Vil ha større mangfold og mindre tellekant

Vil ha større mangfold og mindre tellekant

Mindre veiing og måling av forskernes produksjon og mer mangfold. Det ønsker Rebecca Lund, postdoktor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.
I dag teller publisering i høyt rangerte internasjonale tidsskrifter mye, mens undervisning og innsats for kollegiet vektlegges mindre. Vi må sette spørsmålstegn ved de grunnleggende kriteriene for akademisk karriere og gå bort fra å måle og veie, mener postdoktor Rebecca Lund.

Flere kvinnelige professorer er bra, men ikke nok, mener Rebecca Lund. Hun har bakgrunn fra forskning om likestilling, mangfold og sosial organisering innen universitets- og høyskolesektoren i flere nordiske land.


Rebecca Lund er postdoktor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo. Foto: UiO.

– Jeg mener vi bør reflektere over hva slags professorer vi skaper. Dette handler ikke bare om å få likt antall menn og kvinner inn i akademia, men også om å få et mangfold i måter å se verden på, sier Lund.

I Norge har hun fulgt Balanse-prosjektet ved Universitetet i Agder (UiA) over flere år. Prosjektet er en del av programmet ved samme navn i regi av Norges forskningsråd. Ved UiA har et av målene vært å øke antallet kvinner i de akademiske toppstillingene.

Lund mener prosjektet har gitt mange positive resultater, men ser også at det har klare begrensninger. 

– For eksempel har det kommet flere kvinner inn i professorater. Det er svært positivt, sier hun.

Samtidig mener Lund at prosjektet synliggjør mange innebygde begrensinger i måten universiteter og høyskoler er organisert på.

Les også: Universitetet som demokratisk institusjon står på spill

Kritisk til snevre standarder

Lund er kritisk til at man ikke setter spørsmålstegn ved de grunnleggende kriteriene for akademisk karriere. I dag blir teller publisering i høyt rangerte internasjonale tidsskrifter mye, mens undervisning og innsats for kollegiet vektlegges mindre.

Hun omtaler dette som en maskulin karrieremodell, der kvinner har vanskeligere for å nå opp.

Man må både endre hvordan man tenker ansettelser, men også hvordan man tilrettelegger for mangfold på arbeidsplassen. 

Balanse-prosjektet har ikke ført til endring av kulturen eller stereotypene, skriver Lund i sitt bidrag i «Gender, Science and Innovation», en fersk internasjonal bokutgivelse.

– Når muligheten for å bli professor er basert på snevre standarder og oppfatninger av hva som er kvalitet, risikerer vi at ytterst kompetente mennesker ikke blir tatt med i betraktningen, sier hun.

– Balanse-programmet kan ikke løse alt

– Forskningsrådet støtter Lunds ønske om mer mangfold i akademia fullt ut. Vi har ved flere anledninger tatt til orde for å revurdere tellekantsystemet og se på flere måter å vurdere fremragende forskning (excellence) på. Balanse-programmet bidrar til dette, men er ingen løsning alene, skriver områdedirektør Jesper Simonsen i Norges forskningsråd i en e-post til Kifinfo.


Jesper Simonsen er områdedirektør i Norges forskningsråd. Foto: Sverre Christian Jarild

Han mener mangfold krever en rekke systemiske endringer, og at disse først og fremst må skje ved forskningsinstitusjonene.

– Man må både endre hvordan man tenker ansettelser, men også hvordan man tilrettelegger for mangfold på arbeidsplassen. Her er vi enige i at det fortsatt er en lang vei å gå, framhever Simonsen.

Han viser til at Forskningsrådet vil bidra med tiltak for å oppmuntre til andre karriereløp innen akademia enn de typiske.

– Vi vil vi bidra til mangfold blant annet ved å utforme virkemidler slik at de åpner for større mulighet for differensierte karriereveier og fleksible løp. Blant annet vil arbeidserfaring fra sivilsamfunn, offentlig og privat sektor tillegges positiv vekt, skriver Simonsen.

Mener mangfold har dårlige kår etter reformer

Lunds kritikk av Balanse-prosjektet ved UiA innebærer også en generell kritikk av smalsporet tilnærming til hva mangfold er. Hun framhever at det er viktig å gi rom for ulike typer viten og perspektiver, og erkjenne at kunnskap er knyttet til subjektive erfaringer.

– Det handler om å finne måter å verdsette ulike disipliner på, og ta dem seriøst. Det handler om å se forskjellige levemåter – og kunnskapssyn – som noe positivt. Vi trenger rett og slett en kulturendring, bort fra å måle og veie, sier Lund.

Hun mener man ikke kan frikoble debatten om likestilling og mangfold i forskning og høyere utdanning i Norden fra de generelle styringsprinsippene i sektoren. Lund peker på kvalitetsreformen i Norge fra 2001 og tilsvarende reformer i andre nordiske land.

Dette er reformer hun ser som uttrykk for en nyliberalistisk ideologi, ved at markedsbaserte prinsipper og teknikker er tatt i bruk i styringen av sektoren. «Tellekantsystemet», som mange omtaler det som, gir ifølge Lund dårlige vilkår for mangfold.

Les også: Tellekanter kan bremse likestillingen

Når og hvordan skryte av seg selv

Lund er blant annet opptatt av klasseaspekter ved mangfold i akademia. I en studie fra et finsk universitet, publisert i tidsskriftet «Gender and Education», undersøker hun betydningen av å skryte av egen forskning, om man vil lykkes som ung akademiker. Å få fram at egen forskning er fremragende, med strålende resultater og deltagelse i viktige nettverk, er ifølge Lund viktig for å skape en karriere.

– Målstyringen og individualiseringen det innebærer har gjort det legitimt, ja nærmest påkrevd, at man framhever det man har oppnådd og gjør seg sammenlignbar med andres produktivitet, sier Lund.

Det man ser mange steder er at folk har det for travelt til å være kollegiale og at kulturen på arbeidsplassen har blitt mer individualisert.

Kunsten er ikke bare å skryte av egen forskning, men også vite når man skal holde tilbake. Det kan være krevende å finne den rette balansen, og både kjønn og klassebakgrunn kan bidra til å avgjøre hvor godt man lykkes med å navigere i dette landskapet.

Man skal være påpasselig når det gjelder hvor man skryter, hvordan og til hvem. Her er klassetilhørighet en ressurs, og i akademiske kretser er det ifølge Lund middelklasseverdier som teller:

– Skryting til feil mennesker, på feil sted eller om feil ting kan i høy grad bli ansett som tegn på inkompetanse og kompensering for at man ikke er dyktig, sier hun.

Les også: Kunnskap om kjønn må avkoloniseres

Menn som velger familie

I en annen studie har Lund og to kollegaer sett på hvordan yngre mannlige akademikere ved et finsk universitet kombinerer akademisk karriere, barn og familie. Studien tok utgangspunkt i at Finland er i verdenstoppen i likestilling og en oppfatning av at en ny nordisk maskulinitet er under utvikling i alle de nordiske landene.

Forskerne beskriver hvordan mennene som ble intervjuet la stor vekt på at de opplevde samhold og mening i familie og omsorg for barn, men at de opplevde lite fellesskap på arbeidsplassen.

– Det man ser mange steder er at folk har det for travelt til å være kollegiale og at kulturen på arbeidsplassen har blitt mer individualisert. Jeg tror det kan føre til en sterkere orientering mot familie som det primære fellesskap, sier Lund.

Universitetet der mennene arbeidet hadde vært gjennom store endringer i forbindelse med en fusjon mellom ulike læresteder. Det ble lagt vekt på å utvikle et nytt universitet i verdensklasse og det var sterk konkurranse om posisjoner. Lund er derfor forsiktig med å si at denne spesifikke studien er typisk, siden undersøkelsen foregikk i en spesiell setting. Noen av resultatene er imidlertid mer generelle, mener hun.

Vektlegging av felles og likestilt ansvar for omsorg i familien preget mennenes beskrivelse av eget karrierevalg. Lund mener likevel at menn og kvinner har ulike kort på hånden. For menn kan det være et aktivt valg å prioritere barn og familie.

– Når menn orienterer seg mot familien ser man det ofte som meget positivt, og det kan faktisk gagne karrieren deres. Men når kvinner gjør det, blir det et tegn på at de ikke er dedikerte nok til karrieren, sier hun.

Artikkelen ble først publisert på Kifinfo.