Berit Ås: Hva var Kvinnepolitisk Aksjon foran Stortingsvalget 1977?

Du er her: Hjem / Berit Ås: Hva var Kvinnepolitisk Aksjon foran Stortingsvalget 1977?

Berit Ås: Hva var Kvinnepolitisk Aksjon foran Stortingsvalget 1977?

Innlegg fra Berit Ås 9. mai 2007 i seminarrekken "Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp".

Kvinnepolitisk Aksjon (KPA) startet fordi det var alarmerende tegn til at kvinnekampen var i ferd med å oppleve tilbakeslag.

Ikke minst i Stortinget der det ble fremmet forslag om endring av valgloven, (etter “kvinnekuppene ” i 1971), forslag om arbeidsgiveres ansvar for å finansiere arbeideres voksenopplæring, (som ga et større antall mannlige arbeidere rettighetene enn kvinner, noe som over tid ville øke kunnskapsgapet), samt flere andre tiltak.

KPA ble også dannet fordi 3 av kvinnene bak “kuppet” i Asker hadde lært å tro på et tverrpolitisk kvinnesamarbeid for å få ting gjort.

For det tredje hadde de opplevd at nye kvinnerettede tiltak raskt ble motarbeidet - selv innenfor deres egne partier hvis de som partipolitikere sto for en tverrpolitisk mobilisering.

Derfor måtte de sørge for en gruppe “stråkvinner”, som av mannssamfunnet ikke ble oppfattet som politisk farlige, til å fronte undergrunnsbevegelsen. Ufarlige var personer som Ebba Haslund, husmorlagets Brita Westergaard, kunstnerinnen Mai Bente Bonnevie, professor Aslaug Groven Michaelsen og filosofen Nina Karin Monsen. Mange år senere tok Monsen avstand fra KPA da hun mente det var et rent SV-tiltak .

I tillegg til dette var KPA en forskjellig aksjon fra den som førte til øking av kvinner i kommunestyrene i 1971.

1971-aksjonen fulgte en vedtatt valglov og opererte med sin målsetting i full offentlighet. Den ga kvinnene et redskap til å øke sin representasjon i kommunestyrene, et redskap som menn, alt fra fotballspillere til avholdsfolk hadde benyttet uten at benevnelsen “Kupp” var blitt brukt på dem.

KPA var en hemmelig organisasjon for å få arbeide i fred, og ikke oppleve den umiddelbare kritikk og mistenkeliggjøring som en rekke andre kvinnetiltak hadde blitt møtt med. Hvert rekruttert medlem til de mer enn 30 arbeidsgruppene måtte love å ikke fortelle om sitt kvinnepolitiske arbeid før på en bestemt dato. Alle gruppene skulle ha tre ledere; en fra borgerlig fløy, en fra den sosialistiske og en uten partitilknytning.

Hver gruppe hadde personer med tre “informasjonsnivåer”:

For eks, fra gruppe 3: Bolig og samfunnsplanlegging

1) En kvinneforsker på området (Bolig eller trafikksikkerhetsforskning)

2) En aktivt utøvende person (medlem av bygningsråd / borettslag )

3) En “bruker” (beboer, huseier, leieboer, etc.)

Både den politiske ledergruppen og “stråkvinnene” var av den oppfatning at uten disse gruppenes vedvarende innsats gjennom mange år, flere etter 1977, hadde verken den store “kirkegruppen” oppnådd en sterk øking av kvinnelige prester, eller “fagforeningsgruppen” og “politikergruppen” oppnådd det vi i dag ser av kvinnelige ledere.

Gruppene la fram dokumentasjon på områder som Politikk (gr. l), olje / energi (gr. 2), historie (gr. 4), medier (gr. 10), skole og utdanning (gr. 6), primærnæringene (gr. 11), abort og prevensjon (gr. 16), så vel som kvinners ulønnede arbeid (gr.24), samt områder som forskning (gr. 24) og Ulandspolitikk (gr. 29).

Grunnlaget for arbeidet var tre prinsipper som kvinnene måtte slutte seg til:

I: Å arbeide for lik representasjon i alle grupper og institusjoner som hadde stor beslutningsmakt (noe som førte til framlegg om endring av grunnloven på Stortinget; beskrevet utmerket av Ebba Haslunds novelle, “Kvinner finns de?”).

II: Å arbeide for at 10-årig utdanning ikke bare skulle bli gitt til nye ungdomskull, men til alle voksne mennesker i landet som enda ikke hadde fått denne utdanning, og at utgifter til hjemmetjenester og omsorgstjenester som kvinner i denne utdanning ville trenge skulle ytes fra statlige midler.

III: At partiene skulle fremme forslag om at ingen voksne mennesker i dette land skulle behøve å være økonomisk avhengig av et annet menneske.

Hvordan partiene ville gjøre dette var oss uvedkommende: om de ville foreslå borgerlønn, arbeidsledighetsbidrag, så sant kvinnen ikke var i lønnet arbeid, eller spesialbeløp avhengig av hva kvinnens ulønnede produksjon førte til, eller om deres inntektsgivende arbeid ble umuliggjort p.g.a. bosted, sykdom eller handikap. Utover dette enighetsgrunnlag bygget aksjonen på stor toleranse overfor andre gruppers holdninger og meninger. Meningsforskjeller mellom f.eks. kirkegruppa og prevensjons / abort - gruppa kom dermed ikke til uttrykk.

Resultatene ble framlagt på en stor pressekonferanse der “stråkvinnene” presiderte. I bladet Sirene, som kom ut kort til før Stortingsvalget 1977 ble partilederne spurt om sin holdning til kvotering.

Arbeidet ble for mange grupper avsluttet H-1977 ved at hvert medlem skulle sørge for at forslagene til politiske vedtak / lover og regler fikk representasjon innenfor de områder hvert av dem tilhørte.

Enkelte av gruppene ville imidlertid ikke oppløses.

Det gjaldt f. eks. Bolig og samfunnsplanleggingsgruppa som reiste til de andre nordiske land og la grunnlaget for foreningen “Bygge og Bo på Kvinners Vilkår”. Det gjaldt til dels “Fredsgruppa” og gr. 8: ” Tverrlitterært Forum” som i sin tid sørget for at den finske forfatterinnen Marta Tikkanen fikk en forfatterpris på 60 000 kroner.

Representanter for så vel “stråkvinnene” som den politiske lederskapsgruppa har i mange år søkt om midler til å dokumentere Kvinne - Politisk Aksjons arbeidsform, organiseringen og målresultater.

Selv om søknadene har gått til en rekke institusjoner, der en kan argumentere for at modellen kunne gi et viktig eksempel på hvordan kvinner kan samarbeide, har det ikke lykkes å få frem midler til en slik presentasjon.