Humaniora evaluert: Høyt nivå, men bør bli mer samfunnsnyttig

Humaniora evaluert: Høyt nivå, men bør bli mer samfunnsnyttig

To store rapporter har felt sin dom over norske humanister denne våren. Kjønnsforskere er skeptiske til nyttetenkningen.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen lanserer Humaniorameldingen på Universitetet i Oslo.

31. mars i år la Regjeringen fram Stortingsmelding 25 om humaniora i Norge. Meldingen er det første politiske dokumentet som gjennomgår humaniorafeltet i sin helhet. Kjønnsforskningen blir ikke behandlet som et eget område, men meldingen påpeker at kjønnsbalanse i forskning er viktig for forskningens kvalitet og relevans, og at et kjønns- og mangfoldsperspektiv i forskningen kan bidra til bedre resultater.

– Meldingen konkluderer med at det hovedsakelig står bra til med norsk humaniora, men at humanistisk forskning i større grad må relatere seg til de store samfunnsutfordringene, sier Johannes Waage Løvhaug i avdeling for humaniora og samfunnsvitenskap i Forskningsrådet. Han er prosjektleder for oppfølging av stortingsmeldingen.

Det viktigste er å åpne opp for humaniora gjennom programplanene.

Løvhaug ser et stort potensial i at humanistisk forskning involverer seg sterkere i disse samfunnsutfordringene, definert som integrering, migrasjon og konflikt, teknologiskiftene, samt klima og miljø.

Humaniora må inn i flere programmer

– Forskningsrådet har også fått en klar bestilling om å integrere humanistisk forskning bedre i programmene våre enn det vi har klart hittil, forteller Løvhaug.


Johannes Waage Løvhaug følger opp Stortingsmeldingen i Forskningsrådet. Foto: NFR

– Vi har sett på hva pengene har gått til, og gjennomgangen bekrefter at humanistisk forskning hovedsakelig finansieres gjennom åpne arenaer som FRIHUMSAM og SFF, samt grunnforskningsprogrammet SAMKUL. Humaniora er lite til stede i de store tematiske satsingene.

– Hva vil dere gjøre for å integrere humanistisk forskning i programmer rettet mot de store samfunnsutfordringene?

– Det viktigste er å åpne opp for humaniora gjennom programplanene, ved at vi etterspør humanistiske perspektiver der det er relevant, sier Løvhaug.

– Vi må også se på utlysningstekstene og sørge for at ordlyden gjør det relevant for humanistiske forskere å søke. Og vi må se på hvem som sitter i besluttende organer. Det er for eksempel viktig at humanister er representert i programstyrene.

I tillegg vil Forskningsrådet jobbe for flere møteplasser som inkluderer humanister.

– Det er viktig at de humanistiske fagene får bidra med det de er gode på, som studier av språk, kulturelle forutsetninger og historiske fenomener. Dette er viktige knagger å henge forskning på, for eksempel når det gjelder integrering og klima, understreker Løvhaug.

Et eksempel er forskningsprosjektet LINGCLIM. Det ledes av en språkviter og ser på språkets rolle i diskusjoner og meningsdannelse rundt klimaspørsmål.

– Målet med prosjektet er å forstå hvordan vi snakker om klima. Dette kan gi oss redskaper vi trenger for å forstå holdninger til klima i samfunnet vårt og utfordringer når det gjelder endringer og politikkutforming.

Sikrer kjønnsperspektiver i prosjektene

Løvhaug mener kjønnsperspektiver er godt befestet innenfor humaniora og samfunnsvitenskap.

– Min erfaring er at kjønnsperspektivet som regel er til stede i samfunnsfaglige og humanistiske forskningsprosjekter som finansieres av Forskningsrådet når dette er relevant. Og hvis perspektivene ikke er det, blir det ofte etterspurt og kommentert av fagekspertene som vurderer søknadene, sier Løvhaug.

Jeg tolker underteksten i Humaniorameldingen som at hvis disiplinen skal overleve, må den tilpasse seg.

– Dette har vi sikret gjennom en obligatorisk sjekkliste som vi er pålagt å gjennomgå når vi behandler søknader om forskningsmidler. Her er kjønnsperspektiver, sammen med miljø og etikk, ett av punktene vi skal sjekke om er inkludert i søknaden. Og hvis disse temaene ikke er belyst i søknader hvor det er relevant, så skal man gjøre søker oppmerksom på dette.

Kjønnsforskerne er kritiske til stortingsmeldingen

Kjønnsforskerne diskuterte Humaniorameldingen på Kjønnsforskning NÅ i juni. Diskusjonen ble ledet av Reinert Skumsnes, stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning på Universitetet i Oslo, og styremedlem i Forening for kjønnsforskning (FOK). Det var særlig kravet om at humaniora i større grad må relatere seg til vår tids sentrale utfordringer; integrasjon og innvandring, klima og miljø, og teknologiskiftet, som ble drøftet av kjønnsforskerne som deltok på konferansen.


Reinert Skumsnes er humanist og kjønnsforsker ved UiO. Foto: UiO

– Det er positivt at humanistisk forskning blir anerkjent, og at det blir lagt føringer for å øke satsingen på humanistiske forskningsprosjekter. Dette er på høy tid! Det er likevel en viss dobbeltale i humaniorameldingen, sa Skumsnes.

– På den ene siden snakker den varmt om humanioras egenart, om bredde og grunnforskning. På den andre siden er det liten tvil om at det å utelukkende fokusere på noen få områder vil gå på bekostning av selve grunnfjellet i humanistisk forskning. Jeg tolker underteksten i Humaniorameldingen som at hvis disiplinen skal overleve, må den tilpasse seg, og relatere seg sterkere til vår tids store utfordringer.

Han mener én av humanioras viktigste oppgaver er å være i stand til å reflektere kritisk og være et slags anker i en tid som på mange måter går alt for fort.

– Det er vesentlig at man også kan se langsiktig relevans, og ikke bare umiddelbar problemløsning. Ett av humanioras nøkkelområder er jo nettopp å dvele ved de erfaringer som er gjort av våre forfedre, og formidle disse på en måte som gjør det mulig for oss å lære noe av dem i vår egen tid.

Positivt at kjønnsforskning ikke nevnes

Eirinn Larsen, førsteamanuensis i historie, pekte i sitt innlegg på at kjønnsforskning ikke er en egen fagdisiplin, men et perspektiv. Det at kjønnsforskningen ikke er nevnt i stortingsmeldingen, både kan og bør tolkes positivt, mente hun.

– Meldingen vektlegger grunndisiplinene i humaniora, og historie er én av disse, i motsetning til kjønnsforskningen som er tverrfaglig. Jeg tolker det at historie så hyppig nevnes i meldingen som at faget, i motsetning til kjønnsforskningen, er truet, sa Larsen.

Jeg mener meldingen er basert på et kunnskapssyn der læring og forståelse kun er et middel, og ikke et mål i seg selv.

Larsen viste til at kjønnsforskerne allerede lenge har engasjert seg i de utfordringene Humaniorameldingen etterlyser. Men at historiefaget sliter fordi det først og fremst er opptatt av fortiden.

Kritiserer kunnskapssynet

Kari Jegerstedt, førsteamanuensis ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning på Universitetet i Bergen, slo et slag for de humanistiske kjerneområdene forskning og undervisning.

– Som litteraturviter er jeg opptatt av å lære studentene å lese. Mange av dagens studenter har ikke forutsetning for å kunne orientere seg i en tekst som er lengre enn tre setninger, hevdet hun.

– Jeg mener dette er ett av humanioras viktigste bidrag; å lære studenter å forholde seg aktivt, kreativt og kritisk til tekster.

Jegerstedt sa seg enig i de samfunnsutfordringene som Humaniorameldingen formulerer, men uenig i måten de blir formulert på.

– Jeg mener meldingen er basert på et kunnskapssyn der læring og forståelse kun er et middel, og ikke et mål i seg selv. Dette synet på kunnskap er jeg grunnleggende uenig i.

Forskningsrådet har også evaluert norsk humaniora

Også Forskningsrådet har evaluert norsk humanioraforskning, ledet av Shearer West, professor ved University of Sheffield. Evalueringen ble lansert 23. juni. Den viste at norsk humanioraforskning holder et høyt nivå, og at den kan måle seg med internasjonal forskning på mange områder. Men den pekte også på store forskjeller mellom forskningsinstitusjonene og anbefalte mer strategisk styring av feltet. Blant annet for å øke kjønnsbalansen blant vitenskapelig ansatte.


Jon Holm jobber i Forskningsrådets avdeling for strategi og analyse. Foto: NFR

– Å evaluere norsk forskning er en del av Forskningsrådets mandat. Siden begynnelsen av 2000-tallet har vi invitert internasjonale forskere til å gjennomgå ett og ett fag. Målet med evalueringene er å vurdere kvaliteten i norsk forskning sett fra et internasjonalt perspektiv, forteller Jon Holm, spesialrådgiver i avdeling for strategi og analyse i Forskningsrådet.

I evalueringen er 2300 forskere, 97 forskergrupper og 36 institusjoner evaluert av 54 internasjonale fageksperter fordelt på åtte fagpaneler. Det er tretti år siden Forskningsrådet sist gjorde en samlet vurdering av humanioraforskningen. Dette skyldes, ifølge Holm, at feltet har en mer kompleks fagrådsstruktur enn andre forskningsområder.

– Tidligere var evalueringen basert på å lese innleverte arbeider, men det ble for omfattende. For eksempel ble det for vanskelig å finne noen som behersket alle fremmedspråkene i humaniora, forteller Holm.

Analyserer publiseringspoeng

Evalueringsmetoden ble derfor endret fra kvalitativ til kvantitativ, for å kunne se flere fag under ett. Evalueringen er basert på kriteriene produksjon og distribusjon: Hvor mye produseres innenfor forskningsmiljøet, og i hvilke publiseringskanaler blir det publisert?

– Evalueringsmetoden er basert på analyser av publiseringspoeng. Vi undersøkte hvor mye av forskningen som er publisert på nivå 1 eller 2, der 2 er høyest. I Norge kan vi bruke denne metoden fordi vi har tilgang til komplette publiseringsdata for norsk forskning i CRIStin, sier Holm.

Kjønnsforskerne jobber stort sett tverrfaglig, så humanistisk forskning er bare en del av fagfeltet deres

– Det vi måler, er i realiteten hvilken betydning forskningen har for forskerfellesskapet. Hvilket nivå tidsskriftet eller forlaget befinner seg på, nivå 1 eller 2, sier noe om forskningens synlighet. Det er strenge kvalitetskrav for å bli publisert på nivå 2, slik at forskning som publiseres på dette nivået, vil være forskning av svært høy kvalitet, sier Holm.

– Men er det ikke vanskelig å måle kvaliteten i humanioraforskningen uten å lese selve forskningen?

– Evalueringspanelene danner seg et overordnet bilde av forskningen basert på dataene i CRIStin, i tillegg til at institusjonene har levert en egen evaluering. Men vi har også ønsket å gå noe mer i dybden for de beste forskergruppene ved den enkelte institusjon, forklarer Holm.

Kjønnsforskerne jobber stort sett tverrfaglig, så humanistisk forskning er bare en del av fagfeltet deres

– Derfor har vi åpnet for at institusjonene kan sende inn vitenskapelige publikasjoner fra disse gruppene. Fordi det å utvikle flere verdensledende forskningsmiljøer er ett av målene i Regjeringens langtidsplan for forskning og høyere utdanning, har det vært viktig å vise at slike miljøer også finnes i humaniora.

Blant dem som hadde publisert i humanistiske tidsskrifter, var det flere kjønnsforskere. Disse ble invitert til å delta i evalueringen.

– En håndfull forskere fra Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) i Bergen ble fordelt på fire av evalueringens paneler. Senter for tverrfaglig kjønnsforskning i Oslo (STK) ønsket derimot ikke å delta i evalueringen, fordi den bare ville omfatte en mindre del av forskerne deres, sier Holm.

– Kjønnsforskerne jobber stort sett tverrfaglig, så humanistisk forskning er bare en del av fagfeltet deres.

Færre kvinnelige stipendiater

I tillegg til å vurdere forskere og forskningsmiljøer er institusjonenes organisering og arbeidsform evaluert.

– Institusjonenes vurderinger av sin egen virksomhet er en viktig del av evalueringens datagrunnlag. Hvis de kan vise til kjønnsbalanse i forskningsmiljøet eller at de har en bevisst politikk for å fremme likestilling, har dette slått positivt ut i evalueringen, forteller Holm.

Han viser til at andelen kvinnelige postdoktorstillinger innenfor humaniora i Norge var gått ned fra 58 prosent i 2011 til 48 prosent i 2015. Dette ble trukket frem som bekymringsfullt av evalueringskomiteen, som anbefaler at både Regjeringen og de enkelte institusjonene styrker kvinners karrieremuligheter i akademia, for å bedre kjønnsbalansen blant professorer.

– Selv om andelen kvinnelige professorer innenfor humaniora har gått opp fra 24 prosent i 2011 til 33 prosent i 2015, er det grunn til å frykte at dette ikke vil fortsette hvis antallet kvinnelige postdoktorer går ned, sier han.

Holm mener årsaken til at noen universiteter kom dårligere ut når det gjaldt forskningens kvalitet og organisering, kan ha sammenheng med hvor lenge institusjonen har vært en forskningsinstitusjon.

– Unge universiteter kom jevnt over dårligere ut enn gamle. For eksempel kom Universitetet i Oslo særlig godt ut. Men også mer spesialiserte enkeltinstitusjoner som universitetsmuseene, Menighetsfakultetet og Fredsforskningsinstituttet (PRIO) gjør det veldig bra, påpeker han.