Siri Nørve: Flat organisering – nyfeministene, lesbisk bevegelse og Kvinnehuset

Du er her: Hjem / Siri Nørve: Flat organisering – nyfeministene, lesbisk bevegelse og Kvinnehuset

Siri Nørve: Flat organisering – nyfeministene, lesbisk bevegelse og Kvinnehuset

Innlegg fra Siri Nørve 9. mai 2007 i seminarrekken "Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp".

Jeg skal starte dagens stafett og ta for meg Nyfeministbevegelsen og flat organisering.

I dette bildet vil jeg også ta med Lesbisk bevegelse som var nært knyttet til Nyfeministene. Og jeg vil også si litt om kvinnehuset som var basen for begge disse organisasjonene i mange år og sentral for mange ulike kvinnekulturtiltak.

Nyfeministene var en landsomfattende og kvinnepolitisk radikal bevegelse som hadde sin utgangspunkt og fant inspirasjon i den amerikanske feministbevegelsen. De første nyfeministgruppene ble startet i Oslo i 1970 etter et besøk av den amerikanske feministen Jo Frieman.

Den norske, som den amerikanske feminismen, arbeidet på flere fronter. Det sentrale området og tilnæringen for  å skape kvinnepolitikk (som gjorde nyfeministene forskjellig fra andre kvinnegrupperinger) gikk gjennom det vi kalte bevisstgjøringsarbeidet. Utgangspunktet for de vil kan kalle erfaringens politikk, var en oppfatning om at de viktige samfunnsmessige motsetningen ikke lot seg formidle direkte. De må gjenfinnes i de ulike deler av dagliglivet, slik de framtrer for oss. ”Den feministiske frigjøringspolitikken handlet om hverdagslivet fordi det er i  hverdagen at en møter hovedmotsetningene i samfunnet, både motsetningen mellom arbeid og kapital og  mellom kjønnene (Pax lex 2,293).

Videre la en til grunn at kvinners liv hadde store likheter eller fellestrekk. I et gitt samfunn var hverdagserfaringene ikke særegne, men hadde felles trekk. Videre at kvinner erfaringer var knyttet til den kvinnelige kroppen og kvinners seksuelle erfaringer. Som arena for erfaring var familien sentral for oss alle, oppvekstfamilien og andre familier vi har levd i. 

1. Bevisstgjøring

Bevisstgjøring handlet om å dele og bearbeide erfaringer som tidligere ble forstått som privat og personlig slik at en får fram det allmenne i erfaringene. Ut fra denne tilnæringen dannet en bevisstgjøringsgrupper. I disse gruppene delt vi erfaringer fra ulike livsområdet, noe som for mange ble den førte kunnskap om f.eks vold mot kvinner i hjemmet, et problem som var totalt underkommunisert i offentligheten. Og som senere førte til en politisering av dette området.

Det handlet også om aborterfaringer og seksuelle krenkelser. Og det handlet om seksuelle erfaringer og opplevelser også i forhold til andre kvinner og en oppdagelse av at mange kvinner var lesbiske. 

Denne delingen av erfaringer førte ikke bare til kunnskap, men også til oppdaging av nye muligheter, men også raseri, engasjement, mot og nysgjerrighet. På bakgrunn av slike prosesser var vi mange som torde si og gjøre ting som vi tidligere ville funnet uhørt. Prosessen førte til endring i våre personlige liv, ikke bare til en ny formulering av politikk.

I den feminstiske tilnæringen lå også en ide om  ”full kvinnefrigjøring”, et omfattende og til dels ukjent mål som ville framkomme etter hvert som en gikk vegen. En kunne ikke foregripe målet, men gå via erfaringens politikk for å gå skrittene videre. Dette innebar organisasjonsmessig at en brøt med tradisjonell tenking, der målene er greie å avgrense og tiltakene  velges av og styres inn av en ledelse. Målene var ikke målene bare ytre mål, som høgere lønn og sjølbestemt abort, men det var et mål å få til selvendring og sosial endring, mål som en aktivt må gjøre til sine egne og personlig bidra til.

”Kvinnefrigjøring”  var mer en visjon enn et mål. 

Erfaringens politikk kunne ikke spesifiseres (annet enn metodemessig). Tradisjonell ledelse ville ikke tjene målet. (Kvinnelige) lederes erfaringer var ikke bedre, sannere eller mer ekte enn andre kvinners erfaringer. De er bare andre fordi erfaringene er forankret i en annen posisjon. 

For å få bredde og dybde i arbeidet var en avhenging av de manges bidrag. Derfor kunne det ikke ledere tillegges en spesielle rolle i arbeidet med erfaringens politikk. Derfor også en flatere organisasjonsmodell.

2. Organisering

Resultatet ble en flat organisasjon. Dette vil si en organisasjonsform der alle medlemmene deltar direkte i beslutningene og at det ikke finnes valgte representanter som treffer beslutninger på vegen av andre. Dette var en import fra amerikansk feministbevegelse, selv om den rådssosialistiske  tradisjonene i europeisk historie nok var mer kjent i Norge enn i USA.

Grunnenheten for nyfeministene var basisgruppene. Disse var autonome og kunne ut fra seg selv både ytre seg og aksjonere. Fellesforaet var det månedlige fellesmøtet (slik det var organisert i Oslo) der alle hadde den samme mulighet til å delta i meningsdanning og beslutninger. Ansvaret for å arrangere dette møtet gikk på omgang mellom gruppene. Fellesmøtet var i liten grad et organ for beslutninger. Det var et fora for meningsdanning, for diskusjon av strategi og fordeling av oppgaver. Det fungerte ikke slik at alle aksjoner var ”godkjent” av fellesmøtet. Det fungerte heller slik at noen hadde en ide og andre som var interessert ble med og utviklet tiltaket i en gruppe som da fungerer autonomt.

Det var også til fellesmøtet at alle henvendelser kom. Det var henvendelser av svært ulik slag som kom via medlemmer og delvis til vår postboks. Det var mange som var interesserte og ville ha informasjon, besøk eller hjelp til å starte nye grupper. Vi ble invitert til debatter og vi ble ganske raskt en høringsinnstans. Jeg husker fortsatt den første høringsuttalelsen som var knyttet til barnehagepolitikken og vår skuffelse over at regjeringen ikke ville pålegge kommunene utbyggingsplikt!

Vi organiserte oss for å ta oss av ulike oppgaver. M.a opprettet vi Jordmorgruppa som ikke har hverken med sjølhjelp eller abortspørsmålet å gjøre, men var en gruppe som rykte ut for å hjelpe i gang nye nyfeministigrupper. Det vi kom tilvar så forskjellig, det var alt fra 8 nysgjerrige damer i pen spisestue på vestkanten til organiserte grupper av sinte unge damer grupper som  allerede deltok i offentligheten, var meget oppegående og hadde styr på det meste.

Vi utviklet i denne perioden prinsippet om at vi alltid skulle gå to: vi skulle alltid vært to for å kunne støtte og hjelpe hverandre. Dette mener jeg vi også hadde med oss fra den amerikanske feminismen.

3. Nasjonal organisering

Fram til 1973 eksisterte de lokale grupper i mange norske byer og tettsteder, men uten at de hadde noen samlende organisasjon eller nettverk. I oktober 73 samlet nyfeministene seg i Trondheim, der 119  jenter møtte fra 12 ulike steder i lander. (Sandes, Porsgrunn, Moss, Fredrikstad, Trondheim, Oslo, Lillehammer, Gjøvik). Jeg mener å huske at det var da 200 grupper rund og kring  landet. Deretter dannet nyfeministene et landsutvalg der deres hovedoppgave var å utarbeid en felles kvinnepolitisk plattform. Den ble framlagt for et nytt landtreff i Sandnes. Og det ble utgitt en medlemsavis, Feministen.

Selv om nyfeministene da kunne se ut som en organisasjon med ”landsstyre”, var det ikke slik det fungerte. De enkelte gruppene var like autonome og valgte seg sine oppgaver og vinklinger. Slik påvirket ikke denne organiseringen på landsnivå hvordan bevegelsen tenkte og arbeidet lokalt. Men landsmøtet viste at vi var ganske politisk samlet omkring en del store hovedsaker. Disse ble utformet lokalt, gjennom ulike aksjoner.

4. Aksjonsformer og paroler

Det som var typisk  for Nyfeministene var måten en fokuserte og jobbet for sine saker gjennom paroler og gjennom aksjoner. Jeg skal trekke fram noen av disse. Dessverre ser jeg at det kildematerialet som jeg sitter på ikke dokumenterer disse så godt.

I mars 1972 utga Aschehoug Esther Vilars lite feministiske bok ”Den dresserte mann”, noe som ført både til skuffelse og sinne. Det var på det tidspunktet ikke gitt ut annen kvinnelitteratur enn oversettelsen av Betty Fridmans Myten om kvinnen. Det vi den gang hadde tilgang til var importerte blader fra den amerikanske kvinnebevegelsen som Note from the second year” blader som gikk fra hånd til hånd og nærmest ble oppbrukt. Og så velger dette forlaget å gi ut Vilar! En gruppe, utgått fra et fellesmøte besluttet å okkuperer forlagssjefens kontor og kreve andre utgivelser. Og med Nina Karin Monsen i spissen toget vi av gårde 12-14 sinte, unge damer. Resultatet ble utgivelsen av Barro Wekmäster og Maud Häggs ”Frihet, likhet og brorskap noe senere.

I januar 1973 ble kvinner nektet servering på pubben Sofus (i Klingenberggata) fordi eierne ville kvitte seg med prostituerte kvinner som frekventerte stedet. Gjennom to aksjoner ”okkuperte” et 30-talls nyfeministene baren og krevde å få servering, ut fra prinsippet om like behandling av kvinner og menn. I aksjonene lå også en solidaritet med de prostituerte. Som kvinner, hadde de rett til samme behandling som alle andre, samt at slike tiltak forverret deres arbeidsforhold!

Aksjonen hang også sammen med en annen problemstilling: Hvordan fokusere samfunnsmessige problemer: Var det den prostituerte eller horekunden som var problemet? Vi hadde i samme periode (i USA) økning i antallet voldtekter, der et av forslagene for å bedre forholdene var at kvinner burde nektes å gå ut! 70-tallsprobelmstillingen er igjen aktuelle med debatten om kvinners ansvar for å passe seg selv i relasjon til overfallsvoldtekter, samt diskusjonene om kriminalisering av horekunder. Aksjonene førte imidlertid til debatt, til stenging av pubben og gjenåpning med et annet konsept.

Abortkampen, som var et viktig ”frontavsnitt” helt fram til vedtaket om sjølbestemt abort i 1978. Nyfeministenes abortgruppe  (i Oslo) ble startet i 1972 og rettet i første omgang presset mot  Arbeiderpartiet for å få fram et lovforslag i tråd med partiets landsmøtevedtak om selvbestemt abort fra 1969. Arbeidet tok snart andre former. I 1975 okkuperte en gruppe nyfeminister vandrehallen i Stortinget (de hadde bedt om en omvisning) med paroler under jakka der det ikke bare sto ja til selvbestemt abort, men også nei til tvangspuling og andre utradisjonelle formuleringer rundt temaet. Vandrehallen ble tømt ved politiets hjelp.  En annen markering var ”å slå ring om Stortinget” der vi gikk  hånd i hånd rundt Stortinget på en søt og pikeaktig måte med våre paroler og sanger, en sterk kontrast de militante Vietnam demonstrasjonene. Igjen ble politiet tilkalt for å bryte ringen.

Det første 8 marstoget i Oslo 1972 må nevnes, der nyfeministene møtte opp med sine paroler og ble kastet ut av toget av Kvinnefronterne. Nyfeministene hadde hatt fellesmøte og de som ville ble med til en kjeller på Frogner for å lage parolene. Her  utfoldet det seg stor kreativitet og de parolene ble skapt som kom til å prege bevegelsen i Oslo. På parolene sto det:

Nei til tvangspuling - Nå vil vi ligge øverst - Nei til tvangsfødsler - Jeg vil bli statsminisiter

Nei til Moderskapet (som sosial karriere) Det var nok den med tvangspulinga (om kvinners ekteskapelige plikter) som var verst. Men poenget var også at forhold i privatsfæren ble løftet fram som politiske forhold, noe som utgjorde en ny forståelse av  politikk. Det var sikkert med andre, mer straighte paroler som  Ja til selvbestemt abort, Likelønn osv, men det var disse parolene som kom til å profilerer nyfeministene (i Oslo) også videre.

5. Mange saker og ulike arbeidsmåter – bevegelsens profilering

Arbeidet til nyfeminstene var både utadrettet og innadrettet.

Innadrettet handlet det om eget endringsarbeid og om det som ble en slag bevegelse, selvhjelpsgruppene.

Som det framgår av aksjonene var arbeidet med sjølbestemt abort en hovedsak i hele perioden. Arbeidet knyttet til likestillingsloven, var også sentralt. Disse to sakene var felles for alle de nye kvinneorganisasjonene. Likeså arbeidet med likelønn, barnehager osv.

For nyfeministene var alle spørsmål knyttet til kvinners kropp, integritet og seksualitet sentrale, med tematisering av vold mot kvinner, voldtekt i ekteskapet og kvinner rett til å ferdes i det offentlige rom. Det å Ta natta tilbake, har i flere perioder vært et sentralt  slagord og et tema som vi kanskje i første runde importerte med den amerikanske feminismen. Og som det framgår av det jeg har tidligere sakt, jobben organisasjonen etter ulike metoder, med tradisjonelle remisser knyttet til utviklingen av offentlig politikk og med aksjoner og utspill myntet på opinionen.

Det som la beslag på mye arbeidskraft, var markeringene 8 mars. Spesielt i Oslo ble arbeidet krevende pga Kvinnefrontens mangel på likestilt samarbeid, noe som ført til flere år med to tog. Dette var en jobb der en gjennom samarbeidsutvalget jobbet tett med andre kvinneorganisasjoner som Lesbisk bevegelse og Brød og Roser.