Elisabeth Lønnå: Etableringen av kvinnehistorie som fagfelt

Du er her: Hjem / Elisabeth Lønnå: Etableringen av kvinnehistorie som fagfelt

Elisabeth Lønnå: Etableringen av kvinnehistorie som fagfelt

Innlegg fra Elisabeth Lønnå 7. mars 2007 i seminarrekken "Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp".

”Norge – et kvinnehistorisk u-land”, er tittelen på en artikkel av Elisabeth Colbjørnsen i Samtiden i 1972. Hun påpekte at det ikke fantes noe register over kvinnehistorisk materiale i Norge slik det gjorde i Sverige med Kvinnohistoriskt arkiv i Göteborg. Stoffet var spredt på ulike biblioteker og avdelinger, og innenfor disse på en hel rekke ulike fagemner. På denne tiden hadde Elisabeth Colbjørnsen og Kari Skjønsberg fra Norsk Kvinnesaksforening sammen med Sofie Rogstad vært i gang i to år for å få i stand et kvinnehistorisk arkiv i Norge. Dette målet ble i første omgang oppgitt, og de bestemte seg for å dele arbeidet i to: å få en registrering av det historiske arkivtilfanget og en løpende dokumentasjon av nytt materiale som kom til.

Dette pionerarbeidet var høyst påkrevet. Av det sterkt økende studenttallet på slutten av 60-tallet og gjennom 70-tallet var en stadig større andel jenter. Også på historie økte kvinneandelen. Samtidig førte engasjementet i Den nye kvinnebevegelsen fra 1970 av til at mange begynte å se etter kvinner i historien og etterlyse både litteratur om og undervisning i kvinners historie.

Det fantes noe litteratur, eldre ting som var tilgjengelige på bibliotekene, ikke i bokhandlene. Jeg vil spesielt minne om Mimi Sverdrup Lundens bøker Den lange arbeidsdagen og De frigjorte hender, og Anna Caspari Agerholts Den norske kvinnebevegelsens historie og Margarete Bonnevies verker. Men dette var ikke nok.

På historisk institutt i Oslo ble det utarbeidet et eget studieemne med kvinner i fokus. Initiativet til dette kom fra studentene selv, og engasjementet var stort for å få det i sving. Studenter på grunnfagsnivå satt på Universitetsbiblioteket og leste Nylænde og andre kilder for å finne stoff som egnet seg. På henvendelse fra Kvinnefronten på historisk institutt i Oslo ble Anna Caspari Agerholt utgitt igjen med et forord av Kari Skjønsberg. Pensumet i kvinnehistorie ble godkjent som særemne i 1973, med Gro Hagemann som lærer. Vinteren 1974 ble kvinnehistorie tatt opp som tema på et hovedfagsseminar i historie. Våren etter var flere ferdige med sine hovedoppgaver. Planer ble lagt for den første boken med resultater fra kvinnehistorisk forskning på universitetene. Den skulle komme i 1977, med tittelen Kvinner selv… Sju bidrag til norsk kvinnehistorie, og var redigert av Ida Blom og Gro Hagemann.

Les også: Kvinnehistorie: Korleis eit fagfelt vart til

Se også: Kilden kjønnsforskning.nos temasider om kvinne- og kjønnshistorie

Men før dette, i 1975, hadde NAVF en stor konferanse om humanistisk kvinneforskning, hvor det var klart at rådet kom til å satse nettopp på dette området. Ida Blom, som var universitetslektor ved Universitetet i Bergen, holdt her et innlegg om kvinnehistorie som gjerne regnes som oppstarten på kvinnehistorie som en egen disiplin. Den ble trykt først i Forskningsnytt i 1976, siden igjen i boka Kvinner selv… året etterpå. Ida Bloms artikkel er blitt stående som skjellsettende, en start på kvinnehistorien som fagfelt. Gro Hagemann har omtalt den som en programerklæring for kvinnehistorie. Derfor skal jeg til tross for lite tid gå nærmere inn på den.

Blom definerte kvinnehistorie slik: ”Kvinnehistorie er et samlebegrep for all forskning som tar opp kvinners aktivitet i fortiden og problemer med særlig relevans for tidligere tiders kvinner.” Det er en åpen og inkluderende definisjon. Men Blom distanserte seg i det samme foredraget i overfor to retninger: For det ene overfor en feministisk kvinnehistorie som tar utgangspunkt i at kvinner og menn hver for seg har egenskaper som preger dem som grupper, og at skillelinjene i samfunnet i første rekke går mellom kvinner og menn. Hun tok også avstand fra denne retningens tendens til å ville utvikle en egen, kvinnelig metodikk. For det andre distanserte hun seg fra en marxistisk orientert retning som hevder at kjønnsforskjeller er uten betydning, og at det som teller er forskjeller mellom klasser, ikke mellom kjønn.

Ida Blom stilte seg i en mellomposisjon. Hun hevdet at det var ”hevet over tvil at kvinners situasjon først og fremst ble bestemt av deres økonomiske, sosiale og politiske posisjon”. Samtidig mente hun at begivenheter i fortiden berørte kvinner på en helt annen måte enn menn, selv om de tilhørte samme klasse eller etniske gruppe. Hun sto fast på at kvinnehistorisk forskning bygde på samme metodikk som annen historisk forskning, og la stor vekt på at kvinnehistorie måtte foregå i nær tilknytning til annen historisk forskning og ikke være noe spesialområde for kvinner.

Framveksten av kvinnehistorie knyttet hun først og fremst til framveksten av sosialhistorie, som var blitt en viktig retning innenfor historiefaget akkurat på denne tiden. Her blir oppmerksomheten rettet mot grupper som historikerne ikke hadde skrevet mye om før. Fattige, barn, kvinner, får en egenverdi i historien. Den sosialhistoriske vinklingen var den Ida Blom trakk fram som viktigst. Men hun påpekte at man kanskje ville finne kvinnene også i politikken, hvis man begynte å se etter dem der. Dermed åpnet hun også opp for en politisk tilnærming til kvinnehistorien. Blom hadde et optimistisk syn på den aksepten kvinnehistorie ville møte blant historikere. ”Noen bevisst tilsidesettelse av kvinnehistorie vil neppe finne sted”, skrev hun. Derimot mente hun at en ubevisst tilsidesettelse muligens kunne forekomme.

Tittelen på denne delen av Milepælprogrammet er Kvinner, forskning og frigjøring. I Bloms artikkel finnes ikke ord som frigjøring, likestilling, undertrykking eller diskriminering. Den nye kvinnebevegelsen blir nevnt, men da fordi den skapte etterspørsel etter resultater fra kvinneforskningen. Etter min mening, og kanskje etter Ida Bloms også, var den i virkeligheten selve drivkraften bak framveksten av kvinnehistorien.

For historikere er det viktig å markere at man har en solid faglig plattform og at man følger etablerte historiske metoder i arbeidet. Det er også viktig å finne faglig gode begrunnelser for emnevalg og vinklinger. Gro Hagemann har skrevet om Ida Bloms artikkel: ”Ingen kan si at norske kvinnehistorikere har gitt etter for løse generaliseringer og luftige teoretiske spekulasjoner. Vi har tatt vare på vårt fags fortrinn, en velutviklet kritisk evne og en fast forankring i tid og rom.” (Hagemann, Gro: Feminisme og historieskriving, 2003, s. 56) Det er vel ingen tvil om at den soliditeten som kom til uttrykk hos både Blom og Hagemann har gjort kvinnehistorie akseptert i historikermiljøet og dermed gjort det enklere for senere historikere som ønsket tilgang til studier og forskning på feltet. Det er kanskje nettopp derfor Blom med god grunn kunne si at hun ikke hadde støtt på noen motstand mot kvinnehistorie.

Bloms artikkel har vært tatt opp til diskusjon i flere omganger, ikke minst av henne selv, og jeg synes ikke det er noe poeng i å imøtegå et standpunkt som for lengst er videreutviklet. Men fordi jeg selv var med både i kvinnebevegelsen på denne tiden, og var en av de første hovedfagsstudentene med kvinnehistorisk emne, har jeg lyst til å kommentere hvordan jeg selv opplevde starten på kvinnehistorie, og da kan det være greit å bruke denne artikkelen som klangbunn.

Jeg husker interessen for kvinnehistorie som et voldsomt sug etter å finne ut hvordan og hvorfor kvinner ble undertrykt og diskriminert, og til å få ut opplysninger om dette både til de andre studentene og til allmennheten. Det var selvsagt viktig å få synliggjort kvinner i historien – usynliggjøringen var jo en del av undertrykkingen. Her kommer blant annet sosialhistorien inn. Men det var også viktig å finne fram til brennpunkter som kunne kaste et skarpest mulig lys over maktforholdet mellom menn og kvinner og hvordan makten ble misbrukt i menns favør. Det fant jeg for min del i politikken. Jeg er sikker på at flere historiestudenter hadde det slik som meg, og jeg slutter meg til Kari Melby, som i en artikkel fra 1996 viser at deler av den tidlige kvinnehistoriske forskningen både var feministisk vinklet og ga bidrag til politisk historie. (Historisk Tidsskrift 1/2 1996, s. 194) For min del vil jeg også si at jeg synes jeg støtte på en ganske klar motstand mot mitt arbeide ved flere anledninger, og særlig var det temaet som vakte uvilje. Jeg skrev om Los og Arbeiderpartiets kampanje for å få gifte kvinner ut av arbeidslivet på 1920- og 1930tallet. (”LO, DNA og stirden om gifte kvinner i lønnet arbeid i mellomkrigstida.” Hovedoppgave ved UiO, høsten 1975) Dette ble av noen betraktet som et angrep på LO og DNA på grunn av et ubetydelig problem som kun dreide seg om noen få kvinner. Jeg har merket meg noen ord av finske Marianne Liljeström i en artikkel fra 1994: ”Många av dem som ifrågasätter kvinnohistorieforskningens betydelse uppträder ofta emotionellt och moralisk förnärmat i relation till denna”. (”Rapport III, Fra kvinnehistorie til kjønnshistorie,” Det 22. nordiske historikermøte, 1994, s. 5)

Hva skjedde senere? Registreringen av kvinnehistoriske arkiver ble satt i gang med Gro Hagemann som ansatt. Den løpende dokumentasjonen ble lagt til universitetet i Bergen med Inger Johnsen i halv stilling. Kvinnehistorien fikk støtte fra NAVF slik som kvinneforskningen ellers. Det første store prosjektet som ble finansiert av NAVF var del av et nordisk prosjekt, ”Kvinners arbeid i familie og samfunn i Norge 1870-1940.” Kvinnehistorie ble tatt opp på de nordiske historikerkongressene, og det ble arrangert egne nordiske kvinnehistorikermøter med jevne mellomrom fra 1983 av.

I 1985 tok Ottar Dahl til motmæle mot kvinnehistorie som fagfelt i en artikkel i Historisk tidsskrift. (H.T. nr. 3, 1985) Han mente det var naturlig at man i stedet for å definere et eget kvinnehistorisk fagområde holdt seg til demografi og familiehistorie som overordnede fagdisipliner. På denne tiden var dette ugjenkallelig for sent, som debatten etterpå viste. Samme år ble også Ida Blom, som er den virkelig store veteranen i norsk kvinnehistorie, ansatt som professor i kvinnehistorie ved Universitetet i Bergen.

Man kan vel si at dette var et foreløpig toppunkt for kvinnehistorien ved universitetene. Før 1989 var det levert inn til sammen 72 hovedoppgaver i historie med kvinnehistoriske emner. Av dem ble 58 levert mellom 1975 og 1985. De neste årene ble det bare skrevet 3 oppgaver. (Ingeborg Fløystad, Historisk Tidsskrift nr. 4 1990, s. 405) Jeg har ikke undersøkt hvordan situasjonen har vært de påfølgende år, men Kari Melby skriver i sin artikkel fra 1996 også at toppunktet i kvinnehistoriske hovedoppgaver lå i disse årene, og beklager at det er så få som holder på med kvinnehistorie i Norge. (Historisk Tidsskrift nr. 1-2 1996, s. 194)

Midt på 1980-tallet samtidig begynte en ny utvikling innenfor fagfeltet, som også munnet ut i en ny betegnelse – Kvinne- og kjønnshistorie. Jeg tror dette var nødvendig og positivt.  Kvinnehistorie er også kjønnshistorie. Med kjønnshistorien åpner man for flere innfallsvinkler, gir seg selv en større anledning til å skrive seg inn i den såkalte main-stream eller male-streamhistorien, og vektlegger at det ikke bare er kvinner som er kjønn – menn er også kjønn.

Da jeg kom tilbake til kvinnehistorien i 1993 etter en lang pause, synes jeg hele feltet var blitt mye mer spennende. Det skyldtes ikke bare den enorme mengden med empirisk forskning som var utført og gjort tilgjengelig i mellomtiden, men en livlig teoriutvikling og en debatt om teorispørsmål som satte fantasien, assosiasjonene og de små grå generelt i gang på en fruktbar måte. Denne utviklingen synes jeg har fortsatt, og det gjør kvinne- og kjønnshistorien interessant.