Vant med eventyr og seksualmoral

Åse Hiort Lerviks pris

Vant med eventyr og seksualmoral

Feministiske eventyr og seksualmoral i Romerriket, nådde til topps blant prisverdige masteroppgaver i Tromsø.
Hvordan er det å være stemor til en som bare er snill? Feminsitisk gjenskriving av eventyr kan gi oss et svar.

Tor-Ivar Krogsæter og Paula Ryggvik Mikalsen fikk begge Åse Hiort Lerviks pris for beste mastergradsoppgave i 2015. Prisen deles ut hvert år ved Universitetet i Tromsø. I juryens begrunnelse står det blant annet:

«Kvinnforsk har i år fått inn forslag til to glitrende oppgaver som begge fortjener Åse Hiort Lerviks pris. Oppgavene er svært ulike og derfor vanskelige å sammenligne. Begge kan sies å være et bidrag til kjønnsteorier generelt og til fagene.»

Grimm i morsmelken

– Ekstatisk er mer dekkende enn glad, sier Paula Ryggvik Mikalsen. Det har fremdeles ikke gått helt opp for henne at hun har fått prisen.

Mikalsen har tatt master i engelsk litteratur om feministisk gjenskriving av eventyrsjangeren, med utgangspunkt i verk av Margareth Atwood og Angela Carter.

– Jeg kommer fra en familie som er veldig glad i å fortelle. Brødrene Grimm fikk jeg nærmest inn med morsmelken, forteller prisvinneren.


Paula Ryggvik Mikalsen tror eventyrene kan hjelpe oss til å forstå oss selv og verden. Foto: privat

Hun er glad i eventyr fordi de er grunnleggende positive.

– Jeg er optimistisk av natur og har en grunnleggende tro på menneskeheten. Jeg tror ikke på at alle ting får en lykkelig slutt, men jeg velger å tro at alt ordner seg. Og eventyrene kan hjelpe oss til å forstå oss selv og verden.

Feministisk vri

For Mikalsen var det mange grunner til å bruke feministisk litteraturteori når hun skulle skrive om tekstene til Atwood og Carter.

– Jeg er feminist og ble tidlig interessert i feministisk teori. Teorien egner seg dessuten særlig godt for eventyrsjangeren. Eventyrenes tematikk og symbolikk gjenspeiler samfunnet på et dypere plan, mener hun.

– Samfunnet endrer seg, kvinneperspektivet endrer seg, men eventyrets tematikk forblir den samme: Det handler om helten eller barnet som reiser ut i verden, for så å vende tilbake som en klokere versjon av seg selv.

Prinsessa og halve riket attpa

Det svarte snøhvite eventyret

Mikalsen tar utgangspunkt i fire fremstillingsformer som den feministiske teorien er opptatt av: Portrettet av kvinnen som det svake, passive, og mannen som det aktive, virile kjønn, og at alle kvinner som bryter dette mønsteret er enten stygge, monstrøse eller onde. At kvinnelig identitet og seksualitet eksisterer kun som mottakere for aggressivt, mannlig begjær, og at kulturens verdsetting av det ungdommelige bidrar til oppløsning og ødeleggelse av kvinnelig samarbeid.

Mikalsen har valgt å lese Atwood feministisk, på tross av at forfatteren selv ikke anser seg som en feministisk forfatter. Antakeligvis for ikke å bli satt i bås, og fordi hun ønsket å henvende seg til flest mulig lesere, mener Mikalsen.

Brødrene Grimm fikk jeg nærmest inn med morsmelken.

– Atwood henter stoff fra Grimms eventyr, og mener selv at disse ikke nødvendigvis er sexistiske. Tvert imot er den mannlige helten, ifølge Atwood, som oftest like naiv og dum som kvinnene i fortellingen.

Carter henter fra mye av det samme eventyrstoffet som Atwood, men hennes gjenskriving er langt mer grotesk.

– Hun var inspirert av Marquis de Sade og bruker kjente formler som «lepper røde som blod, hud så hvit som snø». Hun skaper forventninger hos leseren, for så å endre spor totalt og gå over i det makabre. Dette gir en sjokkartet effekt som har som mål å vekke leseren. Carters fortellinger rykker oss ut av likegyldigheten, forteller Mikalsen.

Gir ordet til bifigurer

Mikalsen peker på tre vanlige måter å reskrive eventyrsjangeren på: Å skifte fra mannlig til kvinnelig synsvinkel, reformulere negative formuleringer og sammenhenger til positive, og gi fortellerstemmen i eventyret til en av birollene.

– Disse strategiene benyttes av både Atwood og Carter. En annen vanlig utfordring for feministiske forfattere som reskriver eventyr, er å gi stemme til de karakterene som vanligvis er kneblet, forteller hun.

– Slik får kjente eventyrskikkelser som vanligvis ikke kommer til orde, en stemme, og perspektivet blir snudd opp ned.

Ved å gjenskrive eksisterende kjønnsparadigmer i film, skuespill eller eventyr, kan feministiske forfattere bidra til den kontinuerlige prosessen med å endre stereotypiske forestillinger om kjønn. Atwood har for eksempel gitt stemme til den onde stesøsteren i Askepott og stemoren til Snehvit.

– Atwood stiller spørsmål som: «Hvordan er det egentlig å være stesøsteren, med blødende hæler og tær, til henne som ender opp med prinsen kun fordi hun har vært snill?»

Sterkere Disney-kvinner

Tradisjonell feministisk kritikk av eventyrene har pekt på at kvinner fremstilles som pappfigurer, passive og naive. Mikalsen har tatt for seg noen av de kvinnelige karakterene i Disney-filmene, for å vise at også disse har endret seg over tid.

– Meningsinnholdet i Disney-filmene gjenspeiler holdninger hos folk flest, derfor er det interessant å se hvordan de har endret seg i løpet av de siste tiårene, sier hun.

– I klassiske eventyr som Snehvit, har den feministiske kritikken blant annet satt fingeren på hvordan patriarkatet hindrer kvinnelig samarbeid. Men likestillingen har påvirket Disney-filmene og ført til sterkere kvinnefigurer.

Likevel har ikke alle Disney-filmene rent mel i posen, sett fra et feministisk perspektiv.

– Selv om Disney-filmene i dag huser mer handlekraftige kvinnelige figurer er de fremdeles bærere av romantiske myter som bidrar til stigmatisering av kjønn.

Mikalsen mener eventyrenes magi ligger i at de både knytter oss til hverdagen, og tar oss bort fra den.

– Eventyr gir oss et avbrekk fra hverdagen, men kan også overføres til problemer vi selv møter i vår egen hverdag og gi oss verktøy til å takle dem. Eventyrenes åpne form og karakteristiske figurer, gjør at vi enkelt kan sette oss i hovedpersonens sted og lære av det han eller hun erfarer.

Seksualmoral i Romerriket

Tor-Ivar Krogsæter synes det var fint, men også litt underlig å få Åse Hiort Lerviks pris for sin mastergradsoppgave i antikkens historie om seksualmoralen i Romertiden.


Å studere kjønnsroller i historien gir oss viktig informasjon om oss selv, sier Tor-Ivar Krogsæter. Foto: May-Tove Dahl-Olsen

– Jeg er ikke vant til å få så mye oppmerksomhet rundt arbeidet mitt, men det føltes godt. Ett ekstra pluss var det at beløpet prisen vanligvis utgjør ble doblet, slik at fortjenesten ved å få prisen blir den samme som andre år, understreker han.

Krogsæter har sett på hvordan seksualmoralen endret seg fra keiser Augustus tid og 200 år fremover, med utgangspunkt i lovtekster og litteratur i samtiden og ved å sammenlikne disse. I hovedsak fant han en generell liberalisering.

– Interessen for kjønnsperspektivet ble styrket da jeg studerte Antikkens kultur. Å studere kjønnsroller i historien gir oss viktig informasjon om oss selv, før og nå, mener han.

Kjønn hadde stor betydning i antikken og innebar strenge sosiale forpliktelser.

Kjønnets betydning

For å forstå romernes syn på seksualmoral er det viktig å forstå hvordan de definerte kjønn.

– Kjønn hadde stor betydning i antikken og innebar strenge sosiale forpliktelser. Det biologiske kjønnet ditt skulle gjenspeile hvordan du oppførte deg, altså hvilket sosialt kjønn du hadde. Faktisk ble det ansett som at man hadde mistet kjønnet sitt, hvis man ikke levde opp til det.

Dette hang sammen med dominans og passivitet. Mannen skulle være den aktive, handlende part, den som dominerte. Kvinnen skulle være den som passivt lot seg dominere.

Kan en kvinnekropp være et eksempel på et menneske?

Æresdrap en europeisk tradisjon?

– Som mann kunne du miste retten til ditt eget kjønn hvis du lot deg dominere av en kvinne. Det samme gjaldt hvis en mann lot seg dominere av enhver som var under ham i hierarkiet, for eksempel gutter, eller enda verre: slaver og slavegutter.

Krogsæter understreker at selve ordet «homofil» er en anakronisme, det vil si at begrepet slik vi forstår det i dag, ikke fantes i antikken.

– I antikken hadde man et langt mer avslappet forhold til det vi nå kaller homofili, enn hva mange har i dag. Problemet var ikke det å være «homofil» i seg selv, men for menn å ta en passiv rolle i den seksuelle akten. Dette mente de var kvinners rolle.

Umulig kjærlighet

– Kjærlighet mellom kvinner var derimot et uforståelig, og dermed mindre akseptert, fenomen for romerne, siden sex var ensidig forbundet med penetrering, forteller han.

– Den viktigste endringen som skjedde i løpet av perioden jeg studerte, var at denne absolutte forståelsen av hvordan kjønnslige relasjoner burde være, etter hvert fikk litt slingringsmonn. For oss blir dette gjerne forstått som at man ble mer åpen for homofili. Skjønt, som nevnt, begrepet er en anakronisme, idéen om homofil hadde altså vært fremmed for dem.