Med skeivt blikk på verden

Med skeivt blikk på verden

Akademisk løsarbeider og skeiv Seoul-sister – Lin Prøitz vil gjøre forskerkarrieren på egne premisser. Det gjør henne blakk, men lykkelig.
Lin Prøitz

– Det er jo så morsomt – alt jeg gjør er morsomt!

Lin Prøitz har nettopp brukt dager og netter på en omfattende forskningssøknad til EU, men er strålende fornøyd. Den tar for seg hennes favorittemaer: sosiale medier, bilder, ungdom, følelser og utenforskap. Og alt skal analyseres med skeive perspektiver.

Hun kaller seg en akademisk «lausunge», men liker seg også best på utsiden. Det kan være en konsekvens av en forskningssektor med stor konkurranse om et fåtall jobber, men samtidig er det en slags logikk i at en forsker som verdsetter utenfraperspektivet så høyt, også jobber utenfor universitetet.

Omgitt av NAV Gamle Oslo og det nyoppussede Tøyen Torg holder Lin, Janne Bromseth og de andre frilanskjønnsforskerne i Forskerkollektivet til. Blant kreative designere og fotografer står det noen arbeidspulter med stabler av bøker om queerteori og normkritikk.

Lin Prøitz sitter på et stille møterom med en kopp kaffe, og forteller om sin vei inn i kjønnsforskningen. Hun gliser når hun kommer på de gode poengene. Snakker med store bokstaver, og ler høyt. Hun ser selv at det henger sammen. Hvorfor det ble kjønnsforskning. Hvorfor det ble skeive perspektiver. Hvorfor det ble så viktig med det visuelle, og med teknologi.

Fra Seoul til Blindern

I passet til Lin står det Pyong Yang, og ikke Seoul. Men hun er, som mange andre adopterte i hennes generasjon, fra Sør-Korea. Sammen med to søsken kom hun til Nesodden på 1970-tallet. Som den mellomste i søskenflokken, vokste hun opp i det hun karakteriserer som et lavere middelklassehjem, med arbeiderklasseverdier.

– Vi var mye aleine, vi søsknene, mens mamma og pappa var ute og jobba. Jeg synes foreldre gir alt for lite av den friheten til ungene sine i dag.

Sammen med søsknene var hun lik, men også forskjellig. Det var ikke før hun ble tenåring at hun så at hun tydelig skilte seg fra de andre. Den erfaringen skulle hun kjenne på flere ganger.

– Det er ikke sånn at jeg ikke så at jeg så ikke-hvit ut i speilet. Men jeg tenkte ikke så mye på det som barn.

– Når du vokser opp, så tenker du ikke nødvendigvis over at du ser særlig forskjellig ut.

Hun sammenligner det med barnefilmen om Kung Fu Panda, som har en struts til far. Han er voksen før han skjønner at strutsen ikke er faren hans likevel, noe alle rundt han har sett hele tiden.

– Når du vokser opp, så tenker du ikke nødvendigvis over at du ser forskjellig ut.

Noe annet som ble oppdaget sent, var det dårlige synet til Lin. Hun måtte tett på uansett hva hun skulle – enten det var å sykle med nesa ned mot bakken, eller da hun tidlig lærte å lese. Selv tror hun det kan ha påvirket interessen for det visuelle. Interessen for utenforskap kan også spores tilbake. Det var ikke bare det å være adoptert som kunne gi den følelsen. I Lins barndom var ikke skilte foreldre vanlig.

– Det var bare én annen i klassen som hadde skilte foreldre, så det var dødsflaut. Og det var virkelig en av de første gangene jeg kjente på det å være annerledes fra majoriteten.

Blikket utenfra kommer naturlig for Lin. Erfaringen av å se samfunnet fra sitt helt eget sted, fant hun senere en teoretisk støtte i. I hennes familie var det aldri snakk om universitetet, så at det skulle bli både hovedfag, doktorgrad og post doc på Universitetet i Oslo, og at hun skulle hanke inn prestisjefylte stipender, var ikke gitt.


På 1970-tallet kom Lin fra Seoul til Nesodden. Foto: Privat

– Jeg visste omtrent ikke at det fantes et universitet før jeg begynte på et.

Ung alenemor uten artium

– Jeg fikk barn tidlig – jeg ble gravid da jeg var 22. Det er jo ikke uvanlig på bøgda, men det er uvanlig hvis du tar høyere utdanning i Oslo.

Da hun var 24 år, ble det slutt med faren til de to barna hennes, og hun bestemte seg for å flytte til Trondheim. Der begynte Lins studietid. Skolen hadde aldri vært noe for Lin, og hun kom inn på universitetet med et nødskrik.

– Jeg var helt blown away! Hun sto der og underviste med Playgirl og var fullstendig grenseoverskridende.

– Jeg strøyk på videregående! Men universitetet og universitetsfagene, måten det er lagt opp på, fordypning med mye mer selvstudium, det funka bedre for meg.

– Hvis du føler deg dum, eller ikke får det til på videregående, så er ikke løpet kjørt.

Feministisk teori

Nå hadde Lin knekt universitetskoden, og fordypet seg i fototeoretikere som Eisenstein og Münsterberg. At hun oppdaget feministisk teori gir hun Kathrine Skretting, daværende professor i medievitenskap ved NTNU, æren for.

– Hun hadde forelesninger om Laura Mulvey og de klassiske tekstene med fokus på kvinnene. Det var noe helt nytt for meg.

Etter to år i Trondheim flytta Lin tilbake til Oslo og begynte på UiO. Her fortsatte interessen for feministisk teori, og hun studerte kjønn i kulturen, og kjønn i visuelle representasjoner. Det var første gang hun stiftet bekjentskap med Wencke Mühleisen, tidligere performancekunstner kjent for sin queerteoretiske tilnærming til medieforskning og populærkultur.

– Jeg var helt blown away! Hun sto der og underviste med Playgirl og var fullstendig grenseoverskridende.

Da Lin skulle skrive hovedfagsoppgave og senere doktorgrad, ble Wencke Mühleisen hennes veileder. Hun introduserte Lin for andre forskere som jobba med skeive teorier. Med Michel Foucault, Judith Butler og Lauren Berlant.

– Jeg har prøvd mye forskjellig, men de tre har alltid vært med meg. Og Wencke da.

Noe Lin også lærte av Mühleisen var å finne gode samarbeidspartnere. Det var ikke så viktig om det var masterstudenter eller professorer, forskere eller kunstnere. Det åpnet opp forskningen for Lin.

Lins kollegaer beskriver henne som oppriktig nysgjerrig, men også modig, både som forsker og person. Hun er den som drar prosjekter i gang, der andre nøler. Forskningsprosjekter kan pågå over mange år, men det er samtidig en utålmodighet involvert.

– Jeg er veldig fort fornøyd med det jeg gjør. Synes alt er veldig supert. Ting trenger liksom ikke å være dødsbra for min egen del, ler hun.

Ikke-hvite og skeive erfaringer

Skeive perspektiver, rase, tilhørighet, intimitet – det som har vært viktig i Lins forskning er også viktig på den private arenaen. Hun interesserte seg for skeiv og feministisk teori i mange år før hun begynte å leve sammen med en dame.

– Jeg har ingen «komme-ut-historie». Det skeive har vært rundt meg i så mange år, så det har ikke vært noe å komme ut fra.

– Hvis jeg hadde vokst opp i Korea hadde jeg bare vært koreansk – ferdig med det.

Som ikke-hvit, skeiv og tidlig mamma, har hun en annerledes erfaring i norsk akademia. Det påvirker synsvinkelen. Nå om dagen er hun opptatt av etnisitet, rase og rasialisering – altså diskriminering som ikke kan forklares på andre måter enn diskriminering på bakgrunn av hudfarge. Hun jobber med en artikkel sammen med kollega Henry Mainsah, opprinnelig fra Kamerun. De skriver om rase og affektivitet – det følelsesbaserte – på arbeidsplassen.

De vil si noe om forskjell. Kamerunske Mainsah er mørk i huden, men ble først svart i Norge – i Kamerun var ikke det en del av identiteten. Det samme gjelder Lin.

– Hvis jeg hadde vokst opp i Korea hadde jeg bare vært koreansk – ferdig med det. Men i en norsk kontekst blir du asiat. Vi beskriver en forskjellighet som du egentlig bare kan erfare dersom du er ikke-hvit i en hvit majoritetskontekst. Du må ha erfart et utenforskap.

Selv har hun opplevd det mange ganger. På konferanser og seminarer, enten det er i Norge eller i andre vestlige land, så er Lin fortsatt nesten alltid alene om å ikke være hvit.

Skeive Seoul Sisters

På 1970- og 1980-tallet kom mange koreanske barn til sine norske adoptivfamilier. Totalt kom 6.398 barn fra Sør-Korea. I Oslo har Lin funnet et nettverk av koreanskadopterte, som også er skeive. De kaller seg for Skeive Seoul sisters.

– Veldig mange av oss, som er i 30-40-årene, tok veldig avstand til andre koreanske da vi vokste opp. Hvis vi gikk sammen ble vi på en måte bare koreanskadopterte.

Det tok tid før Lin var klar for å være del av «en sånn gjeng». Det var viktig å ligne mest mulig på alle andre. I dag er ikke det viktig. Hun møter nettverket under skeive dager, og de har eget julebord hvor de snakker om sine felles erfaringer.

– Det er et fellesskap som er helt ubetalelig, og veldig verdifullt for meg. Jeg elsker den gjengen!


Lin Prøitz viser frem et bilde fra boken «Selvbilde - fra selvportrett til #selfie», som hun ga ut sammen med fotograf Kristoffer Eliassen i 2016. Foto: Alis Chetreanu

Ungdom, SKAM og kjønnsforskning

Hva er egentlig kjønnsforskning? For deg?

– Kjønnsforskning er noe alle burde interessere seg for, sier hun bestemt.

– Det er et fag som har en helt egen måte å sette kritisk søkelys på mekanismer for makt og kunnskap. Som ser på hvordan noen ekskluderes og andre inkluderes, både systematisk og ubevisst.

– Jeg tror de aller fleste forsker på det som angår dem som mennesker.

– Det kan være veldig subtilt og vanskelig å få tak i hvis man ikke har kjønnsforskning i bunnen. Skeive perspektiver gjør at du hele tiden stiller spørsmål ved dominante praksiser eller majoritetspraksiser. Først da kan du få øye på andre måter å leve på, på marginale stemmer, på utbredelsen av ting som man vanligvis ikke ser.

Kjønnsforskning kan brukes til alt, ifølge Lin. Emnene som tilbys på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, og Forskerkollektivets foredrag om normkritikk, for eksempel, er populære. Men hun tror kjønnsforskning kunne vært enda mer utbredt. 

– Psykologi for eksempel. Sånn som transstudier – det har det ikke vært noe av på psykologi. Og altså: hvorfor har det ikke det?? Det er jo helt merkelig.

– Og det har vært masse medievitere som sier noe om SKAM. De kan si noe om utbredelsen, på generelt grunnlag. Men de kan ikke si noe om mekanismene, om hvorfor det er viktig og hva det gjør, hvordan det kan bevege. Det tror jeg kjønnsforskere med skeive perspektiver kan. Og det er viktig!

Lin løfter armene i været.

– Ja til kjønnsforskning!

På med de kritiske brillene

Skeive og kritiske perspektiver har fulgt Lin Prøitz gjennom hele hennes forskerkarriere. Hun har skrevet doktorgrad om kjønn, seksualitet og intimitet i unges mobiltelefonbruk. Hun har forsket på nettdating, på nettvaner, på selfien og nå sist på hvordan bildet av den lille gutten Alan Kurdi på sosiale medier endret folks syn på migranter.

– Hvis jeg skal koke alt jeg gjør ned til noe så handler det om grenser: i forhold til seksualitet, til intimitet, til alt.

I Sheffield jobbet Lin med bildeforskning og så på aktivisme og engasjement. Da bildet av den lille gutten Alan Kurdi ble delt av hundretusener på sosiale medier, fulgte Lin med på effektene. Hun lærte om politiske og sosiale bevegelsesteorier, og kunne bidra med kjønnsforskningsbrillene til forskningsteamet.

– De som jobber samfunnsvitenskapelig med sosiale bevegelser mangler jo intimitet, affektivitet, og skeive perspektiver. Det drar jeg med meg inn når jeg ser på det politiske feltet. Det blir et supplement til det de allerede vet noe om.

– Hvor går grensene mellom intellektuelle og mer private refleksjoner for deg, og hvor mye av ideene til forskningen kommer fra eget liv?

– Jeg tror de aller fleste forsker på det som angår dem som mennesker. Jeg har forska på slektskap, som helt opplagt har sammenheng med å være adoptert. Og så har jeg forska på kjønn og seksualitet, som har mye å gjøre med at jeg … ja, hva er det jeg gjør? Jeg lever skeivt.

Med teknologi som forstørrelsesglass

Gjennom teknologien kan Lin se på samspill og hvordan mennesker uttrykker seg og fremstiller seg selv. Det var kanskje ikke dating som var spennende med sukker.no, men hvordan nettdaterne presenterte seg. Og selfieforskningen sa noe om hva som er viktig for folk når de skal presentere seg i et format de selv har full kontroll over.

Lins doktorgradsprosjekt tok for seg nettopp hvordan kjønn, seksualitet og intimitet kom til uttrykk når ungdom flørter på SMS. Dette var i 2001. Med kontantkort som lokkemiddel, fikk hun tenåringer til å sende henne alle SMS-er de mottok og sendte over flere ukelange perioder. Det skulle vise seg å bli en gullgruve, som tross tekniske fremskritt er noe hun stadig vender tilbake til.

For Lin er det ikke så viktig å henge med på akkurat hvilken teknologi som gjelder, så lenge hun får tilgang på hvordan folk samhandler.

– Jeg kunne vært en sånn forsker som hele tiden skulle ligget i forkant av teknologien. Da ville jeg blitt veldig stressa, da måtte jeg liksom «gisp, hva gjelder nå??» Jeg vet jo ikke helt hva som gjelder til en hver tid, for det går så fort.

– Men jeg har vært interessert i menneskers samspill hele veien, og så har teknologien vært prismet jeg har sett samspillet gjennom.

Les også: Velger selv med selfie

Les også: Til sengs med mobilen

Millionsøknader og midlertidighetens pris

Lin har sakte steget gradene i akademia. Hun har nylig kommet tilbake til Norge fra University of Sheffield. Nå er neste forskningssøknad innsendt inn, og den er til ERC – det europeiske forskningsrådet. Her søker hun om å sette sammen et eget forskningsteam for å se på unge europeeres sosiale engasjement gjennom hvordan de bruker bilder i sosiale medier.


Som frilansforsker går det mye tid til søknadsskriving. Foto: Privat

– Hva gjør du hvis du ikke får pengene?

– Da griner jeg! 

Lin ler høyt, før hun fortsetter.

– Neida. Jeg tenker ikke så mye på den søknaden nå. Men jeg kommer nok til å begynne å tenke på det i mai. Det er kanskje en milliondels sjanse for å få penger, men jeg blir dypt skuffa hvis søknaden min ikke går videre.

Lin Prøitz er vant til å navigere mot små nåløyne. Selv om hun har fått sin andel avslag, har hun også en fjær i hatten når det gjelder forskningssøknader, nemlig det høythengende Marie Curie-stipendet fra EU, som finansierte oppholdet i England. Da hun søkte var det over 7000 søkere til utlysningen, og kun fire i Norge fikk tilsagn – eller «vant», som Lin sier.

– Jeg kaller alle søknader konkurranse jeg, sier hun.

Hun er usikker på hva som kjennetegner «vinnerne», men tror den usikre tilværelsen kan spille en rolle. Selv har hun hatt fast jobb to ganger i løpet av sin karriere, men sagt opp til fordel for nye midlertidige forskningsprosjekter. Lin ser at uforutsigbarheten skaper en sult etter nye prosjekter hos forskere, og at det ofte er de uten fast jobb som leverer de skarpeste forskningssøknadene. Samtidig er hun kritisk til at midlertidige engasjementer har blitt standarden i forskningssektoren. Mange må jobbe med nye søknader parallelt med pågående prosjekter, for å kunne betale husleia det neste året. Det en sårbar posisjon, og om søknadene går i vasken står man på bar bakke.

Søknaden til Marie Curie brukte hun elleve dager på, men grunnlaget tok mange år å bygge – en doktorgrad og et post.doc-prosjekt. Senere har hun lært å jobbe mer målrettet.

– Da jeg begynte på Marie Curie, tenkte jeg hele tiden at det jeg da publiserte, den boka eller den artikkelen – var en del av søknaden. Det er en mye smartere måte å jobbe på. Og kanskje det mest strategiske jeg har gjort.

Løsarbeider utenfor universitetsveggene

– Kunne du sett for deg å bli professor på Institutt for Medievitenskap en dag?

– Jeg har gjort veldig mye ustrategisk hvis jeg hadde mål om å bli professor. Jeg blir helt sikkert professor en dag, men det er ikke fordi jeg har det som mål, men som resultat av det jeg gjør. Før eller siden så blir man jo det, hvis man holder på lenge nok.

Lin publiserer artikler, skriver bøker, holder foredrag og underviser. Hun gjør det samme som en fast ansatt forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning eller Kvinnforsk, men uten de samme fordelene, eller forpliktelsene, som kommer med å være del av en institusjon.

– Leken og eksperimenteringen driver også forskning videre.

– Hvis noen vil telle artiklene mine, så kan de det. Men de artiklene blir publisert uten at noen institusjoner nødvendigvis får noen midler for det.

Lin er kritisk til det nye nyliberalistiske vinden som blåser i akademia. Det er ikke uten grunn at hun og kollegaene hennes har samlet sine krefter i Forskerkollektivet.

– Universitetene har jo blitt «corporate», men vi har gått fra corporate til kollektiv og ønsker i mye større grad meningsfylte fellesskap hvor vi kan gjøre ting som ikke teller, men som gir mening. Og det blir viktigere og viktigere for oss for å kunne puste og gjøre ting vi synes er morsomme.


Lins kollegaer i Forskerkollektivet. F.v: Lin Prøitz, Wencke Mühleisen, Unn Conradi Andersen, Stine Helena Bang Svendsen og Janne Bromseth. I tillegg er Sara Orning og Elisabeth Lund Engebrethsen del av kollektivet. Foto: Forskerkollektivet.

Lin blir ivrig når hun snakker om alt som er problematisk med akademia.

Med langsomme etnografiske metoder og prosjekter som går i dybden premieres man ikke i dagens akademia, og fokuset blir helt feil, synes Lin. Nylig ga hun ut boka Selvbilde – fra selvportrett til selfie sammen med fotograf Kristoffer Eliassen. Etter tre års arbeid har det blitt en bok med til sammen 11 000 ord – det er som en lang artikkel. Det er ikke så mye i tellekantsammenheng. Men for Lin Prøitz skal forskningen handle om lyst.

– Leken og eksperimenteringen – det driver også forskning videre. Det er det veldig lite rom for hvis alt skal telles.

– Og jeg lurer på om flere kommer til å melde seg ut, eller gjøre opprør mot systemene? Det er helt utrolig, at en hel generasjon akademikere bare gjør som de får beskjed om. Jeg synes det er så rart!

Men, man må jo ha en jobb. Må man ikke?

Lin ler høyt. Og lenge.

– Det er jo et veldig godt poeng selvfølgelig, at man må ha penger for å leve.

Etter å ha blitt alenemor som 24-åring og etter tjue år som student og midlertidig, har hun lært seg å leve uforutsigbart. Hun sammenligner seg med sønnen sin, Mads. Han er 23 år og går på Blindern. Og blakk – alltid.

– Jeg sier: «Mads, da jeg var like gammel som deg, da hadde jeg deg, skjønner du? Nå er du blakk stadig vekk, men jeg hadde to barn da jeg var 28, alene. Jeg kunne ikke bare si at jeg var blakk, og få penger av mamma.» Det er noe med det, at jeg har alltid vært blakk. Jeg har alltid studert, jeg har vært aleine med to unger, jeg har vært i utlandet, nesten tre år til sammen, aleine med barn.

Hun har vent seg til det. Hun beskriver det som en slags motstrøm.

– Utenfor systemene er det opplagt en del økonomiske begrensninger, men om du har et rikt nettverk har du friere tøyler til å gjøre andre ting. Det er ikke sånn at jeg sier nei takk. Du vil ikke høre at «Lin Prøitz sier nei til en fast førsteamanuensisjobb».

– Men jeg kan det kanskje … Jeg kan det å være utenfor. Kanskje er det nettopp det.

Les også: – En fabelaktig anledning