Kjøkkenbordantropologen som satte Norge på kartet

Kronikk

Kjøkkenbordantropologen som satte Norge på kartet

Marianne Gullestads «Kitchen-table Society» er en etnografisk skildring av unge arbeiderklassekvinner i Bergen. Senere ble den en internasjonal klassiker. I dag er boka et vitnesbyrd om en livsverden som forsvant, skriver Marianne Elisabeth Lien.
I dag er Kitchen-table Society en moderne klassiker, et tidlig eksempel på en etnografisk studie av «hjemlig kultur», skriver Marianne Elisabeth Lien i dette innlegget.

Marianne Gullestad (1946–2008) var en banebrytende antropolog. Hun var også en av de første som tok forskning i egen kultur på alvor. Kitchen-table Society fra 1984 var hennes doktoravhandling, og det sies at da Gullestad insisterte på å utgi boka på engelsk, fikk hun lite støtte blant norske antropologer. For hvem i all verden ville gidde å lese om femten unge mødre i Bergen?

Skeptikerne tok feil. Rundt århundreskiftet ble boka kåret av Contemporary Sociology til en av de mest sentrale bøkene på et kvart århundre. Den britiske antropologen Daniel Miller beskrev den som en milepæl i akademiske bestrebelser på å forstå moderne liv.

I dag er Kitchen-table Society en moderne klassiker, et tidlig eksempel på en etnografisk studie av «hjemlig kultur».

Blankpolert mahognireol

Men vent litt. For hvem var disse kjøkkenbordene egentlig hjemme? Ikke for meg, som var antropologistudent og så drømmen om blankpolert mahognireol som et absolutt tegn på småborgerlig forfall og manglende intellektuelle ambisjoner (det var ubehandlet furu som gjaldt, selvfølgelig).

Og slett ikke for Marianne Gullestad, som skrev boka under et forskningsopphold i Chicago og var i ferd med å skape seg et navn i en mannsdominert akademisk verden.

I en tid da marxistene avskrev deres livsverden som «falsk bevissthet», var Marianne Gullestad en nysgjerrig medsøster.

Marianne Gullestad visste godt at hun ikke var «en av dem». Men mens andre feminister var uinteressert i hva som foregikk blant hjemmeværende mødre, var antropologen oppriktig interessert i deres livsvilkår. I en tid da marxistene avskrev deres livsverden som «falsk bevissthet», var Marianne Gullestad en nysgjerrig medsøster.

Med imponerende presisjon beskriver hun hvordan søken etter bekreftelse og respekt får materielle uttrykk. Mahognireolen er bare ett av mange frydefulle eksempler.

Les også: Et stykke norgeshistorie

Identitet og moral anno 1984

For sosial identitet handler om hva slags person man ønsker å være. Andres anerkjennelse er prekær. Kjøkkenbordene var arenaer for å vurdere andre og selv å bli vurdert.

Det var uendelig mange måter man kunne feile på: «Å sette nesen i sky» og «prøve å være bedre enn en er» var en sikker vei til utenforskap. «Å dra på diskotek» og drikke seg «skita full» var innafor hvis det ikke skjedde for ofte.

Å være separert og ta med en fyr hjem var også innafor, så lenge du ikke drev med «horefakter» og dro med deg den ene fyren etter den andre.

Småbarnsmødrene fra 1980-tallet navigerte i et farefullt moralsk terreng der det å være moralsk ansvarlig og det å være seksuelt attraktiv ikke var så lett å kombinere i praksis. Et par feiltrinn, og plutselig er du stemplet som «billig ludder», en som venninnene har «kutta ut for lenge siden».

Likeverd som likhet

Kvinnene rundt kjøkkenbordene inspirerte Gullestads finstemte analyser av norsk likhetsideologi, som ble videreutviklet gjennom hele hennes forfatterskap.

Ideen er at likeverd forstås som likhet, i betydningen å være og å gjøre omtrent det samme. Slik blir hjemmeinnredningen ørsmå variasjoner over et stramt estetisk repertoar, og alt som kan avsløre ulikhet, blir tonet ned. Vi-følelsen styrkes gjennom selvbekreftende sladder, og de som er for annerledes, sjaltes ut.

Kanskje er klasseblindhet først og fremst et middelklassefenomen?

Marianne Gullestad har vært kritisert for å framheve likhet framfor hierarki som et kjennetegn ved sosialt liv i Norge. Men det er egentlig litt urettferdig. Småbarnsmødrene i Kitchen-table Society er på ingen måte klasseblinde. I spennet mellom «sossefolk» og «sosialtilfeller» var de åpenbart oppmerksomme på hierarkiene de selv var del av. De visste godt at det fantes folk som var «finere» enn dem, og at de selv kanskje ikke var «bra nok» for enkelte gamle venner.

Jeg lurer på om nettopp denne sårbarheten gjør det ekstra prekært for dem å opprettholde fasaden som «skikkelige, alminnelige folk». Kanskje er klasseblindhet først og fremst et middelklassefenomen?

Les også: Norske kvinner i Dubai

«Å kaste ut ungene»

Å lese om kjøkkenbordsamtalene nesten førti år senere er som en tidsreise til et fremmed land. Det er nyttig å minnes om at barnehageplasser er et privilegium som ingen mødre på 1980-tallet kunne ta for gitt. For kvinnene i Bergen var det passepiker som gjaldt, de heldigste kunne kanskje droppe ungene hos mormor et par timer.

Mammaer var ellers tilgjengelige for ungene nærmest døgnet rundt. Og det er dette vi må anstrenge oss litt for å forstå: Her handler det ikke om økologisk barnemat og pedagogisk grensesetting. Det handler om å skaffe seg et pusterom i hverdagen.

Derfor er det helt greit å «kaste ut ungene» og la dem greie seg selv «ute i gaten». Det er også greit å be dem «leke på rommet», ikke på kjøkkenet der mødrene røyker og drikker kaffe, og for all del ikke i finstua med mahognireolen.

Alt dette er greit, så lenge de ikke kastes ut hele tiden, og slipper inn før det blir mørkt.

Husmorlandets undergang

Men når jeg legger fra meg boka, er det husmorrollen jeg undres over. Husmorrollen som forsvant. Gullestads kjøkkenbordsamtaler er nemlig blottet for alt det vi tradisjonelt forbinder med husmødre i etterkrigstiden.

Kjøkkenbordene har plutselig ikke lenger noe med mat å gjøre, og matlaging har ikke lenger noe med kvinnerollen å gjøre.

De prøver riktignok å ha middagen på bordet til mannen kommer hjem, men er null interessert i matlaging. De strikker ikke, syr ikke og bryr seg lite om barneoppdragelse. Da tar avstand fra sine egne mødres husmoridealer. I stedet tar de steget inn i en ny tid der hjeminnredning, klær og sminke er det som gjelder.

Og jeg tenker at Gullestads beretning, ganske uforvarende, er blitt et vitnesbyrd om husmorrollens irrelevans. Kjøkkenbordene har plutselig ikke lenger noe med mat å gjøre, og matlaging har ikke lenger noe med kvinnerollen å gjøre.

Hvis jeg hadde kunnet stille min navnesøster og forbilde ett eneste spørsmål i dag, måtte det være hvorfor hun ikke skrev mer om dette. Men kanskje var husmorrollens avvikling rett og slett selvfølgelig for kvinner på denne tiden. Kanskje var hun på akkurat dette området «en av dem».

Vi har en avtale med Universitetsforlaget om å republisere relevante tekster fra deres Ublogg. Les originalversjonen av artikkelen her.

Les også: Kjønnsforskerne glemmer klasseperspektivet