Elisabet Helsing: Historien om ammehjelpen

Du er her: Hjem / Elisabet Helsing: Historien om ammehjelpen

Elisabet Helsing: Historien om ammehjelpen

Innlegg fra Elisabet Helsing 17. januar 2007 i seminarrekken "Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp".

Jeg er blitt bedt om å si noen ord om Ammehjelpen til dette seminaret. Det er et velvalgt tema, men det fordrer at jeg først sier noen ord om amming. Amming er et motsigelsesfylt tema for kvinnebevegelsen.  Dette temaet understreker spedbarnets avhengighet av moren, som må legge kropp til svangerskapet, føde med kraft og smerte, og som kanskje ser en mulighet for lettelse i det kontinuerlige foreldreansvaret ved at faren kan gi kumelk på flaske.

Men foreldreansvaret slipper ikke så lett taket i moren, hvor gjerne vi enn så det delt. All nyere forskning viser at morsmelken er en nødvendig ingrediens på barnets vei inn i verden. Den lar seg overhodet ikke sammenlikne med kumelken, som riktig nok er like uomgjengelig viktig for drøvtyggerungen kalven på dens vei. Vi lærer stadig nytt og spennende om de immunologiske finessene ved morsmelken, denne uskyldig utseende, blåhvite væsken.  Det har til og med vært uttrykt slik: “Fødselen er ikke over før barnet er avvent fra brystet”.

Det er ingen som vil bestride at morens melk er det ideelle for et spedbarn å vokse opp på og at amming er den perfekte måten å avlevere den på, med kontakt hud-mot-hud og med nærhet, varme, intimitet og oppmerksomhet. Det er ikke noe substitutt som er like bra for et barns helse og velvære.  Og dersom vi bringer menneskerettigheter inn i dette bildet, og det er det ingen grunn til å la være, så sier konvensjonen om barnets rettigheter at barn har rett til den høyest oppnåelige helse. Med andre ord, rett  til morsmelk og amming som start på livet. Amming skal ikke være bare for de rike og de heldige….

Men utsagn slik som disse som jeg akkurat har kommet med har alltid virket anstøtelig på noen, ikke minst i kvinnesakssammenheng. Løsningen har svært ofte vært å late som om problemet ikke eksisterer.  Man snakker gjerne om reproduksjon, men stanser etter fødselen.  Ordet breastfeeding  brukes en eneste gang i konvensjonen om barnets rettigheter og da i en ullen setning som egentlig ikke har verken hode eller  hale.

Konvensjonen om ikke-diskriminering av kvinner har ikke noe å si om emnet.

Det eksisterer ikke.

Høsten 1968 ble Ammehjelpen til. Ideen var amerikansk, og kanskje nokså fremmed for norske kvinner. Den gikk ut på at man møttes i noens hjem, og at mødre med ammeerfaring delte sine råd og triks og sin selvtillit med mindre erfarne medsøstre. Ammehjelpen begynte i Oslo (faktisk i mitt hjem …), og spredte seg snart til hele landet.

Våren 1970 så jeg en kronikk i Dagbladet: Siri Nylander Mæland: Nyfeminister  foren dere.  Jeg skrev til Siri og spurte hvordan jeg kunne bli med i denne foreningen. “Den eksisterer ikke, lag den selv,” var Siris svar. Dermed startet en ny epoke iallfall i mitt liv.  Den første nyfeministgruppa, BB-gruppa, bestod av om lag halvdelen ammehjelpere. Vi hadde ikke vanskelig for å forstå den (igjen amerikanske) inspirasjonen og modellen, med små bevisstgjøringsgrupper av kvinner som delte sine erfaringer med hverandre.  Faktisk var det akkurat det vi hadde gjort i Ammehjelpen: så snart mødrene med spedbarn måtte hjem og amme,  ble noen av oss sittende og dele erfaringer.  Det var det mye trøst i. Jeg er sikker på at mange av dere kjenner den der med at “enten er jeg gal, ellers er alle de andre gale. Og siden de virker helt normale, må det være jeg som er gal …”

Nå traff man andre som også var gale, og ordet “søstersolidaritet” fikk nytt innhold.

Ikke alle Ammehjelpere kunne følge med på den nyfeministiske galei. Feminister var hakket for farlige når de presenterte seg i hverdagen til folk. Så da Sirene tilbød Ammehjelpen gratis spalteplass til å annonsere vår tilstedeværelse, takket styreflertallet i Ammehjelpen nei til tilbudet.  Det hadde neppe skjedd i dag, men er et bevis på det berømmelige aksiom om at ”ting tar tid”, også kjent som ”me skal koma om inkje so brått …”

Vi som allerede hadde valgt den farlige vei, med lærjakke, stor hatt og Sigrun-Berg-skjerf, måtte skifte habitt når vi kom inn i ammerommet (for å uttrykke det litt poetisk). De ammehjelperne som hadde gått inn i den nyfeministiske bevegelsen, vi trengte også et rasjonale, for det var ikke snakk om å forkaste noen av ideologiene. Rasjonalet var  såre enkelt: mennesket har ikke funnet noe alternativ til svangerskapet – ikke noe som kan måle seg med det når det gjelder trygghet og høy kvalitet på resultatet.  Det samme gjelder morsmelk og amming: vi har ikke funnet noe alternativ som kan måle seg med disse når det gjelder trygghet og høy kvalitet på resultatet.

Det er heller ikke der valget ligger!  Valget ligger i om en kvinne i det hele tatt vil bli forelder, om hun i det hele tatt vil bli mor. Dette er krevende, for vi vil ikke settes utenfor samfunnet slik det har vært vanlig med nyblivne mødre. Tvert i mot, vi vil være med, i den grad det er naturlig og vi har krefter til det. Men dette er det vi selv som bestemmer. Men dersom man velger ja til foreldrerollen, er det ikke noen grunn til ikke å gjøre det på den måten som våre forsøstre har raffinert for oss gjennom hundretusener av år.

Men det er ikke alle som har noe valg, verken når det gjelder hvorvidt de vil bli foreldre, eller hvorvidt de vil amme.  Av ulike grunner får de det ikke til, enten amming eller unnfangelse. Dette er noe som griper dypt, det ser vi på den ufrivillig barnløses foreldresorg,  og den dype ammesorgen, som kan gå over i raseri, og som griper dem som ikke får til det de så inderlig gjerne ville.  Dette vet en gammel ammehjelper en hel del om.

Både Ammehjelpen og nyfeministene var bevegelser. De var ikke prosjekter. Hva er skillet mellom de to organiseringsformene? Prosjekter skapes av noen som vil hjelpe dem som har problemer. Bevegelser skapes av dem som har problemene, av problem-eierne selv. Prosjekter har et begrenset liv, de lever til midlene er oppbrukt, enten det er midler i form av skapernes interesse eller det er pengemidler. Bevegelser er mindre avhengige av ekstern finansiering, og drives fremover av idealisme. Som sagt, så var både ammehjelpen og nyfeminismen bevegelser.  Men mens Ammehjelpen i dag er like levende som da den ble startet, er den opprinnelige nyfeminismen død som bevegelse. Hvorfor? Kanskje fordi det ligger i bevegelsenes natur at de, når målet er nådd, skal self-destruct, gå i oppløsning? Dette vil det føre for langt å diskutere i min tilmålte tid, så jeg avslutter her, med ennå et spørsmålstegn.