Hva er kjønnsperspektiver i psykologi?

^­Ole Jacob Madsen er førsteamanuensis i kultur- og samfunnspsykologi ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Madsen forsker på hvordan psykologifaget og «den terapeutiske kultur» preger mennesker i det senmoderne samfunnet.

­– Hva forbinder du med kjønnsperspektiver i forskning?

– Psykologisk kunnskap kan aldri bli helt nøytral. Den er alltid gjenstand for en verdsetting. Det gjelder i alt fra hva som blir forsket på, hvordan det forskes, hvordan resultatene blir brukt, til virkningen den psykologiske forskningen får. Kjønn inngår som en sentral kategori som på ulikt vis preger produksjonen av denne kunnskapen.

­– På hvilken måte kan kjønnsperspektiver være nyttig i ditt fagfelt?

– Fagfeltet mitt er kritisk psykologi. Her inngår kjønnsperspektivet, sammen med blant annet klasse og rase, som en helt sentral bestanddel.

– Kjønnsviteren Kathy Davis skrev allerede på 1980-tallet en utsøkt analyse av en terapisesjon der pasienten var en deprimert kvinne. Her viste Davis hvordan terapeuten i sin velmente hjelp, står overfor valget om å relatere kvinnens problemer til hennes indre psykiske konflikter eller til hennes mellommenneskelige forhold, der også kvinnens mann og deres arbeidsfordeling i hjemmet inngår.

– Terapeuten velger den første veien, og berører dermed spørsmålet om likestilling mellom kjønnene i liten grad i terapien. Den kunne vitterlig, og burde antagelig, ha gjort det.

– Jeg har latt meg inspirere av denne studien til å kritisere psykoterapi for å neglisjere likestillingsspørsmål og for å være en paradoksal institusjon i senmoderne vestlige samfunn. Psykoterapien tar samfunnets problemer opp til behandling, men den har sjelden en sterk sosiopolitisk bevissthet om forhold utenfor terapirommet. I verste fall forsterker terapien individualiseringsprosesser som mange psykologer i utgangspunktet selv er kritiske til.

– Hvordan har du jobbet med kjønnsperspektiver i din forskning?

– For tiden interesser jeg meg for den kollektive bekymringen for unge under stress og press. Man tenker seg kanskje at begrepet stress er nøytralt. Men de siste årene har det kommet flere kritiske studier som viser hvordan ikke bare fenomenet, men også begrepet stress særlig rammer kvinner.

– For eksempel viser den amerikanske feministiske psykoterapeuten Dana Becker hvordan stressbegrepet under den liberale individualismen gjør et stykke effektivt ideologisk arbeid. Det inviterer enkeltmennesket til å tilpasse seg, framfor å endre de sosiale livsbetingelsene som forårsaker stresset.

– Becker sporer blant annet fremveksten av stressdiskursen i USA til en feministisk tilbakeslag de siste tiårene der likestillingskampen har stoppet opp: Den moderne kvinne blir fortalt at hun ikke kan få både karriere og barn. Alternativt står en hel industri, fra yoga til stressdempende medisiner, parat til å hjelpe henne. Sistnevnte ser vi også tegn til i Norge der «det farlige fettet» erstattes av «det farlige stresset».

– Hvilke fag kunne i større grad hatt et kjønnsperspektiv?

– Helt sikkert psykologifaget – inkludert meg selv. Jeg fikk engang refs av en mer kjønnsbevisst kollega som tok for seg referanselisten på en artikkel jeg hadde skrevet, fordi den kun inkluderte et fåtall kvinner.

– Jeg har ikke så stor tro på nytten av å operere med en nøye avveiing av kjønnsbalanse på referanselister på artikkelnivå. Men det er opplagt et potensial for en mer kritisk og kjønnsbevisst holdning til hvordan et fag som psykologi gir seg ut for å tilby vitenskapelige nøytrale svar som er hevet over verdispørsmål, deriblant kjønn.