Unge enslige flyktningjenter får ikke den støtten de trenger

Unge enslige flyktningjenter får ikke den støtten de trenger

Unge jenter som kommer alene til Norge som mindreårige flyktninger må flytte for seg selv når de fyller tjue. – Det gjør at mange av jentene mister støtte de sårt trenger, sier Ann-Torill Tørrisplass.
Ann-Torill Tørrisplass fant at jentene hun intervjuet ønsket å bo lengre i bofellesskapene, ble ensomme og at de trengte mer hjelp enn det kunne virke som.

Sosiolog Ann-Torill Tørrisplass ved Nord Universitet, har skrevet doktoravhandling om enslige mindreårige flyktningjenter og hvordan deres hverdagserfaringer blir formet av den norske velferdsstaten.

– Jeg fant at jentenes hverdagserfaringer er preget av møtet med en ambivalent velferdsstat, sier Tørrisplass.

Ambivalent politikk

Enslige mindreårige flyktningjenter er jenter som kommer til Norge som flyktninger, og som er under 18 år og uten omsorgsperson. Når de er bosatt i norske kommuner, har de krav på samme rettigheter som andre barn i Norge. Tørrisplass viser til at Norge gjentatte ganger har blitt kritisert av FNs barnekomité for å diskriminere enslige mindreårige flyktninger mellom 15 og 18 år.


Ann-Torill Tørrisplass har intervjuet sju jenter mellom 17 og 23 år fra Kongo, Somalia og Eritrea til sin ferske doktoravhandling. Foto: Nord Universitet

– Mottakerapparatets behandling av disse jentene er preget av to motstridende politikker. Den ene er rettet mot barn hvor målet er å skape trygghet, stabilitet og integrering. Den andre er rettet mot flyktninger og har som mål å skape restriksjoner og begrensninger.

Ifølge Tørrisplass er det lite kunnskap om enslige mindreårige flyktningjenter sammenliknet med gutter i samme situasjon.

– Dette reflekteres i media. Det blir skrevet mye om unge gutter som er flyktninger, men nesten ingenting om jenter. Noe av grunnen er selvfølgelig at jentene er færre, men de finnes og vi trenger å vite mer om dem.

Det er mange årsaker til at det kommer flere mindreårige gutter enn jenter til Norge som flyktninger. Familiene i opprinnelseslandet tillater oftere at gutter får dra, reisen er risikofylt og jentene er mer utsatte, for eksempel for seksuelle overgrep.

– Jentene jeg intervjuet fortalte at de helt og holdent var underlagt menneskesmuglerne, forteller Tørrisplass.

Les også: Ofre for menneskehandel får ikke den hjelpen de trenger

Forsker for forandring

Som metode har Tørrisplass brukt institusjonell etnografi. Den ble utviklet av sosiologen Dorothy Smith og tok utgangpunkt i kvinners ståsted med mål om å bedre deres liv. Tørrisplass ble interessert i metoden da hun skrev masteroppgave om hvordan unge jenter forstår feminisme.

– Ved å se nærmere på erfaringene til dem du forsker på, og undersøke årsaken til at de blir som de blir, kan du forstå hvordan samfunnsstrukturer får konsekvenser på individnivå, forklarer hun.

Det var derfor viktig for Tørrisplass å starte med å intervjue flyktningjentene før hun formulerte forskningsspørsmålene.

– På den måten kunne jeg avdekke det jeg kaller bruddlinjer mellom det som var myndighetenes intensjoner og hvordan jentene erfarte støtteordningene, forteller hun.

Et annet vesentlig poeng med institusjonell etnografi er at forskningen skal kunne endre praksis til det bedre.

– Man ønsker at forskningen skal ha betydning, at den får konsekvenser i praksis.

Gjennom intervjuene oppdaget Tørrisplass at jentene hadde noen felles erfaringer knyttet til tre områder: Stadige endringer og overganger, uforståelige praksiser og vanskeligheter med familiegjenforening.

– Disse problematikkene ble utgangspunktet for forskningsspørsmålene mine, forteller hun.

Hvem er jentene?

– Min største bekymring da jeg startet på arbeidet med avhandlingen var hvordan jeg skulle klare å rekruttere noen flyktningjenter som ville la seg intervjue, forteller hun.

Tørrisplass tok først kontakt med IMDI som ga henne oversikt over hvilke kommuner som hadde jenter i den aktuelle alderen bosatt i flyktningmottak. To av kommunene ble rekruttert gjennom en lukket Facebook-gruppe hvor kommunalt ansatte som jobbet med flyktninger diskuterte problemstillinger knyttet til jobben. Den tredje kommunen fikk hun kontakt med ved å henvende seg direkte til kommunen.

– Jeg hadde litt betenkeligheter med å skaffe informanter gjennom selvrekruttering. Det kunne medført at de ansatte ønsket å vise frem solskinnshistorier fra arbeidsplassen og bevisst valgte ut de gode eksemplene.

Jentene klarer seg bedre selv, er mer huslige og tar mer ansvar.

– Slik ble det heldigvis ikke, tvert imot. De ansatte fortalte åpent om problemer. Det er dessuten ikke så mange jenter som kommer alene som flyktninger og derfor ikke så mange å velge mellom.

Tørrisplass intervjuet sju jenter mellom 17 og 23 år fra Kongo, Somalia og Eritrea. I tillegg intervjuet hun ansatte i bofellesskap, familiehjem, oppfølgingstjenesten, barnevernet og flyktningmottak.

Jentene var enslige og under 18 da de kom og hadde vært i Norge fra to til fem år da de ble intervjuet.

– En flyktet sammen med faren, men kom bort fra ham underveis. En annen flyktet sammen med en venninne, forteller hun.

Jenter flytter tidligere for seg selv

Alle jentene Tørrisplass intervjuet erfarte stadige endringer og overganger fra en boform til en annen som negativt.

– Dette strider mot den tryggheten og stabiliteten mindreårige flyktninger trenger for å bli integrert i det norske samfunnet og få seg en utdanning, sier hun.

Tørrisplass fant blant annet at kriteriene til kommunen for når unge enslige flyktninger var klare til å flytte fra bofellesskap og inn i egen leilighet var indirekte kjønnet.

– Kriteriene er ikke kjønna i seg selv, men de blir det i praksis. Jentene klarer seg bedre selv, er mer huslige og tar mer ansvar. De blir derfor tidligere sett på som kvalifiserte til å bo alene, sier hun.

– Men det betyr ikke at de er klare for det. I intervjuene kom det frem at jentene ønsket å bo lengre i bofellesskapene, ble ensomme og at de trengte mer hjelp enn det kunne virke som.

At jentene blir presset til å flytte før de er klare for det, skyldes ifølge Tørrisplass at den offentlige finansieringsordningen ble endret i 2017. Frem til dette fikk kommunene refundert hele eller deler av utgiftene til barnevernstiltak for mindreårige flyktninger. Fra 2017 gis det i stedet en fast sum frem til den mindreårige fyller 20 år.

­– Stykkprisen per ungdom blir gradvis mindre fra ungdommen er 18 og frem til de blir 20 år. Det lønner seg derfor for kommunene at de unge flytter for seg selv så fort som mulig etter at de fyller 18, forklarer Tørrisplass.

– Det er både mest økonomisk samt at det frigjør plass, slik at kommunen kan motta nye enslige mindreårige flyktninger.

Dette er et hull i systemet som gjør jentene svært sårbare, ifølge Tørrisplass.

– Etter at de fyller tjue år får ikke kommunen midler til å hjelpe unge flyktninger. De blir stående alene. Blant annet må de intervjues av politiet for å få fornyet oppholdstillatelsen, uten den støtten de har vært vant til, og fortsatt trenger, gjennom Barnevernet.

Les også: Livet i Nigeria etter sexsalg i Europa

Blir ikke involvert

En annen felles erfaring var at jentene hadde et svært distansert forhold til sine egne tiltaksplaner. Det vil si en tidsavgrenset plan over hvilke hjelpemidler og tiltak mindreårige barn i fosterhjem og bofellesskap trenger. Hensikten med planene, som blir utformet to ganger i året, er at jentene skal delta i å utforme dem. Det var ikke tilfelle for noen av jentene Tørrisplass intervjuet.

– For en av jentene var det en barnevernskonsulent hun ikke hadde kontakt med til vanlig som fylte ut tiltaksplanen hennes, forteller forskeren.

Hensikten med familiegjenforening var god, men resultatet ble tøft.

­– For en av de andre var det en ansatt i bofellesskapet som fylte ut planen, men sa ikke tydelig fra til jenta at det var det hun gjorde.

Dermed fikk ikke jentene med seg at det dreide seg om å fylle ut tiltaksplaner.

– De visste godt at tiltaksplanene fantes, men hadde ingen klar formening om hva som sto der og deltok ikke aktivt i utformingen. Det er jo det motsatte av hva som er hensikten med slike planer.

Flere jenter vil forenes med familien

Statistikken viser at flere jenter enn gutter ønsker familiegjenforening: 36 prosent jenter søkte mot 14,4 prosent gutter. Det er også en krevende prosess å gjennomføre. De må være under 18 år for å søke om å bli gjenforent med familien sin, eller de må ha en viss inntekt over et visst antall år. I tillegg koster det 10.500 kroner å søke om familiegjenforening, forteller Tørrisplass. To av jentene hun intervjuet fikk familiegjenforening.

– Alle jentene jeg intervjuet ønsket å bli gjenforent med familien sin. Noen var så desperate at de var villige til å selge kroppen sin.

Likevel beskrev en av jentene perioden etter at moren og søsknene kom til Norge som den tyngste i sitt liv, forteller Tørrisplass.

Hun fant at jenta fikk en masse nye utfordringer og ekstra arbeid når familien flyttet til Norge. 

– Familien kunne ikke språket og forsto ikke reglene i det nye samfunnet, slik at jenta fikk oppgaven med å oversette og forklare. Ansatte i kommunen fortalte at dette ansvaret medfører at noen av jentene dropper ut av skolen i denne fasen.

De negative erfaringene med familiegjenforening viste seg å skyldes strukturelle forhold: Når familien kommer blir jentene overført fra Barnevernet til flyktningetjenesten. Dette viser, ifølge Tørrisplass, hvordan samfunnsstrukturer får konsekvenser på det personlige plan.

– Hensikten med familiegjenforening var god, men resultatet ble tøft. Familiegjenforening er derfor et sårbart punkt i systemet, mener hun.

Familiegjenforening ble belastning

At familiegjenforening viste seg å være en belastning for mange unge enslige asylsøkere var overraskende, synes Tørrisplass.

– Jeg hadde trodd at familiegjenforening skulle være en positiv opplevelse for jentene og ble veldig nysgjerrig på hvorfor det ble så vanskelig, sier hun.

– Når jeg tenker på det jentene fortalte om flukten fra hjemlandet: Ventetiden på båten som skulle ta dem over Middelhavet, den farefulle reisen over havet, sult, frost og at de sov i hattehyller på bussen gjennom Europa. Og så var likevel familiegjenforeningen det tøffeste!

Jentene jeg snakket med fikk mye ansvar for foreldre og søsken. De ble i praksis brukt som ressurspersoner.

I rutinebeskrivelser for familiegjenforening fant Tørrisplass ut at jentene blir overført fra Bofellesskapet i Barnevernet og til ny bolig sammen med familien sin.

– Hensikten er helt sikkert god, men jentene jeg snakket med fikk mye ansvar for foreldre og søsken. De ble i praksis brukt som ressurspersoner, forteller hun.

I tillegg mistet jentene all økonomisk støtte, slik at de ikke lenger disponerte sine egne penger. Foreldrene får ansvar for pengene, uten å kjenne språket og systemet. Det førte til at en av dem sluttet på skolen og begynte å jobbe for å tjene egne penger.

Studien har et begrenset utvalg, men det har heller ikke vært intensjonen til Tørrisplass å generalisere.

– Jeg har ønsket å vise frem noen personlige erfaringer og gjennom disse peke på strukturelle utfordringer ved tilbudet til enslige mindreårige flyktningjenter i Norge, sier hun.

– I tillegg håper jeg det blir forsket mer på familiegjenforening. Det trengs.