Forskere med innvendinger mot tellekantsystemet

Forskere med innvendinger mot tellekantsystemet

Publiseringsindikatoren, eller tellekantsystemet, som den populært kalles, rangerer forskere og regulerer finansiering. Systemet favoriserer internasjonal publisering og flytter fokus fra kvalitet til kvantitet, sier forskerne.
Tellekantsystemet ble innført for Universitets- og høgskolesektoren i Norge i 2006.

Norge innførte i 2006 det såkalte tellekantsystemet – et system for å telle og måle forskning. Hensikten er å kunne måle forskningen, sånn at vitenskapelig produksjon kan være målestokk for tildeling av midler, fremfor for eksempel stillinger. I tillegg skulle ordningen stimulere til økt produksjon.

Å publisere er dermed ikke bare motivert av deltagelse i sitt fagfelt og utvikling av forskningen – det handler også om å få finansiering til å fortsette å forske.

For å gi uttelling i tellekantsystemet, må forskningen publiseres i godkjente vitenskapelige kanaler – det vil si i bøker utgitt på autoriserte forlag eller i autoriserte tidsskrifter.

De autoriserte publiseringskanalene deles inn i to nivåer – nivå 1 og nivå 2. Publikasjoner på nivå 2 gir flere publiseringspoeng og dermed mer penger enn nivå 1.

Les også: Hvordan bli publisert? Artikkel om forskningspublisering.

Kritikk av tellesystemet

Tellekantsystemet har blitt kritisert for å være for snevert med tanke på hva som gir poeng – å være redaktør for et tidsskrift gir for eksempel ingen uttelling. Det er kun vitenskapelige publikasjoner i godkjente tidsskrift som benytter fagfellevurdering som gir publikasjonspoeng. Deltakelse i det offentlige ordskiftet gir ikke noen uttelling, til tross for mye fokus på at forskere bør bruke mer tid på såkalt forskningsformidling.

Å publisere på norsk gir mindre prestisje enn å publisere på engelsk.

I tillegg har systemet blitt kritisert for å favorisere de internasjonale tidsskriftene til fordel for de skandinaviske. Å publisere på norsk gir mindre prestisje enn å publisere på engelsk.

Men å skrive på norsk gir en mulighet til å delta i en samtale i en norsk kontekst, sier forsker Helene Aarseth til Kilden kjønnsforskning.no i saken «Årets artikkel» handler om finanselitens kjønnsstereotype familieliv.

‒ De internasjonale samtalene er også viktige, men de er lenger borte og følelsen av å nå frem blir mindre direkte, mener Aarseth.

‒ For den type forskning som jeg bedriver, er dette særlig viktig. Min forskning handler ikke om å gi politikere evidensbasert kunnskap og harde fakta, den handler om å være med i en kollektiv tenke- og refleksjonsprosess i samfunnet.

Også Beatrice Halsaa fremhever viktigheten av å ha nordiske publiseringskanaler:

‒ Det er viktig å ha en nordisk kanal der mer kan tas for gitt, så du har plass til å gå i dybden i de faglige analysene og resonnementene, påpeker hun i saken Norske redaktører overtar nordisk tidsskrift om kjønn.

Forskere har også pekt på at tellesystemer av denne typen fører til at kvantitet blir viktigere enn kvalitet.

‒ Forskere burde publisere mindre, men bedre, og fokusere mer på å hjelpe verden enn sin egen forskergruppe, sa den nederlandske professoren Frank Huismann til bladet Forskningsetikk da de hadde tema Vitenskapelig publisering i 2015.