«Det eneste vi hadde til felles, var kjærligheten til naturen,» forteller russiske Anastasia.
Hun forelsket seg i sin norske eksmann etter at han hadde vist handlekraft og rådsnarhet da de måtte takle en dramatisk hendelse ute i naturen. Han ble natureksperten. Hun fikk være naturnovisen.
Anastasia er en av 21 russiske kvinner som Tatiana Wara, stipendiat ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging ved Norges Arktiske Universitet UiT, har intervjuet. Wara har gjort feltarbeid blant russiske kvinner på et lite tettsted i Finnmark, og snakket med dem om deres hverdagserfaringer.
Sammen med forsker Mai Camilla Munkejord ved Uni Rokkansenteret, som også forsker på innvandring i Finnmark, har Wara skrevet en artikkel omhvordan kvinnene hun intervjuet snakker om femininitet.
I intervjuene med kvinnene dukker nemlig mange av de samme, tilsynelatende små, temaene opp. At de begynte å kle seg litt annerledes i Norge enn de hadde gjort i Russland. Eller at mange hadde opplevd sin norske mann som ekstra maskulin når han hadde kontroll og oversikt når de var ute i naturen.
Russiske Olga fortalte at hun hadde overtalt sin norske mann til å ta henne med på fisketur, selv om han mente havet var for urolig:
«Plutselig kom uværet. Vi kjente at havet ble mer og mer urolig, og vi skulle til å dra tilbake til land da vi fikk motorstopp. Jeg husker ikke hvor lenge vi drev rundt i det urolige havet, men det føltes som en evighet. Jeg holdt meg fast i båtripa og tenkte at 'Nå er det slutt!'»
Olga og mannen ble berget av en redningsbåt, og etterpå fikk Olga ikke bare mer respekt for havet, men også for mannens kunnskap om naturen. Ikke minst: Hun ble mye mer forelsket i ham.
Russisk feminitet i Nordnorsk natur
Anastasia og Olga var ikke de eneste som fortalte at de ble mer tiltrukket av sin norske mann etter å ha opplevd hans kompetanse om det å overleve i vill og barsk natur.
‒ I fortellingene fremstår de norske mennene som eksperter på naturen. Kvinnene fremstiller seg selv som noviser i møte med sin norske prins, forteller Wara.
En av kvinnene forteller at hun klarer seg helt fint når hun er ute i naturen på egenhånd, eller sammen med venninner. Da tenner hun bål, setter opp telt og leser kart. Men når hun er ute i Finnmarksnaturen sammen med sin norske mann, lar hun han ta seg av sånt.
‒ Kvinnene jeg har intervjuet fremstiller femininitet som det å være novise i natur. Femininiteten skal vises, iscenesettes og spilles ut på andre arenaer enn maskuliniteten, sier Wara.
Så hva betyr det når den russiske informanten, som utmerket godt kan vare på seg selv i naturen, oppfører seg som en uvitende novise når hun er sammen med sin mann?
‒ Det er en posisjonering av femininitet. Femininitet for de russiske kvinnene handler mye om rollefortellinger og klesstil, sier Wara.
Alle unntatt en av Waras informanter fortalte at de savnet den russiske femininiteten.
‒ De vil ta frem sin egen måte å være på, som også er feminitet. Denne måten å være på ser de også som en kontrast til måten norske kvinner er feminine på, sier Wara.
Kvinnene jeg har intervjuet fremstiller femininitet som det å være novise i natur. Femininiteten skal vises, iscenesettes og spilles ut på andre arenaer enn maskuliniteten.
Kontrast til norske likestillingsidealer
De russiske kvinnene opplever nemlig at deres femininitet blir truet i møte med det norske.
‒ Det er derfor de prøver å snakke frem sin egen versjon av femininitet. De vil vise at selv om de mener det er mannen som skal tenne bål i skogen, så betyr ikke det at kvinner er underdanige eller avhengige av en mann. De velger å la han være kongen i naturen fordi de ønsker det selv.
Flere av informantene opplevde at norske kvinner så ned på dem. Sofia opplevde at det gjaldt ulike regler knyttet til russiske og norske kvinners utførelse av husarbeid:
«… nordmenn er veldig opptatt av likestilling. Jeg har opplevd at det liksom når de gjør husarbeid så er det verd å fortelle hvor huslige de er, men når vi forteller det, da er det plutselig underdanighet… Det betyr stakkars dumme deg.»
En del av kvinnene plasserer seg i kontrast til det norske likestillingsidealet for å skape et ståsted for å utforme egen russisk femininitet.
‒ Det er ikke den norske likestillingsideologien i seg selv som «plasserer» russiske kvinnekropper i noviseposisjon. I stedet fortelles noviseposisjonen som en relasjonell kontrast til det norske maskuline, sier Wara.
‒ Novise, altså den litt uvitende rollen de russiske kvinnene inntar overfor sin norske mann når de er i naturen, fremstår dermed som en posisjon som formidler forholdet mellom det feminine og det maskuline.
Litt mindre maskuline enn russiske menn?
Til tross for at mange av informantene savnet å føle seg så feminine som de hadde gjort i Russland, og var kritiske til det de opplevde som en dobbeltstandard i møte med det norske likestillingsidealet, trivdes de aller fleste svært godt i Norge.
Og Wara er opptatt av at selv om kvinnene snakker om at de savner å føle seg mer feminine, er det ikke entydig hva de mener med femininitet.
Heller ikke nasjonalitet, hva som ligger i det russiske, kan forstås entydig.
‒ Kvinner innenfor kategorien russiske kvinner forstår femininitet forskjellig. Maskulinitet og femininitet er ikke stabile størrelser, men skapes gjennom levd liv i konkrete kropper, på konkrete steder, og i konkrete relasjoner til ens tidligere fortellinger og bosted, sier forskeren.
De russiske kvinnene forteller altså at de blir mer tiltrukket av norske menn når de fremstår som eksperter i naturen. Betyr dette at de egentlig ser på norske menn som litt veike, og at de savner de litt mer tradisjonelt mennene i hjemlandet?
‒ Jeg har fått spørsmål om dette betyr at de oppvurderer den russiske maskuliniteten, eller om de savner russiske menn. Men det betyr det slettes ikke. Norske menn snakkes generelt veldig positivt om, forteller Wara.
Kvinnene setter pris på at norske menn deltar mer i husarbeid, matlaging og barnepass enn det mange russiske menn gjør.
‒ Problemet er bare det at maskulinitet og femininitet spilles opp imot hverandre – så når de opplever den norske mannen som mindre maskulin, får de ikke mulighet til å spille opp sin femininitet.
Maskulinitet og femininitet er ikke stabile størrelser, men skapes gjennom levd liv i konkrete kropper, på konkrete steder, og i konkrete relasjoner til ens tidligere fortellinger og bosted.
Veien inn til Norge
Det er tre ulike måter russere kan innvandre til Norge på, rent juridisk: De kan komme hit for å studere, de kan komme i forbindelse med arbeid, som arbeidsmigranter, eller de kan komme på familiegjenforening.
13 av Waras informanter hadde kommet til Norge på familiegjenforening. To av disse er voksne barn av en russisk kvinne som hadde kommet til Norge for å gifte seg med en norsk mann.
Tre av informantene var arbeidsmigranter, og fem var utvekslingsstudenter. Samtlige av kvinnene er i arbeid, og alle har høyere utdannelse fra Russland.
For å komme til Norge som russisk arbeidsinnvandrer, krever staten at du må være spesialist på et felt Norge mangler kompetanse på – du kan ikke komme fra Russland til Norge for å kjøre taxi, for eksempel.
‒ De fleste russiske kvinner kommer til Norge i forbindelse med familiegjenforening. Fattigdom i Russland er riktignok ikke en myte, men det er en unyansert og ofte entydig fortelling som stadig blir fortalt videre. Russiske kvinner som gruppe blir påvirket av disse fortellingene, sier Wara.
Fremstilt som lykkejegere i media
Russiske kvinner som migrerte til Norge ble ofte fremstilt på negative måter i nordnorske medier, forteller foskeren.
‒ Særlig ble russiske kvinner fremstilt som lykkejegere som hadde bosatt seg i Norge for å få tilgang til materielle goder og fordeler, heller en på basis av «ren kjærlighet».
Selv om dagens medierepresentasjoner er langt mer nyanserte, mener Wara at kvinnenes fortellinger kan tolkes som et slags svar til denne måten å fremstille russiske kvinnelige migranter i Nord-Norge.
‒ Det er et poeng å se disse mytene om russiske kvinner fra deres eget ståsted. Dette betyr at en del av våre informanter plasser seg i kontrast til det norske likestillingsidealet for å skape seg et ståsted til å utforme sin egen russisk femininitet.
‒ Du er selv en russisk kvinnelig migrant. Ville jeg som majoritetsnorsk ha fått tilgang til det samme materialet som du har funnet?
‒ Nei, det tror jeg ikke. Disse fortellingene er fortalt på russisk, i et russisk rom. Og det påvirker selvfølgelig det som sies at jeg selv er en russisk kvinne født på 70-tallet, som flyttet til Norge tidlig på 90-tallet, har vært skilt og gift på nytt og har to barn som er født i Norge.
Referanse:
Wara, Tatiana; Munkejord, Mai Camilla. Naturen som rekreasjon og heteroseksuell romantikk: En studie av russiske kvinnelige migranters poetiske fortellinger om natur og kjønn. Norsk Antropologisk Tidsskrift 2016; Volum 27 (1). ISSN 0802-7285.s 22 - 38.
