På pappasporet

På pappasporet

Pappaspor er et begrep den norske mannsforskeren Øystein Gullvåg Holter har lånt av amerikanerne. I USA betyr ja til daddytrack – pappaspor – nei til karriere. Holter vil at Norden og Europa skal utvikle et alternativt pappaspor som ikke tvinger menn til å velge mellom jobb og familie.
Øystein Gullvåg Holter

– Det er mulig å skape en situasjon for menn der de kan delta mer likeverdig på begge arenaer, både hjemme og på jobb. At menn i dag ønsker det, er det ikke særlig tvil om, sier han.

Øystein Gullvåg Holter vet hva han snakker om. I tre tiår har han forsket på kjønn, arbeid, samliv og familie. Han var mannsforsker før mannsforskningen ble et etablert felt.

– De familiene jeg banker på døra hos i dag, er annerledes enn de jeg oppsøkte i 1980, fastslår Holter.

Fra prinsipp til praksis

Nylig bidro han til dørbankingen i den nordiske undersøkelsen, «Velferd, maskulinitet og sosial innovasjon», der 50 menn er dybdeintervjuet. Dette er menn som bidrar mer i husholdet enn gjennomsnittsmannen og som kanskje er mer opptatt av å være en nærværende far.

Holter mener likevel tendenser blant dem er tegn på mer omfattende endringer. Endringer som langt på vei bekreftes i en EU-studie han også har deltatt i: «Work changes gender», der menn over hele Europa ble intervjuet og svarte på spørreskjema.

80 prosent av de europeiske mennene i dette utvalget forkaster tanken om far som hovedforsørger. 90 prosent mener at far skal være aktiv og nærværende.

– At menn ville bidra mer hjemme, var tydelig allerede på 1980-tallet, men da ble det gjerne med tanken. Mange var det den svenske mannsforskningspioneren Lars Jalmert kalte «i princip-menn», forteller Holter. Nå er de flinkere til å følge opp i praksis. I Norge viser tidsnyttingsundersøkelser at menn utfører omlag 40 prosent av det samlede husholdsarbeidet, dvs husarbeid og omsorgsarbeid til sammen. Økningen er omtrent ti prosent på tre tiår.

– Noen vil si at ti prosent opp ikke er noe å skryte av, og at mannen fortsatt bidrar alt for lite hjemme. Men det som har skjedd over siste generasjon innebærer en stor omveltning i folks dagligliv, noe som blir særlig tydelig når vi ber mennene beskrive arbeidsfordelingen mellom mor og far i oppveksten, sier Holter.

Samtidig er kvinners inntektsandel i husholdet gått opp.

– I de nordiske intervjuene ser vi at mennene er blitt mer opptatt av å bidra til at partner eller ektefelle får utdanning og en god jobb. Og dette er ikke bare noe som skjer i øvre middelklasse. I det nordiske prosjektet er blant annet en svensk snekker som pendler til Norge intervjuet. Hvorfor pendler han? Først og fremst fordi han tjener godt på det, og slik kan finansiere sin kones utdanning, forteller mannsforskeren.

Mannlig innovasjon

Øystein Gullvåg Holter snakker om det som skjer i nordiske hjem som innovasjon. En innovasjon som også omfatter ideologi, holdninger og kultur.

– Velferd har blitt privatisert og individualisert, vi kan ikke «lene oss på staten», og betydningen av sosial innovasjon og velferdsbestrebelser nedenfra har økt. Det er dette vi ser i dagliglivet, og det blir særlig tydelig i forhold til mannlighet. Barn og omsorg betyr mer enn før.

En av de nordiske mennene blir spurt: «Hva vil du bli husket for, etter din død?» og svarer: «Jeg vil bli husket som en god og kjærlig far».

– Mennene føler seg mest stolte når barna og ektefelle / partner ser på dem som en god pappa. Dette er den nye definisjonen av mannlighet. «Men hva med tøff, stor og sterk?» spørres det i ett av de svenske intervjuene, hvorpå mannen svarer: «og litt dum i hodet mener du…?» Pappasporet endrer maskulinitetene, fastslår Holter.

Så kanskje er den offentlige debatten om menn noen ganger litt passé. Kanskje bygger den på utdaterte forestillinger om hvordan en skikkelig mann bør være. I intervjuene blir mennene også spurt om hva som er umandig. «Å sminke meg», er det noen som sier, men de fleste har ikke noe spesielt å komme med.

De sier at de lager mat og vasker hus, ikke bare til fest, men også til hverdags. Så er det noen som sier at de syr gardiner. Det er ikke lenger farlig for en mann å gjøre sånt. Og jeg har ikke inntrykk av at de svarer slik fordi kona krever det. Det framstår mer som menns egne krav til seg selv – og barna spiller kanskje en viktigere rolle enn kvinnene, sier Holter.

Tegnene på endring er tydelige. Likevel er den nordiske mannen og kvinnen preget av ambivalens, for mye av den gamle tenkningen om kjønn finnes i god behold.

– At kvinner velger å være hjemme, handler om at de vil ha omsorg for barna, men også om familiens karriereutvikling. Ofte er det et kjernepunkt, sier Holter.

– Mannen kunne godt være på deltid en stund, familieøkonomien klarer det, men det vil antakelig sette han utenfor i konkurransen om de beste jobbene. Den svenske mannsforskeren Claes Ekenstram snakker om menns redsel for å falle, og jeg tror mange menn tenker på det. De tør ikke redusere arbeidstida eller ta enda mer ansvar for omsorg, fordi de vet at karrieresjansene da blir mindre.

Islandsk hopp

Skal pappasporet realiseres, må det også gjelde for arbeidslivet.

– Men der er det i liten grad institusjonalisert, sier Holter. Unntaket er fedrekvoter i foreldrepermisjon: pappapermisjon. En måned i Norge og Sverige, tre måneder på Island, og nylig to uker i Finland.

– I Sverige og Norge har pappaperioden eksistert siden midt på 1990-tallet, og er godt innarbeidet, påpeker Holter. Det er som oftest ikke vanskelig å få permisjon: «En regel er en regel», som en av mennene i intervjuene sier. Du går til arbeidsgiver og får den tida du har krav på.

De andre nordiske landene diskuterer nå å følge Islands eksempel. Der har de innført en tredelt foreldrepermisjon: tre måneder til mor, tre måneder til far og tre måneder som kan deles slik foreldrene selv vil. I ett jafs har far fått tre øremerkede måneder.

– Debatter om pappakvoter har en tendens til spore av, fordi man begynner å diskutere hvor mye staten skal bestemme. Men mennene i vårt intervjumateriale opplever ikke pappapermisjonen som tvang eller overformynderi. De ser den som en utbalansering av reelle vanskeligheter med å kombinere omsorg og jobb. Den gjør det greit for mannen å ta foreldrepermisjon til tross for karrierejag og ofte tvetydige kulturelle signaler. Det oppleves som økt valgfrihet.

– Min konklusjon er at det islandske spranget antakelig vil vise seg mer vellykket enn en modell med små skritt. På Island hadde de som utgangspunkt en dårlig ordning for begge foreldre. Utvidelsen de har gjort gavner både mor og far. I Norge og Sverige har vi hatt en modell med kvinnen først og så litt til far. Da handler debatten om at mer til far betyr å «ta» fra mor, selv om det ikke står noe i loven om at foreldrepermisjonen er mors. Dette handler om likestilling! fastslår Holter.

Arvelig pionerbelastet

Øystein Gullvåg Holter er arvelig pionerbelastet. Moren var en av norsk kvinneforsknings pionerer, Harriet Holter.

– Jeg vokste opp med et spørrende forhold til kjønn, fastslår sønnen. Likevel var han ikke innstilt på å gå i mors fotspor. I stedet valgte han musikk som forskningsfelt.

– Jeg kritiserte de som ikke syntes populærmusikk sa noe, fordi den handlet om hjerte og smerte. Og jeg ble opptatt av hvordan musikken konsumeres. Da kommer du ikke unna at konsum av populærmusikk henger nøye sammen med å bli kjærester og starte samliv, så jeg skrev om kjønnsmarkedet, forteller Holter.

Boka Sjekking, kjærlighet og kjønnsmarked kom i 1981 (på svensk Raggning, kärlek och könsmarknad 1983). Her beskrives livet på diskoteker, klubber og andre sjekkesteder.

– I prinsippet står begge parter, kvinne og mann, likt – valget er fritt. Men kjønnsmarkedet gjenskaper likevel ulikhet og undertrykking, fastslo han den gangen. Nå mener han at han kanskje gikk vel langt i å gjøre kvinner til kjønnsobjekter som blir valgt, for kvinner velger også.

– Dessuten har nok sjekking blitt noe mer av en likestilt aktivitet siden 1980-tallet, fastslår mannsforskeren.

Fra kjønnsmarkedet var veien kort til kvinne- og kjønnsforskning.

– Der var jeg en ganske enslig figur, fastslår han. For én ting var at Holter jr. var mann, i tillegg var han opptatt av menn – som kjønn. Det mente mange var helt unødvendig, for handlet ikke all forskning i prinsippet om menn? Det gikk imidlertid ikke verre enn at han fikk doktorgradsstipend fra Norsk allmenvitenskapelig forskningsråd for å forske på samlivsendringer.

– Men i stedet «misbrukte» jeg stipendet til tre år med studier av kjønn og samliv i tidlige sivilisasjoner og historisk forskning. Det lærte jeg mye av, som ble nyttig senere, blant annet i dr. philos-avhandlingen. Den har tittelen «Gender, patriarchy and capitalism: a social forms analysis».

Mannsrolleutvalg

Så kom mannsrolleutvalgene. Svenskene var først ute. Tidlig på 1980-tallet nedsatte svenske myndigheter en arbeidsgruppe om mannsrollen. De gjennomførte blant annet en omfattende spørreundersøkelse for å kartlegge den svenske mannen. Det smittet. Den norske regjeringen oppnevnte sitt Mannrolleutvalg i 1986, og Holter fikk jobben med å utforme og tolke en større surveyundersøkelse. Den viste blant annet at en tredjedel av norske menn var likestillingspositive, en tredjedel var vaklende eller nøytrale og en tredjedel var mer negative. Åtte av ti mente det burde være lik arbeidsdeling ute og hjemme, men i høyden to av ti praktiserte idealet. Derfor foreslo Mannsrolleutvalget pappapermisjon i sin sluttrapport. Det ble i alle fall fulgt opp.

Øystein Gullvåg Holter ville ta vare på spørsmålene, debattene og forskningen fra Mannsrolleutvalget, også etter sluttrapporten. Nettverk for forskning om menn ble til i 1989. Tilsvarende nettverk ble startet i Sverige og Danmark. I tillegg bidro han til et internasjonalt nettverk, som på det meste hadde 3-400 abonnenter på et nyhetsbrev.

– Vi fikk etter hvert et miljø med både mannlige og kvinnlige forskere, som spesialiserte seg på å se menn som kjønn, sier Holter.

Velvilje, motstand og lite penger

Ti år seinere gjorde det norske nettverket opp status og kunne katalogføre: Mye sympati, atskillige seminarer, og litt avhengig av hvor strengt mannsforskning defineres: mellom 100 og 200 hovedfagsoppgaver, og 5 til 15 doktorgradsavhandlinger. Men, lite penger. Null gjennomslag for et norsk forskningsprogram om menn, for eksempel. Det hadde antakelig flere årsaker, blant annet kamp om knappe ressurser.

– Kvinnene hadde omsider fått gjennomslag for penger til kvinneforskning, og så meldte vi oss og ropte; det er ett kjønn til!

Det førte ikke til at forskningsmyndighetene doblet bevilgningene til kjønnsforskning.

– I stedet måtte vi dele de pengene som allerede var der. Dette skapte ofte en vanskelig situasjon. Mannsforskning ble møtt med skepsis. Noen var jo vant til å tenke på likestilling som en indre egenskap hos kvinner. Eller på kjønn som et rent konkurranseforhold, der det enten er den ene eller den andre som vinner. Det finnes faktiske motiver for å opprettholde patriarkalske forhold både blant kvinner og menn, understreker Øystein Gullvåg Holter. Hva slags mann vil dagens kvinne ha, for eksempel? Vil hun ha forsørgeren, omsorgspersonen, den tøffe og den myke?

Ja takk

Øystein Gullvåg Holter vil gjerne ha nye mannsrolleutvalg. Den fremste oppgaven bør være å få til en mer helhetlig debatt, sette søkelys på innkonsekvensene og utforme et mer helhetlig omsorgs- og pappaspor for menn, mener han, og ikke minst initiere forskning.

– Vi bør gå mye dypere i innovasjonsprosesser som er i gang både blant menn og kvinner. Utforske mangfoldet og diversiteten som finnes. Ta opp situasjonen til gutter og unge menn, undersøke hvilke kjønnsmessige fordommer de møter. Se på menns skilsmisser og helse. Også menns konfliktatferd må tas opp, mener mannsforskeren.

– Vi har nærmest tatt for gitt at økt likestilling ville gi redusert vold. Men det lille vi har av statistikk gir ikke særlig klare svar. Og dette er selvsagt noe omverden gjerne vil vite! Norge regnes som likestilt, hvordan virker det inn på f. eks. voldtekt og vold? Det er viktig å få konflikt- og voldsforskning bedre integrert i andre typer forskning, for eksempel arbeidsforskning og familieforskning. Det går an å spørre på måter som virker bevisstgjørende og ikke gjør folk til monstre, sier han.

Dette ligner et mandat, for mannsforskning og mannspolitikk. Øystein Gullvåg Holter mener nordiske politikere skal være litt mer nøkterne når de er ute for å selge «nordic gender equality».

– På noen områder er vi kommet langt og er forbilder. Men jeg tenker at dette mest gir oss et stort ansvar – både for å ha kunnskap, og for å utvikle likestillingsprosjektet videre. Det er ikke nok å innføre en eller to måneders pappapermisjon. Det gir ingen evig plass i solen. En ting har jeg med meg hjemmefra: en dyp skepsis til påstander om at er likestillingen realisert. For det finnes så mange historiske og moderne eksempler på at det fortsatte å være en makt og gevinstforskjell.