romanene?

– Les To the Lighthouse som i norsk oversettelser har tittelen Til fyret, oppfordrer Ryall. 

– Den handler blant annet om tidens gang, om forholdet mellom generasjonene, om det å forstå hva som har skjedd før og hvorfor tidligere generasjoner lever etter regler som ikke gjelder lenger. Og den handler om betydningen av avstand, om å se sine egne foreldre i et annet lys når man kommer ut av avhengighetens skygge. Så lenge man befinner seg i deres skygge, blir forholdet for tett.

Forstå kjønn

– Virginia Woolf gir, gjennom måten å skrive og fortelle på, et fortettet bilde av menneskets bevissthet. Det alene er nok til å lese henne. I tillegg har hun et utrolig blikk for kjønn og kjønnets betydning, i de mest subtile nyanser. Jeg tror ikke det er tilfeldig at hun har fått en renessanse de to siste tiårene. Likestilling handler om rettighetskamp, men det handler også om å forstå kjønn. Der har Virgina Woolf mye å gi deg, understreker Anka Ryall.

Les også: Undset – vanskelig for feminister