Hvordan Krohn Devold er mulig

Hvordan Krohn Devold er mulig

Er kvinner mer fredlig innstilt enn menn? Deler av kvinnebevegelsen har ment det – og noen mener det fortsatt. For dem volder Kristin Krohn Devold hodebry. Vi har en kvinnelig forsvarsminister – og hun er ikke mindre krigersk enn sine mannlige forgjengere.

 

 – Det er ikke så rart, mener historikeren Elisabeth Lønnå.

– Kvinner kan nemlig være ganske krigerske. I Norden har vi faktisk historisk belegg for å si at kvinner har engasjert seg mer aktivt for krigsberedskap enn for fred. Både internasjonalt og nasjonalt finnes det flere eksempler på at kvinner er vel så militaristiske som menn, understreker hun.

Og viser blant annet til Golda Meir, Condoleeza Rice - og Kristin Krohn Devold.

I forbindelse med sin doktordisputas i historie nylig holdt Lønnå prøveforelesning om kvinner i fredsbevegelsen.

Den fredelskende mor


Kristin Krohn Devold, Norges andre kvinnelige forsvarsminister. ( foto: Gorm Kallestad/SCANPIX)

– Deler av kvinnebevegelsens kamp for fred har vært grunnleggende maternalistisk. Tidlig i 1930-årene argumenterte for eksempel lederen for International Alliance of Women med at kvinnen har moderlige egenskaper som gir henne en særskilt evne og vilje til å skape fred, forteller Lønnå.

Men ikke alle feminister og kvinnesakskvinner har sett det slik. ”En romantisk illusjon”, kalte tidsskriftet Kvinnen og tiden i desember 1945, den ’forestilling’ at kvinnen med sin moderlighet, større evne til ømhet og sans for å verne liv skulle bety en mer harmonisk og fredelig samfunnsutvikling. 

– Dette med at kvinner skal være særskilt fredelige, har lett for å gli over i en form for essensialisme og et bilde av alle kvinner som fredsengler. Jeg mener det er feil, understreker Elisabeth Lønnå.

– Du behøver ikke være poststrukturalist for å være skeptisk til at kvinner tillegges bestemte egenskaper. Også egenskaper som er tilegnet kulturelt, blir essens hvis de regnes som ’typisk kvinnelige’. Å ’essensialisere’ kvinner vil i mange tilfeller si å tillegge dem en gruppetilhørighet som kvinner, uten å fremheve forskjeller dem imellom, påpeker hun.

Et bredere register å spille på


Elisabeth Lønnå mener det bør forskes mer på kvinnefredsbevegelsen. (Foto: Beret Bråten.)

Lønnå er opptatt av at kvinner i fredsbevegelsen har hatt et større register å spille på enn moderlighetsmetaforen og den enkle dikotomien fred = kvinner, krig = menn.

– En viktig grunn til at det ble en egen fredsbevegelse for kvinner er at de første organisasjonene ble til før kvinner fikk stemmerett. Man så at dersom kvinner skulle ha noe å si måtte de danne sine egne organisasjoner.

– Og til tross for stemmerett og valgbarhet, har kvinner heller ikke i dag særlig mye formell makt når beslutninger om krig og fred tas i verden. Selv om FN har slått fast at det er kvinner og barn som rammes hardest av væpnede konflikter, og at kvinners medvirkning er nødvendig for å forebygge konflikter, løse konflikter og opprettholde fred, understreker hun.

Internasjonal Kvinneliga

Likevel mener Lønnå det er galt å framstille kvinnefredsbevegelsen som liten og ubetydelig.

Egne fredsorganisasjoner for kvinner går helt tilbake til 1896, da den første internasjonale fredsorganisasjonen ble stiftet i Frankrike. International Council of Women (ICW) en ’paraply’ for kvinneorganisasjoner over hele verden, hadde også tidlig fred på sin dagsorden. Det samme hadde organisasjonene som jobbet for kvinners stemmerett.

Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) ble opprettet i 1915, under den 1.verdenskrig. 1136 delegater fra 12 forskjellige land, også fra de krigførende, samlet seg til Kvinnenes fredskongress i Haag. De utarbeidet en plattform for framtidig fredsarbeid, som seinere ble ført videre av nasjonale komiteer, forteller Elisabeth Lønnå.

Plattformen hadde to tyngdepunkter: Det ene var fred, det andre var politisk medbestemmelse for kvinner både nasjonalt og internasjonalt. Det mente delegatene var en forutsetning for fred.

Aktiviteten var på sitt høyeste i 1919, så dabbet den av igjen, før arbeidet tok seg opp igjen ved starten av 1930-årene.

– Men midt på 1930-tallet begynte selv en del av de mest overbeviste pasifistene å tvile på om forhandlinger med nazistene ville føre fram, sier Lønnå.

Heller ikke i Norge var det den gangen enighet i spørsmål om ikke-vold eller militært forsvar. Diskusjon på landsmøtet i IKFF i 1937 endte med at medlemmene ble stilt fritt når det gjaldt forsvarsspørsmålet.

– Og året etter vedtok de nordiske foreningene sammen å stille medlemmene fritt også når det gjaldt syn på og deltakelse i sivilforsvaret, påpeker Lønnå.

Da tyske tropper i september 1939 rykket inn i Polen - og England og Frankrike hadde erklært krig - hadde organisasjonen for lengst tatt meget klar avstand fra nazismen, og noen nøytralitet i forhold til krigsutbruddet var det ikke snakk om.

Kvinnefredsbevegelsen falt delvis sammen i årene før andre verdenskrig. Den hadde i hvert fall ingen enhetlig pasifistisk linje.

– Og under andre verdenskrig ble de samme sterke symbolene som fredsforkjemperne brukte for å mane til fred – brukt for å oppfordre til innsats i krigen: Moren med barnet på armen og den unge kvinnen som lengter etter kjæresten, påpeker Lønnå.

Likevel eksisterer Kvinneligaen fortsatt i Norge. Andre eksempler på organisering av kvinner for fred etter andre verdenskrig er Women’s International Strike for Peace i 1960-årene, den nordiske fredsbevegelsen på 1980-tallet og en rekke organisasjoner som oppsto eller ble aktivert i forbindelse med fjorårets krig i Irak.

Forsk mer!

Det er forsket lite på kvinnefredsbevegelsens historie. Elisabeth Lønnå mener det er en mangel.

– Hvorfor skulle ikke historien om kvinnefredsbevegelsen bidra til å belyse kjønnsforskjellenes betydning for hjertet av politikken; spørsmålet om krig og fred? spør hun.

– Man bør belyse det handlingsrommet kvinnelige fredsforkjempere har forsøkt å skaffe seg i en politisk virkelighet hvor menn har så og si all formell politisk makt, undersøke hvilke saker kvinner har etterlyst på det politiske kartet, og hvordan kjønn både har samlet og splittet kvinner – fordi kjønnsidentiteten noen ganger har betydd mer, noen ganger mindre enn andre identiteter.

– Det er først når søkelyset settes på gruppen kvinner, at nyanser og forskjeller vil komme fram – mellom kvinner, mellom menn og kvinner – og mellom menn, avslutter Elisabeth Lønnå.