Hvilken status har arbeidermannen i dagens Norge?

Kronikk

Hvilken status har arbeidermannen i dagens Norge?

Nye kjønnsroller og vektlegging av akademisk kunnskap har endret synet på arbeidermannens posisjon i samfunnet, skriver Jørn Ljunggren.
Mer om Arbeidsliv
Jeg tror vi kan forstå mer av arbeidermennenes opplevelser og deres posisjon i samfunnet gjennom å vektlegge prosesser som gjelder for andre typer ulikheter, skriver Ljunggren.

Håndverkeren blir til tider fremstilt som selve inkarnasjonen av arbeiderklassemaskulinitet. På den ene siden som en sterk, praktisk og kompetent mann som står støtt i sitt mannsdominerte arbeidsfellesskap. På den annen side kan han bli fremstilt som primitiv, skitten, rasistisk og misogyn: En kåt mann som lengter tilbake til tider hvor «menn kunne være menn» og det var greit å ha pin-up-kalender på veggen i brakka.

Dagens arbeidermenn passer slik sett dårlig inn i enkle og todelte forståelser av under- og overordning. Kanskje kan vi likevel bruke innsikten fra studier av maktrelasjoner for å unngå at arbeidermenn ses på enten som stolte karer som bygger landet eller som etterlevninger fra en annen tid.

Mellom klasse og kjønn

I et pågående forskningsprosjekt om den moderne arbeiderklassen ser vi nærmere på hvordan nettopp arbeidermenn uttrykker og forstår sin samfunnsposisjon og sin maskulinitet. Nærmere bestemt er vi opptatt av å studere prosesser knyttet til anerkjennelse – det å bli og føle seg sett – i det vi forstår som et krysningspunkt mellom klasse og kjønn.

Å studere forbindelser mellom kjønn, makt, under- og overordning er ikke akkurat en ny øvelse i samfunnsvitenskapene. Heller ikke å påpeke hvordan maktforhold kan komme til uttrykk, og forsterkes, gjennom kategoriene vi bruker og hvordan vi forstår hverandre. Dette er ikke minst blitt aktuelt gjennom Black Lives Matter-bevegelsen, som blant annet gjør opprør mot hvordan svarte menn ofte stemples som farlige, utelukkende på grunn av hudfarge.

Historien – og nåtiden – byr også på en lang rekke eksempler på at kvinners underordning forklares gjennom biologisk kjønn; Kvinner er forbundet med kroppen, menn med hjernen; kvinner med natur, menn med kultur; kvinner er passive, menn aktive.

Hvordan vi forstår kjønn kan være betinget av klasse; overklassemenn ‘er’ slik, mens arbeiderklassemenn ‘er’ sånn.  

Det skal heller ikke mye til for å finne lignende prosesser som rammer på bakgrunn av hudfarge eller minoritetsposisjon, i både ut- og innland. Slik sett kan det kanskje virke tonedøvt å fokusere på akkurat håndverkere i Norge, hvor de fleste er hvite og de fleste er menn.

Som Sherry Ortner vektlegger i sin klassiske artikkel om nedvurderingen av kvinner, hviler ikke forståelser av kvinners underordning bare på oppfatninger om biologisk underlegenhet. Den er også innkapslet i en bredere kulturell ideologi som kommer til uttrykk gjennom uttalelser som eksplisitt devaluerer kvinner, deres roller, oppgaver, produkter og sosiale miljøer.

Når jeg her argumenterer for at lignende sosiale prosesser også kan være virksomme for andre grupper, betyr ikke det at all maskulinitet er truet eller at ulikhetsforskningen utelukkende burde fokusere på den hvite arbeidermannen.

Tvert imot; én type sosial ulikhet slår ikke en annen ihjel. Ikke ulikt Ortner, har også Pierre Bourdieu understreket at vi ofte, mer eller mindre ubevisst, forstår oss selv og andre gjennom svært brede tankeskjemaer.

På denne måten knyttes ulike praksiser og væremåter sammen og gjør det enklere å vurdere seg selv eller andre som under- eller overordnede. Hvordan vi forstår kjønn kan slik sett være betinget av klasse; overklassemenn «er» slik, mens arbeiderklassemenn «er» sånn.  

Tradisjonelle maskuline verdier i endring

I tillegg til omfattende arbeidsinnvandring og liberalisering av bemanningsbransjen i byggsektoren er det to andre store samfunnsendringer som gjør det spesielt interessant å studere arbeidermenn i Norge.

For det første har de siste tiårenes likestillingskamp gitt seg utslag i nye og langt mer diffuse kjønnsroller. For det andre har vi beveget oss inn i det mange liker å kalle «kunnskapssamfunnet», hvor akademisk kunnskap og utdannelse i stadig større grad blir vektlagt som «det riktige».

Med denne utdanningsideologien følger det også en rekke andre velkjente motsetningspar som for eksempel: Manuelt versus intellektuelt, praktisk versus akademisk eller ånd versus materie.

Selv om mange av håndverkermennene i vår studie uttrykker og demonstrerer tradisjonelle maskuline verdier som konkurranseorientering, muskelstyrke og tøffhet, så innebærer ikke dette at de avviser likestilling.

Flere peker imidlertid på at det er vanskelig å balansere likestilling i hjemmet med det å fungere «som en skikkelig mann» på jobb. Dette gjelder ofte menn som også etter arbeidstid lever i mannsfellesskap på brakka. Det er i tillegg vanskelig for mennene å levere i barnehagen samtidig som sjefen forventer oppmøte på jobb klokka 07.00, ferdig skifta.

Opplever å ikke bli verdsatt 

Mennene i studien forteller om en rekke positive ting ved yrkene sine og flere vektlegger at de er stolte over å skape noe. Når samtalene skifter til å handle om hvordan de opplever å bli sett på, er det en helt annen historie som kommer til syne; en historie som handler om erfaringer med at samfunnet ikke verdsetter arbeidet de gjør eller kompetansen de besitter, unntatt når de absolutt trenger den.

En av de store innsiktene fra de feministiske klassikerne handler om at kroppene våre ikke bare er natur, men også sosiale.

For eksempel forteller en gravemaskinfører om kunder som overser ham når han har på arbeidsklær. En elektriker vil ikke at barna hans skal følge i samme fotspor «for å unngå å bli pissa på hele tida». En tømrer synes det er trist at det ikke lenger finnes noen som kan målbære «vanlige folks» erfaringer og bekymringer i politikken.

Samtidig forteller elever på yrkesfag i Oslo at de ser på studieretningen sin som en alternativ vei til studiekompetanse og at det er flaut å gå med arbeidsklær på skolen.

Dette er et ekko av debatter i media hvor såkalte «manuelle» yrker oppleves som noe for «de som er dumme» - noe man helst vil unngå å bli identifisert som. En utstrakt bruk av begrepet «polakkarbeid» i omtaler av enklere håndverk, og fortellinger om hvordan kunder snakker om å «skaffe seg en litauer» er også koblet til dette. Altså en vurdering, og etnifisering, av praktisk kompetanse som verken de norske eller de øst-europeisk håndverkerne kan sies å komme godt ut av.   

Hva vi anerkjenner er i endring

Jeg tror vi kan forstå mer av disse mennenes opplevelser og deres posisjon i samfunnet gjennom å vektlegge prosesser som gjelder for andre typer ulikheter.

Selv om det er lett å se hvordan maskulin dominans fortsatt er oppfattet som noe naturlig i mange sammenhenger, så har «utdanningssamfunnet» og endrede kjønnsroller også forandret hva vi anerkjenner og hva vi ser ned på.

En av de store innsiktene fra de feministiske klassikerne handler om at kroppene våre ikke bare er natur, men også sosiale. De former hvordan vi opplever verden, men også hvordan andre opplever og tolker oss.

Det er åpenbart aspekter ved dagens arbeiderklassemaskulinitet som er forankret i et tradisjonelt syn på maskulin dominans. Men det er heller ikke spesielt vanskelig å finne eksempler på prosesser og uttalelser som eksplisitt devaluerer disse (yrkes)rollene, oppgavene de utfører, produktene de skaper og de sosiale miljøene de verdsetter.