Øystein Gullvåg Holter: Norges første mannsprofessor blir emeritus

Portrett

Øystein Gullvåg Holter: Norges første mannsprofessor blir emeritus

Gullvåg Holter gikk fra å være en travel professor til å bli en engasjert emeritus 1. mars 2020. Forskerkarrieren hans spenner bredt fra forskning på kjønn og likestilling i familielivet til mannsroller og kjønnsbalanse i akademia.
Professor Øystein Gullvåg Holter i debatt om stemmerettsjubileet, likestillingens historie og likestillingslandet Norge med partileder Siv Jensen (FrP) og partileder Audun Lysbakken (SV).

Gjennom en lang karriere har Øystein Gullvåg Holter forsket på alt fra arbeidsliv og familie, kjønns- og likestillingsforskning, til økonomisk teori og historisk sosiologi. Han har mye erfaring med samarbeid innenfor likestillingspolitikken, både i Norge og resten av Norden, men også med arbeidslivsorganisasjoner og næringslivet.

Holter fortsetter som forsker, blant annet på feltet kjønnsbalanse i akademia, og utvikler for tiden «Janus-modellen» for å forklare det han kaller akkumulerte ulemper for kvinner.

Holter startet sin karriere som forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) i 1980. Han tok sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo i 1997, og allerede to år etter, ble han bedømt som professorkompetent.

Les også: Noregs første mannsprofessor

Kjønn, maskulintet og sosial ulikhet 

I 2006 tiltrådte Holter stillingen som forskningsleder ved Nordisk institutt for kunnskap om kjønn (NIKK), og i 2008 ble han ansatt som professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo. De første tre årene var stillingen ved STK øremerket maskulinitets- og likestillingsforskning, etterfulgt av et ordinært professorat.

– Hvordan føles det å være nyslått emeritus?

–Det er litt for tidlig å si. Men så langt OK. Jeg er stadig like nysgjerrig, og fortsetter å være faglig aktiv.

– Hva jobber du med i dag?

– Jeg arbeider for tiden med spørsmål om kjønn, maskulinitet og sosial ulikhet i akademia, gjennom Front2-prosjektet (Future research- and organizational development i natural sciences, technology and theology), som er et samarbeidsprosjekt finansiert av Forskningsrådet der Senter for tverrfaglig kjønnsforskning inngår.

Fokuset mitt har i stor grad vært på menn i sammenheng med kjønnsrelasjonen og kjønn i sammenheng med annen sosial ulikhet.

– Prosjektet følger opp det første Front-prosjektet (Female Researchers on track), som hadde fokus på kvinner. Nå er også menn og maskuliniteter tydeligere med. Målet er kultur- og organisasjonsendring, med vekt på bedre kjønnsbalanse og rettferdig rekruttering i akademia. Jeg jobber med en bok basert på dette materialet.

– Jeg er også medlem av Komiteen for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (KIF) som blant annet arbeider for å belyse og redusere problematiske arbeidsforhold i akademia, som trakassering og uønsket seksuell oppmerksomhet.

– Dessuten jobber jeg med en artikkel om rolleteori. Den er tenkt som en slags revansj for sosiologien, og tar utgangspunkt i mye misforstått kritikk: Kjønnsforskere som kritiserer rolleteori har ofte bare referanse til den «harmoniske» rolleteorien, assosiert med blant andre Talcott Parsons. De har oversett konfliktorientert og feministisk kjønnsrolleteori.

«Mannsforskeren Holter»

– Hva har du arbeidet med tidligere?

– Jeg får av og til henvendelser fra journalister som vil snakke med «mannsforskeren Holter», og det er riktig at jeg har arbeidet mye med temaet menn og maskuliniteter – men jeg har gjort mye annet også. Det begynte med en magisteravhandling i sosiologi, Kjønnsmarkedet (1980), som siden ble til boka Sjekking: Kjærlighet og kjønnsmarked (1981), og en historisk artikkel, «Mannen som gave» (1987).

– Jeg har arbeidet mye empirisk, som regel i tverrfaglige grupper, og på mange områder. Blant annet har jeg intervjuet menn på oljeplattformer, arbeidsløse menn, menn som tar omsorgspermisjon, menn med voldsproblemer – og andre.

– I 1988 utformet jeg dessuten en surveiy for Mannsrolleutvalget, som viste at mange menn kunne tenke seg å ta omsorgspermisjon dersom de ble fedre. Dette var en nyhet den gang, og bidro til at utvalgets forslag om fedrekvote ble vedtatt av Stortinget i 1993.

– Fokuset mitt har i stor grad vært på menn i sammenheng med kjønnsrelasjonen og kjønn i sammenheng med annen sosial ulikhet. Jeg har altså ikke vært så opptatt av menn som egen gruppe, eller hvordan menn skaper hierarkier seg imellom.

Les også: Ministre diskuterer mannen

Bygget opp et forskningsfelt

– Det har også handlet mye om å bygge opp et forskningsfelt. Jeg signaliserte et ønske om å bygge opp ny forskning, gjennom frivillige forskernettverk, og fikk mye gjennomslag for det. Jeg fant hverken opp kruttet eller hjulet, men bidro til mer samarbeid på et felt som trengte utbygging. Og har dessuten hatt glede av mye europeisk og internasjonalt samarbeid.

– I 1989 tok jeg initiativ til å starte Nettverk for forskning om menn, som senere bidro til et nordisk og et internasjonalt nettverk. Dette la grunnlag for mer samarbeid på et nytt felt, blant annet gjennom det nordiske prosjektet Velferd, maskulinitet og sosial innovasjon, og EU-prosjekter som Work changes gender (6 land) og The role of men in gender equality (13 land).

Fedrekvote og kjønnsbalanse i omsorg er viktige områder i forhold til likestilling.

– I 2007 ledet jeg arbeidet med den norske surveyen Likestilling og livskvalitet, som bidro til en internasjonal spørreundersøkelse om menn og likestilling (IMAGES) som nå er gjennomført i nesten 40 land. En videreføring av denne forskningsmodellen ble utviklet i det polsk-norske prosjekt Gender equality and quality of life i 2017, inkludert et forslag (blueprint) til en større europeisk undersøkelse.

– Kan du si litt mer om din rolle i forkant av vedtak om fedrekvote i Norge?

– Jeg var ikke med i den politiske prosessen. Jeg bidro som forsker, ved å designe en spørreundersøkelse for utvalget. Vi spurte om menn kunne «bli med på likestilling» ved å ta større del i omsorgen av familie og barn. Dette var spennende arbeid. Jeg husker godt hvor glade vi ble da resultatene kom. Svaret var et klart og tydelig JA. Dette er også bekreftet i tiårene etterpå. Menn har faktisk fulgt opp, i mye større grad enn mange hadde forventet.

– Fedrekvote og kjønnsbalanse i omsorg er viktige områder i forhold til likestilling, og jeg var priviligert som kunne følge med på denne utviklingen.

Les også: Likestilling gir menn bedre livskvalitet

Sin mors sønn

– Hva har formet deg som forsker?

– Da jeg kom på banen som forsker på 1980-tallet, ble mine synspunkter delvis forklart ved at jeg var sønn av min mor: «Ikke rart han er som han er, han har jo Harriet Holter som mor». Dette forklarte liksom hvorfor jeg var likestillingsorientert og feministisk. Jeg ble vel også oppfattet som annerledes en «vanlige» menn, det til og med kvinneforskere på den tiden betegnet som det «autentisk» eller «naturlig» mannlige.

– På 1980-tallet ble Mannsrolleutvalget latterliggjort. Norge var en «nanny state», het det i britisk presse. Sosialistene truet det naturlige kjønnet. Så jeg var litt av en avviker, på samme måte som «femi»-menn eller menn som tok omsorgspermisjon før det ble vanlig.

– Hva er det som driver deg? Er det en rød tråd?

– Ja, så definitivt. Men det er ikke kjønn som sådann, og heller ikke menn i seg selv. Sosial ulikhet er nok mer dekkende. Jeg er opptatt av rettferdighet, å redusere reifikasjonen av kjønn, samt å redusere kjønnsdiskriminering av alle kjønn. Alt dette er jo knyttet sammen. Men også andre områder, som velferd, helse og innovasjon.

– En viktig drivkraft for meg er teoriutvikling.

– Utgangspunktet var kritisk og feministisk teori, sammen med historiske studier. Jeg utviklet en analyse av kjønn som reifikasjon eller tingliggjøring, og utvidet den til noe jeg kalte sosial formanalyse i min doktoravhandling Gender, Patriarchy and Capitalism – A Social Forms Analysis (1997).

– Jeg liker å utvikle modeller og teorier, og å teste dem gjennom empirisk forskning. Det gjelder blant annet teori som kan forklare vedvarende kjønnsskjevhet i akademia, og teori om menn og maskuliniteter.

– Kjønnslikestilling går forbi kjønn

– Et viktig poeng i min forskning er at kjønnslikestilling utgjør en underliggende, men sentral dimensjon, som ikke er avgjort av hvilket kjønn man tilhører.

– Vi er mer eller mindre kjønnslikestilte mennesker, og dette skillet kan ikke reduseres til hvilket kjønn vi er. Det går forbi kjønn. Samtidig er kjønnsmotsetningen også reell. Likestilling er ikke bare et harmonisk pluss for alle parter. Det finnes situasjoner der kjønn kan minne om et «nullsumspill», der kvinner vinner det menn taper og omvendt, og der tenkningen om kjønn går i retning av «kjønnsklasser» som står mot hverandre. Kjønnsklassene er til en viss grad til stede. De er «realabstraksjoner», ikke bare fantasi. Har du et kjønnet samfunn, får du et kjønnet resultat. Men dette er altså bare en del av bildet.

Norsk forskning var tidlig ute med å se kjønnslikestilling som et «systemproblem», snarere enn et isolert «kvinneproblem».

– Kan du si litt mer?

– Et første steg var å gå videre inn i en konkret og feministisk utformet analyse av den politiske økonomien i forhold til sjekking og partnervalg. Altså, ikke bare allmene erklæringer om det feminine som «bruksverdi»og det maskuline som «bytteverdi», som var vanlig analyse fra marxist-feminister den gang. Det var mye debatt og et svært tøft debattklima, noe jeg har beskrevet i en artikkel om den store husholdsarbeidsdebatten på 1980-tallet.

Kjønnsmarkedanalyse

– Analysen av kjønn som verdiform utdypet kjønnsmarkedsanalysen og ble dessuten bekreftet av en empirisk analyse jeg gjorde av en populær kontaktspalte. Dette bidro til en annen viktig teoriartikkel, «Seksualitet og historie» (1982), som var tidlig ute med å verdsette Foucault og postmoderne teori.

Jeg skrev også andre teoriartikler, blant annet om kvinneundertrykking i Soviet, og om Marx og Engels som kjønnede teoretikere. Dette gikk sammen med empiriske studier, for eksempel forpleining av oljeplattformer i den norske oljeindustrien, og arbeid og familie i teknologikulturen.

– Norsk forskning var tidlig ute med å se kjønnslikestilling som et «systemproblem», snarere enn et isolert «kvinneproblem». Boka Patriarchy in a Welfare State (1984) pekte på forholdet mellom produksjon og reproduksjon som en materialistisk hovedsak for å forstå kvinneundertrykking.

– Tankegangen i kritisk teori og materialistisk orientert feminisme, den gang, var i retning av: «Har man forstått noe økonomisk, så har man forstått det». Debatten om kjønnsundertrykking var sterkt dominert av teori fra forskning om sosial klasse: Ingen kjønnskamp uten klassekamp.

– Mine erfaringer fra arbeidslivsforskning, sammen med teoriutvikling og nyttig kritikk fra andre forskere, blant annet Elisabeth Furst, gjorde at jeg endret syn. Det finnes ingen «allmen materialisme» som alltid har forrang. Kultur, sosial verdsetting og økonomi er vevet inn i hverandre i skiftende former. Derfor er jeg skeptisk når allmen materialisme eller nymaterialisme igjen kommer på moten. Men etter mange år med språklig vending er det ikke overraskende.

Hør også intervju med Øystein Gullvåg Holter i Kjønnsavdelingen

Janus-modellen

– Du er jo fortsatt aktiv på dette området, og har i det siste jobbet frem noe du kaller Janus-modellen. Kan du kort beskrive denne?

– Den prøver å dekomponere kjønnsdiskriminering i dagens akademia. Det er litt som å plukke ut de to viktigste elementene i en lapskaus. Eller som en slags «reverse programming», der man går fra det ferdige programmet og prøver å gjenskape koden bak. Kjønnsforskningen har jo over lengre tid påstått at kjønn og makt er sterkt viklet inn i hverandre. Så jeg prøver å vikle dem litt ut og bort fra hverandre.

– Modellen går ut på at kjønn kan skilles på to måter – vannrett og loddrett. Vannrett betyr forskjell, det vi kaller kjønnsdifferensiering. Loddrett betyr status, rang og makt, det vi kaller kjønnsstratifisering.

– Differensiering og stratifisering er to ulike aspekter av manglende kjønnslikestilling. Janus-modellen illustrerer hvordan kjønnsdifferensiering er mest vanlig på lavere nivåer av den akademiske karrieren, mens kjønnsstratifisering blir mer vanlig oppover i karrieren.

– Vi bruker den romerske guden Janus, med to ansikter, som analogi. Janus har et «smilende ansikt» på lavere nivåer. Her er vi alle likeverdige, og det aksepteres at unge kvinner og menn velger, eller rett og slett lokkes inn i, meget kjønnsdelte utdanninger. Oppover i karrieren blir stratifiseringen mer tydelig, men nå er den ikke lenger eksplisitt kjønnet. Den fremtrer nøytral, men favoriserer likevel menn gjennom en rekke akkumulerte ulemper for kvinner – det «strenge» Janus-ansiktet – som blant annet kommer til syne ved frafall av kvinner.

– Modellen må nyanseres: Det er ingen enkel eller rettlinjet overgang fra differensiering til stratifisering. Mellomformer er vanlige, og det er ulike spor i materialet. Men den treffer i forhold til en god del av det empiriske materialet. Den kan være nyttig som et verktøy å tenke med. Jeg synes det er spennende å være med på diskusjoner og utvikling av slike modeller både med kjønnsforskere, naturvitere og realister i Front-prosjektet, og i fagmiljøet på STK.

Artikkelen ble først publisert på nettsiden til Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, UiO.