Margit Glomm: Oslo faglige kvinnebevegelse

Margit Glomm: Oslo faglige kvinnebevegelse

Innlegg fra Margit Glomm 17. januar 2007 i seminarrekken "Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp".

Jeg startet å arbeide i Handel og Kontor i 1975 etter å ha sluttet i jobben min hos Braathens Safe på Fornebu. Der var jeg leder for Handel og Kontor-klubben, samtidig som jeg var leder for fagforeningen Luftfartens Funksjonærforening, en forening i LO forbundet Handel og Kontor i Norge. Jeg er utdannet kosmetolog, har vært flyvertinne og purser i Pan Am, og deretter jobbet jeg altså på Braathens billettkontor på Fornebu, hvor jeg ble engasjert i fagforeningsarbeid. Det var egentlig først etter at jeg kom til forbundet og startet med å jobbe faglig for ansatte i varehandelen, at jeg fikk øynene opp for kvinners situasjon i arbeidslivet. Jeg ble ganske sjokkert over arbeidsforholdene til kvinnene som jobbet i butikk, hvor respektløst de ble behandlet, at de fikk lavere lønn enn menn, at svært få hadde overordnede stillinger, at svært mange jobbet deltid mot sin vilje fordi de måtte på grunn av omsorg i hjemmet, eller fordi arbeidsgiverne ikke ville ha dem på annet enn deltid. Selv om jeg hadde en veldig kvinnelig yrkesbakgrunn, så var jeg ikke vant til a tenke på meg selv som yrkesmessig diskriminert. Jeg kom jo også fra en, i hvert fall den gang, velorganisert bedrift.

Men det var faktisk dette som åpnet øynene mine og som gjorde at jeg bestemte meg for å bruke min stilling i Handel og Kontor til å engasjere meg kvinnepolitisk. Jeg følte at det var min plikt når jeg først hadde fått en stilling der jeg hadde mulighet til å påvirke utviklingen for kvinners kår i Norge. I den forbindelse kom jeg i kontakt med Fredrikke Lange Berg som ledet Oslo Faglige Samorganisasjonens Kvinnenemnd. Hun dro meg inn i arbeidet, som jeg i tillegg til mitt arbeid i Oslo Handel og Kontor, så på som et tjenelig redskap for å fremme faglig kvinnepolitikk.
Gro Balas som var kollega i Braathens Safe, forlot selskapet ca et år etter, for å jobbe i AOF. Dermed hadde vi en fot innenfor det faglige skoleringsmiljøet, også. Kirsten Rytter og Ellen Jacobsen var begge faglig engasjerte i sine fagforbund, Sosionomforbundet og Grafisk Forbund, og alle engasjerte vi oss i Oslo Faglige Samorgs Kvinnenemnd.

Det som imidlertid fort viste seg, var at man på en tidligere LO-kongress hadde vedtatt å omgjøre LOs kvinnenemd til et utvalg for familiesaker, og at det var opp til de lokale samorganisasjonene å bestemme om de skulle gjøre det samme. Styret i Oslo faglige Samorg. gikk inn for omdannelse. Kvinnenemnda selv ønsket å fortsette, ikke minst fordi aktiviteten var revitalisert. Men den gang ei, kampen om å få fortsette tok tre år, og vedtaket om nedleggelse måtte behandles på to årsmøter før styret fikk gjennomslag for sitt forslag. Dette skjedde midt i oppblomstringen av det faglige kvinnepolitiske arbeidet i fagbevegelsen. Vi ble veldig frustrerte over dette og startet diskusjonen om hva vi skulle foreta oss uten å bli beskyldt for å drive fraksjonsvirksomhet.

26. april 1977 innkalte styret i den gamle Kvinnenemnda til pressekonferanse. Budskapet var at Oslo Faglige Kvinnebevegelse var stiftet. Formålet og vedtektene var de samme som for kvinnenemnda, men siden dette var en selvstendig organisasjon utenfor LO, så tegnet man egne medlemmer. Alle LO-organiserte kvinner kunne bli medlemmer. Det ble som ventet en del oppstyr omkring dannelsen av Oslo Faglige Kvinnebevegelse. Pressen var på kvinnenes side. LOs ledelse var provosert av at saken vakte slik oppmerksomhet, men utover at Tor Aspengren uttalte seg offentlig om at kvinner har hus og hjem å tenke på, så ble det ikke tatt noen skritt overfor oss som sto i spissen for dette.

Gro Balas var OFKs første leder, Fredrikke Lange Berg var nestleder og jeg var sekretær. Gro som var Handel og Kontor-delegat på LO-kongressen i 1977, tok tyren ved hornet helt i begynnelsen av kongressen, ba om ordet og slo fast at dannelsen av OFK ikke var fraksjonsvirksomhet. Innlegget ble stående uimotsagt, og det ble slått fast i protokollen at arbeidet i OFK ikke skulle betraktes som fraksjonsvirksomhet. Dermed kunne vi trygt fortsette arbeidet som en ressursbank for fagorganiserte kvinner. Vi fikk helt fra starten av en rekke henvendelser fra fjern og nær om assistanse til å stille opp og fremskaffe faglig kvinnestoff til bruk på møter, kurs og konferanser, også til hovedoppgaver, og vi assisterte så langt rå var. Vi ble fort en del av den samlede kvinnebevegelsen, som hadde et fellesskap på kvinnehuset der vi lå på gulvet og malte paroler om gratis bind og tamponger til alle. Vi engasjerte oss i Samarbeidsutvalget for 8. mars og sørget for at også våre krav ble hovedparoler. Likeledes jobbet vi iherdig i samordningsgruppa for 6-timersdagen.

Vi var veldig opptatte av at det vi gjorde skulle være matnyttige bidrag, slik at medlemmene kunne ta det med seg og bruke det i sin lokale fagforening når forslag skulle fremmes i forbindelse med medlemsmøter, årsmøter, landsmøter, LO-kongress, tariffoppgjør og lignende. Vi deltok på møter og kurs der vi underviste i praktisk organisasjonsarbeid i et kvinnepolitisk perspektiv. Vi gjennomgikk for eksempel resultatene fra LO-kongressen i 1977 fra et kvinnepolitisk syn og konstaterte at de fleste forslagene som var viktige for fagorganiserte kvinner, lå i sekretariatet og ventet på behandling. Beskjeden var derfor at medlemmenes oppgave var å påse at forslagene ikke fikk lov å ligge på is altfor lenge. I god tid før forslagsfristen til neste kongress i 1981 laget vi forslag som medlemmene kunne fremme i egen forening. I kongresspapirene kunne vi se at mange av disse likelydene forslagene var fremmet av foreninger fra hele landet.

“80-åra mulighetenes tiår” var kongressparolen. Vi fulgte opp etter kongressen med å lage to hefter som vi kalte “80-åra mulighetenes tiår – også for kvinnene?”, der vi samlet de kvinnepolitiske forslagene i et hefte og behandlingen av dem i et annet. Dette gjorde vi for å få en dokumentasjon over hva som var kvinnepolitiske forslag, hva som ble sagt i debatten, og hva som skjedde med sakene. Dette for å kunne skaffe stoff som kunne brukes videre. Brit Fougner, som den gang het Førde, var delegat for Tjenestemannslaget på kongressen i 1981. Hun var også medlem av OFK. På kongressen etterlyste hun behandlingen av oversendte forslag fra forrige kongress. Forslag som gikk på 6-timersdagen, barselpermisjon og kjønnskvotering. Hun fikk et nokså haltende svar, men svangerskapspermisjonen hadde i hvert fall økt fra 12 til 14 uker i fireårsperioden, svarte LOs leder Tor Halvorsen. I det hele tatt så var det Brit sa og gjorde på den kongressen så provoserende for det mannlige tillitsvalgtapparatet den gang, at de stilte seg i ring rundt henne da hun kom ut fra toalettet på kongressfesten og spyttet på gulvet. Selv opplevde jeg å bli tatt kvelertak på og presset opp mot veggen til jeg sto på tærne samtidig som vedkomne kollega veste i øret mitt før han slapp “vi skal knuse deg”. Dette skjedde under landsmøtefesten i Handel og Kontor.

I en periode over ca 10 år var vi altså en del kvinner, medlemmer i OFK, som på forskjellige plasser i fagbevegelsen gjorde oss gjeldende i den faglige debatten så det hørtes, godt hjulpet av radio og fjernsyn. Vi utbasunerte kvinnekrav som det etablerte mannlige tillitsvalgtapparatet ble så provosert av at de gikk til håndgripeligheter. De trodde åpenbart at vi var en hel hær som skulle overta. I realiteten var vi vel aldri flere enn rundt 100 medlemmer. Men 100 kan utrette mye dersom man er samkjørte og vil noe.

Våre krav var rett til lønnet arbeid for alle, kvinnekrav ved tariffoppgjørene, fagstatus for kvinnedominerte yrker, kvinnekvotering, jobbopptjening, likelønn for kvinner og menn, gratis barnehager for alle og 6 timers arbeidsdag, permisjoner med full lønn og skolebespisning, i tillegg til at vi satte søkelyset på klubb- og fagforeningsmøtene, samt kvinner og flyteknologi. Organisasjonens mål var å fremme kvinnenes spesielle krav i arbeidslivet og fagbevegelsen. Medlemmene sørget for å fremme disse kravene i fagforening og forbund og etterhvert var det vel ikke et forbund med respekt for seg selv som ikke hadde handlingsprogram med saftige kvinnepolitiske krav.

Mye av dette er realisert, men mye gjenstar. Ta for eksempel likelønn eller lik lønn for arbeid av lik verdi som det heter nå. Hvorfor når vi ikke målet, hvorfor skal det ta så lang tid. Det er kanskje det denne likelønnskomisjonen skal finne ut av, men kommer det til å hjelpe? Gerd Liv Valla oppfordret partene i fjorårets lønnsoppgjør til å være kreative for å få til en større økning i lønnen blant kvinner enn blant menn. Det ser ikke ut som det hjalp. Det er selvfølgelig viktig at LOs leder setter kravet på dagsordenen, men hun må ha støtte fra alle forbundene for å kunne realisere et slikt krav, for eksempel i et samordnet oppgjør. Kanskje trengs det en ny giv i Oslo Faglige Kvinnebevegelse, den er nemlig ikke nedlagt, den ligger i dvale med Grethe Rønneberg som den siste valgte leder. Mon tro om ikke 100 nye unge kvinner kan utrette det vi gjorde. Hansken er dermed kastet.