Mangel på kompetanse gjør at omskårne kvinner ikke får riktig behandling

– Mange kvinner går med plager i flere år før de oppdager at det er knyttet til omskjæring, sier Ragnhild Elise Brinchmann Johansen ved Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Ragnhild Elise Brinchmann Johansen, forsker ved Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Polariserte debatter om omskjæring har gjort det vanskeligere for omskårne kvinner som gruppe, mener Johansen. Foto: Kristoffer Sandven.

– Det er ikke alltid lett for kvinner selv å vite om plager man har er knyttet til at man er omskåret, sier Ragnhild Elise Brinchmann Johansen. 

Johansen er redaktør for en bok som samler forskning om kvinnelig omskjæring i norsk kontekst. Hun trekker fram noen av temaene som sjelden når offentligheten når temaet omtales. Nemlig hvordan inngrepet påvirker kvinner senere i livet – sosialt, psykologisk og seksuelt. 

Mer om forskningen:

Ragnhild Elise Brinchmann Johansen er forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Johansen er redaktør for boka: Kvinnelig omskjæring / kjønnslemlestelse i Norge – Kunnskap og praksis, utgitt på Universitetsforlaget i 2024.  

Polariserte debatter

Få temaer vekker så stort engasjement blant politikere og i media som kjønnslemlestelse, men man fokuserer som regel på en enkeltkvinne som trår frem i offentlighetens lys. Slik beskrives det i hvert fall innledningsvis i boka Kvinnelig omskjæring/kjønnslemlestelse i Norge

Arbeid for helsehjelp til de som er utsatt for praksisen blir underkommunisert, og derfor også underprioritert i det praktiske arbeidet.

I boka trekkes «Kadra-saken» fra 2000 frem som et eksempel på en sak som fikk spesielt store og skandalepregede oppslag. 

Problemet er at polariserte debatter om temaet har gjort det vanskeligere for omskårne kvinner som gruppe, mener Johansen. 

– Oppmerksomheten i offentligheten har ofte vært på straff og dom på de som utfører kjønnslemlestelse. Arbeid for helsehjelp til de som er utsatt for praksisen blir underkommunisert, og derfor også underprioritert i det praktiske arbeidet, sier hun. 

Ikke tilgang til riktig kompetanse 

Et eksempel på helseproblemer omskårne kvinner kan oppleve er kraftige menstruasjonssmerter. 

– Mange kvinner har menstruasjonssmerter uavhengig av omskjæring. Det kan derfor være vanskelig å vite hva som er normalt. Både kvinnene og behandlere kan mangle kunnskap til å stille de riktige spørsmålene, sier hun. 

Blod som samler seg foran hudseglet som dekker det meste av skjedeinngangen ved noen typer omskjæring kan føre til uvanlig store smerter, forteller Johansen. 

Kvinner kan gå med smerter i mange år før man oppdager en sammenheng med omskjæring, fordi plagene også kan være psykosomatiske. Men omskårne kvinner i Norge har ikke rett på spesialisert helsehjelp hos psykolog eller sexolog. Dessuten finnes det knapt helsearbeidere i disse feltene med kompetanse på omskårne kvinners utfordringer. 

– I de fleste europeiske land tilbyr man sexologisk rådgivning og psykisk helsehjelp knyttet til et kirurgisk tilbud kalt klitorisrekonstruksjon, der indre deler av klitoris løftes frem. Et slikt tilbud finnes ikke i Norge, sier Johansen. 

Mens det er usikkerhet knyttet til fysisk bedring ved klitorisrekonstruksjon, opplever så å si alle store bedringer i livskvalitet med sexologisk og psykologisk helsehjelp, forklarer Johansen. 

– Det er derfor avgjørende at man tilbyr denne hjelpen, sier hun. 

Malin Jordal, forsker ved Högskolan i Gävle
Omskjæring er et såpass spesielt fenomen at å bare gå til en hvilken som helst psykolog eller sexolog kan bli feil, mener Malin Jordal. Foto: Camilla Haglund

Viktig med spesialiserte behandlere 

Forsker på feltet ved Högskolan i Gävle, Malin Jordal, støtter Johansen i at det bør finnes tilbud om spesialisert helsehjelp for omskårne kvinner. 

– Det er et såpass spesielt fenomen at å bare gå til en hvilken som helst psykolog eller sexolog kan bli feil, sier Jordal. 

– Det er viktig å bli møtt med et nyansert blikk i disse tilfellene. Det kan ha vært opplevd som et traume påført med makt som krever behandling som PTSD. Men mer sannsynlig er det stor kompleksitet knyttet til opplevelsen. 

Denne gruppen har vel like mye rett til en god seksuell helse som alle andre.

Jordal forklarer at det kan være utfordrende for uspesialisert helsepersonale å forstå praksisen kulturelt. Mange anser den som en positiv tradisjon og et felles rituale knyttet til kvinnelighet og ærbarhet. 

– Mange kvinner reformulerer sitt kroppsbilde når de migrerer til andre land, sier hun. 

– Man møter andre historier knyttet til kvinnekroppen enn i hjemlandet sitt og blir kanskje for første gang konfrontert med omskjæring som noe negativt. Noen kan oppleve at de har blitt fratatt muligheten for kvinnelig nytelse. 

Jordal forklarer at denne endringen av kroppsbilde kan være å gå fra å ha et bilde av at en omskåren kropp er en ideell kvinnekropp, til å se seg selv som en ødelagt kvinne. 

– Ingen er imot at kvinner skal få seksuell terapi for å hanskes med disse utfordringene. Men det er også noe som lett føyses bort som mindre viktig å bruke penger på, sier Jordal. 

– Denne gruppen har vel like mye rett til en god seksuell helse som alle andre, fortsetter hun.  

Kunnskapstørst om egen seksualitet 

Johansen opplever at kvinnene hun har møtt gjennom egen forskning er kunnskapstørste på temaer som seksualitet og nytelse. 

– De har lyst til å vite mer, sier hun. 

– Jeg ble invitert til en gruppe somaliske kvinner som møtes jevnlig og spurte hva slags tema de ønsket at jeg skulle snakke om. De var helt tydelige på at de ville lære mer om seksualitet og helsehjelp, sier hun. 

Møterommet var stappfullt da Johansen møtte opp. Johansen beskriver åpne og ivrige samtaler, og kvinner med mange spørsmål. 

– Den ene siden av dette er at de lurer på hva som er vanlig og hvor langt unna en «normal» de selv er, hvorvidt en partner vil være fornøyd med dem, og redsel for at menn ikke vil synes de er bra nok, sier hun.  

– Den andre siden går ut på hvordan kroppen fungerer rent seksuelt og hvordan man kan øke nytelse og svekke smerte. 

I en brytningsperiode 

I det store og hele er holdningene til kvinnelig omskjæring i endring blant de utsatte gruppene i Norge, viser forskningen. 

– Både kvalitativ og kvantitativ forskning viser at vi er i en brytningsperiode. Mange som har omskjæring som kulturell praksis begynner å bli mer ambivalente, sier Johansen. 

Tenk å oppdage at handlingene som er påført deg av dine foreldre i beste mening var helt forferdelige.

– Flere ser plagene som følger en omskjæring og ønsker kanskje ikke å videreføre praksisen. Samtidig opplever mange press fra slektninger i opprinnelseslandet. Og de er usikre på hva en partner vil tenke om datteren ikke er omskåret og så videre. Det er mange hensyn å ta og flere opplever å være i et krysspress. 

Samtidig blir de påvirket av møter med andre kulturelle grupper med samme religiøs bakgrunn som ikke utfører praksisen, statlige holdningskampanjer, og det faktum at kvinnelig omskjæring er ulovlig i Norge. 

Johansen beskriver denne brytningsprosessen som «svært smertefull» for de som står i det. 

– Tenk å oppdage at handlingene som er påført deg av dine foreldre i beste mening var helt forferdelige. Eller om man selv har gjort det mot egne barn, og senere endrer holdning og ser på dette som helt feil, sier hun. 

– De trenger støtte for å komme seg gjennom den prosessen, sier Johansen. 

Møtt med stigmatisering 

Enkelte kvinner som har kommet til sykehus med plager knyttet til omskjæring har blitt møtt med sjokk og stigmatisering av helsearbeidere som ikke har spesialisert kunnskap om praksisen, viser forskning som presenteres i boka. 

– I stedet for å få hjelp kan de oppleve å bli stigmatiserte, som å få streng beskjed om at dette må du ikke gjøre med barnet ditt, sier Johansen. 

– Om noen kommer så langt at de ber om hjelp er det mindre sjanse for at de vil videreføre praksisen. 

Enkelte folkegrupper er mer utsatt for stigmatisering. Internasjonalt er Somalia et av landene med høyest grad av kvinnelig omskjæring, med 99,2 prosent utbredelse. Samtidig er somaliere blant den største innvandrergruppen i Norge. Gruppen er derfor særlig utsatt for omskjæring – men også stigmatisering. 

– Én ting er å bli stigmatisert på sykehuset og i mediene, men det skjer også i klasserommet, sier Johansen. 

– Temaet kan komme opp som en del av undervisningen, og alle blikk rettes mot den ene somaliske jenta i rommet, som kanskje ikke har et forhold til praksisen og ikke vil knyttes til det. Og om hun er omskåret er det også en påkjenning å kjenne på fordommene. 

Utsatt for krysspress

En annen faktor er krysspresset i egne miljøer.  

– Det kan være stigmatiserende å være omskåret blant andre som ikke er det. Men også motsatt, at det er stigmatiserende å ikke være omskåret om alle slektningene dine er det, sier hun. 

Forskningen viser at kvinner i opprinnelseslandene generelt har mer åpne samtaler om omskjæring fordi det oppleves som en felles erfaring. Mens det er vanskeligere for kvinner i Norge å snakke om det med venner og slektninger, nettopp fordi de er usikre på hvordan andre stiller seg til saken og derfor frykter å bli stigmatiserte. 

– Samtalen om omskjæring i Norge er mer kritisk og dreier seg i stor grad om hvordan man kan stoppe praksisen. Mens i opprinnelseslandene er det nok er enklere å snakke om det basert på erfaringer, sier Johansen. 

Siste saker

Kalender

Nyhetsmagasinet

Vårt nyhetsmagasin er en uavhengig nettavis og medlem i Fagpressen.