«Feminin sound» = dårlig dansemusikk?

«Feminin sound» = dårlig dansemusikk?

Jenter sendes ut av køen fordi de ikke er kule nok. Kvinnelige DJ-er får ikke jobber fordi de spiller «feminin musikk». Kvinnediskriminering er utbredt i klubbmiljøet, hevder musikkforsker.
Det tar lang tid for kvinnelige DJ-er å riste av seg et feminint stempel, ifølge postdoc ved UiO, Tami Gadir. Tyske Ellen Allien er blant dem som ikke har en hyperfeminin scenestil.

Utenfor en stor klubb i Edinburgh er køen lang, og mange stoppes av de strenge dørvaktene. En jentegjeng har pyntet seg for å gå ut på byen etter noen drinker. «Har dere havnet på feil sted, jenter?», spør vakta, og sender gjengen ut av køen. Forklaringen: De passet liksom ikke inn, for på denne klubben er det en mer seriøs «vibe».

Dette er en typisk situasjon fra Tami Gadirs feltarbeid. Hun er postdoktor ved Institutt for Musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo, og forsker på kvinners erfaringer i det elektroniske musikkmiljøet. Det er spesifikt kvinnelige DJ-er hun forsker på, men ifølge henne gjennomsyrer kjønnsforskjellene hele miljøet.

Kvinnediskriminering i tre dimensjoner

– Hva har du funnet i forskningen din?

– Mitt helt klare funn er at kvinner er marginaliserte på den elektroniske dansemusikkscenen. Det er langt flere menn enn kvinner som er DJ-er.

– Så er det diskrimineringen når de er på jobb. Det kan være kommentarer om at de ikke kan bruke utstyret, eller faktisk trakassering fra mannlige kollegaer eller andre i miljøet. De fleste beskriver noe diskriminering. Noen plages mer av det enn andre, og noen har utviklet strategier for å bry seg mindre om den.

I tillegg finnes det stereotype oppfatninger om kvinners smak, og hva slags musikk kvinner produserer og spiller, forteller Gadir.

– Det eksisterer en bisarr forestilling om at man kan forutsi hva slags musikk kvinner vil danse til. For eksempel antas det at kvinner liker musikk med vokal eller «mykere» musikk i høyere tonearter bedre enn det mennene på dansegulvet gjør. Man antar derimot at menn foretrekker et mer aggressivt og hardt sound, eller dypere bass. Dette med musikksmak og kjønn ser ut til å være en veldig utholdende myte.  

– Det vanligste er å bruke metaforer for å beskrive musikk. Og ofte impliserer disse metaforene kjønn.

Det er disse tre dimensjonene hun har sett nærmere på, kvinners manglende tilstedeværelse på klubbenes programmer, deres ubehagelige erfaringer på jobb eller på dansegulvet, og det kjønnede symbolspråket som brukes for å vurdere musikk.


Postdoc ved Institutt for musikkvitenskap UiO, Tami Gadir forsker på diskriminering av kvinnelige DJ-er (Foto: Mari Lilleslåtten)

Kjønn «in your face»

– Jeg har egentlig ikke forsket på kjønn før, forteller Gadir.

– I mitt forrige prosjekt var jeg opptatt av å finne ut hva som får folk til å danse. Men kjønn kom opp hele tiden. På et tidspunkt fremsto det som helt uaktuelt ikke å ta med kjønnsdimensjonen i forskningen, det ville nærmest vært en unnlatelsessynd.

Tami Gadir er opprinnelig fra Australia, og har sin doktorgrad fra University of Edinburgh. Hun har gjort feltarbeid på klubber i Sydney, Edinburgh og Oslo, men også besøkt danseklubber over resten av verden som en del av forskningen sin.

– Det jeg så, var at det alltid var få kvinner bak miksebordet. Og at både på dansegulvet og for de kvinnelige DJ-ene var det en overhengende følelse av å være utsatt. Klubbene, dansegulvet og nattelivet er et utrygt rom, hvor kvinner blir trakassert og til og med overfalt.

– Klubbene, dansegulvet og nattelivet er et utrygt rom.

Jobben som DJ foregår på nattestid, og publikum er ofte beruset. Det er varierende hvor beskyttet DJ-en står plassert, og Gadir forteller om informanter som har måttet avbryte jobben på grunn av trakassering. En informant fortalte at hun fikk nok da publikum samlet seg i en mobb som ropte taktfast at hun skulle kle av seg.

Tami Gadir er selv DJ, og en fan av elektronisk dansemusikk. Det hun så i forskningen stemte godt med hennes egne erfaringer, både som DJ og som en som går på nattklubber.

– Kjønn er fullstendig uunngåelig som tema, fordi det er «in your face» hele tiden.

Globalt prosjekt

I klubbmiljøet Gadir forsker på, spiller DJ-ene elektronisk produsert musikk for et dansende publikum. Det kan være techno, house, drum’n’bass eller EDM, helt fra Kygo og Avicii på store mainstream klubber, til The Black Madonna eller Cassy i mer nisjepregede miljøer.

Uansett hvor du er i verden vil du i en storby finne klubber som spiller denne musikken. De mest kjente klubbene er Berghain i Berlin, og tidligere Fabric i London.

– I Oslo er de viktigste scenene for elektronisk klubbmusikk The Villa og Jaeger, men jeg har også intervjuet DJ-er som styrer dansegulvet på steder som ikke har et like klart nisjepreg.

– Det eksisterer en bisarr forestilling om at man kan forutsi hva slags musikk kvinner vil danse til.

Gadirs forskning er starten på et større prosjekt. Hun ønsker å gi et globalt overblikk over den elektroniske klubbscenen, og den røde tråden i prosjektet er kvinnelige DJ-er og forsøket på å finne fellesnevnere i deres erfaringer.

Les også: Cash ga rom for maskulin sårbarhet

Myten om en feminin sound

Tami Gadir mener mytene om kjønn og musikk utgjør en selvoppfyllende profeti. For når man tror at det er en viss type musikk som får kvinner til å danse, og damene faktisk kommer først til dansegulvet, så sier den mannlige DJ-en seg fornøyd. Han fortsetter å spre ideen om at kvinner har en annen musikksmak enn menn.
– Men innebærer dette virkelig at det er en sammenheng mellom kjønn og musikk? undrer Gadir.

– Finnes det en «feminin sound»?

– Det gjør nok ikke det. Men ut fra en kulturell forståelse av hva som er feminint og maskulint, så finnes det lyder som tolkes som feminine.

– I intervjuene jeg har gjort brukes det ulike språk for å beskrive musikk. Det kan være et teknisk språk, som omtaler hva som gjøres. Det kan være sammenligning med annen musikk eller med instrumenter det ligner på, som strengeinstrumenter eller trommer. Men det vanligste er å bruke metaforer for å beskrive musikk. Og ofte impliserer disse metaforene kjønn.

– Det som assosieres med noe feminint beskrives for eksempel som «luftig». Noen bruker faktisk uttrykket «jentete», og beskriver det videre som «glad» musikk som er lett å like. En gjenganger når det gjaldt «jentemusikk» var også «soulful vocal house», en antagelse om at kvinner liker elektronisk musikk med sjelfull vokal.

– Grunnen til at det blir sånn, er at vi alle snakker med et felles vokabular, og det er kjønnet. Sånn er det bare. Selv skjønte jeg umiddelbart hva de mente. Når noen sa «fluffy» eller «girly», så forsto jeg hvilke lyder de refererte til! Selv om jeg ikke er enig i at musikk skal omtales på en kjønnet måte, så er kulturelle referanser fulle av kjønnssymbolikk.

Gadir så også at det kjønnede språket også sa noe om musikkens kvalitet.

– Det er nesten alltid sånn at det som beskrives som feminint også vurderes som mindre bra. Det feminine blir knyttet til tilgjengelighet. Tilgjengelighet kan forstås som noe positivt, men her betydde det «dum». Så det å bruke jentete lyder var å gjøre musikken dummere.

Les også: Piano - best egnet for kvinnekroppen

Kjønn i blindsonen for mannlige forskere

Gadir beskriver sin siste forskningsartikkel som en reaksjon på det som tidligere er skrevet på feltet. Ofte har klubbmiljøet blitt beskrevet som spesielt åpent og inkluderende. Hun stiller seg svært kritisk til den manglende kjønnsdimensjonen i eksisterende musikkvitenskapelig forskning på klubbmusikk.

– Å skrive akademisk om dansemusikk er relativt nytt. På en måte må musikkforskerne rettferdiggjøre at de gir klubbscenen akademisk oppmerksomhet, og det er forståelig at de derfor feirer den som noe spesielt og unikt. Det er jo gjerne fans som skriver, kanskje er det derfor de unngår de mørkere temaene. At det ofte har vært mannlige musikkforskere kan være grunnen til at kjønn har blitt en blindsone.

– Det å bruke jentete lyder var å gjøre musikken dummere.

Tami Gadir er særlig kritisk til at klubbscenen har blitt beskrevet som eksepsjonelt åpen og inkluderende, og som et rom for euforiske og transcenderende opplevelser. På klubbene er det dansing inn i de små timer som er målet for både DJ-er og publikum, men forskeren mener de helt utopiske opplevelsene tilhører sjeldenhetene og har fått for mye oppmerksomhet i forskningen.

– Er det noe ved musikken i seg selv som har bidratt til ideen om denne scenen som spesielt åpen og inkluderende?

– Nei. Det er ikke musikken i seg selv det handler om. Danseklubber har absolutt vært et sted hvor folk har opplevd seg som veldig frie. Men disse erfaringene av eufori er spesielle, ikke vanlige. Det er helt sikkert mange, også kvinner, som har hatt slike overskridende opplevelser, jeg mener ikke å devaluere det. Men, det er helt spesielle opplevelser, det er det viktig å understreke. Som i mange andre subkulturer har kvinner generelt sett blitt marginalisert.

Stor variasjon i hvordan kjønn spilles ut

– Hvilke strategier har informantene dine i møte med de dominerende ideene om feminitet?

– Noen distanserer seg veldig fra alt som har med tradisjonell femininitet å gjøre. Men det er en veldig ulik kjønnsrolleperformance blant informantene. Noen er bevisst rebeller, mens andre er hyperfeminine, enten som et statement, eller fordi de må for å få spillejobber. Mens noen med vilje kjører en veldig maskulin stil, og unngår å spille musikken som kalles feminin. Noen er queer, der er det andre «regler» igjen.

– En av informantene mine kler seg ut, omtrent som Lady Gaga. Hun er ekstremt klar over kjønnsdimensjonen i sin fremtreden, og bruker dette for å si noe politisk om kjønn. Hun viser hud og bruker mote aktivt. Selv sier hun at hun varierer veldig mellom å føle seg empowered og utnyttet, men at hun liker det teatralske ved det.


Gadirs argumenterer for at fremstillingen av kvinnelige DJ-er er seksualisert. Et bildesøk på «female DJ» viser hva hun mener (Illustrasjonsfoto: iStockphoto).

– Hun er dessverre utsatt for mye trakassering, både fra menn og kvinner. Det er synd at kvinner ikke kan være rause overfor sine medsøstre, men at de ser seg nødt til å kritisere kvinner som spiller på det feminine uttrykket.

Gadir påpeker at det er vanskelig å snakke om en felles kvinnelig erfaring bak DJ-pulten. Til det er opplevelsene av utfordringer og strategier for ulike og komplekse.

– Det handler mye om merkevare. Kvinnelige DJ-er selges inn som feminine, eller eventuelt som maskuline. Det er veldig polarisert. Det tar lang tid for kvinnelige DJ-er å komme forbi kjønningen av deres brand. Det er enklere for de som virkelig har bygget seg opp kred i bransjen over mange år.

Hun forklarer at det også finnes en stereotyp maskulin mann i mainstreamkulturen, og at dette er hva de mannlige DJ-ene selges inn som. Det er altså ikke et stort spillerom for menn heller. De må helst ligne den vanlige mannsrollen vi kjenner fra Hollywood og populærkulturen ellers. Men, det finnes et stort queermiljø, og her er det mange ulike fremstillinger av kjønn.

Les også: Mer enn en «syngedame»

DJ = mann?

Tittelen DJ er maskulin, ifølge Tami Gadir.

– Når noen sier DJ, så ser du for deg en mann. Hun forteller at når de kvinnelige DJ-ene kommer til en spillejobb blir de ofte spurt hva de skal på stedet, om de er DJ-ens assistent eller kjæreste.

– Hva tenker du kan gjøres for å endre dette?

– Tallene er helt klart viktige. Andelen kvinner må opp. Klubbene må ha policyer for ikke-diskriminering, og det må være konsekvenser for dårlig oppførsel og trakassering. Det viktigste er en kulturell endring, og den er langsom. Men en fantastisk start er rett og slett kvotering. Flere kvinner på plakaten vil ha en dominoeffekt. Nisjeklubbene er bedre på dette enn mainstreamklubbene, og det kunne vært interessant å se nærmere på hvorfor det er sånn.

I forskningen sin har Gadir vanligvis sett at ett av fire navn på programmet er kvinner. Men det skjer en endring, og Norge er særlig i en positiv utvikling, mener hun.

– Selv om antagelsen om at DJ-en er en mann sitter i, opplever jeg at folk her ikke er like overraskede eller fremmede for kvinner bak spakene som før.

 

Kilde: Resistance or Reiteration? Rethinking Gender in DJ Cultures, Tami Gadir, Contemporary Music Review nr 1 2016.