Vil lære folk å kjenne igjen rasistiske stereotypier

Vil lære folk å kjenne igjen rasistiske stereotypier

At rasistiske stereotypier er å finne i kulturen er ikke nødvendigvis rart. Men vi må lære oss å reagere på en annen måte enn hardnakket selvforsvar når dette avdekkes, mener professor Joanna Rubin Dranger.

Mer om Rasisme
Hergé brøt med sin ellers korrekte stil for å tegne svarte afrikanere stereotypt, ifølge proefssor Joanna Rubin Dranger. (From Tintin in the Congo by Georges Prosper Remi (1907-1983), Belgium, Copyright©HERGÉ/Moulinsart.)

De kalte det Tintin-gate. Hergé-tegneserien Tintin hadde blitt fjernet fra barne- og ungdomsbiblioteket i Kulturhuset i Stockholm på grunn av det koloniale perspektivet og de stereotype fremstillingene av afrikanere. Den følelsesladde debatten raste i over ett år.

‒ Debatten om Tintin i Kongo avslørte at mange ikke har nok kunnskap om historien bak rasistiske stereotypier, og deres funksjon i historien og nåtiden. Den avslørte også at mange, også akademikere og journalister, blander sammen det å lese et bilde med det de selv føler og tenker om bildet, sier Joanna Rubin Dranger, professor i illustrasjon ved Konstfack i Stockholm.

‒ Aldri før i historien har vi blitt utsatt for en så massiv strøm av bilder som i dag. Samtidig er det åpenbart at vi mangler ferdigheter som trengs for å lese disse bildene.

Rubin Dranger forsker på visuelle bilder og makt, og presenterte noen av sine funn under Nordic Gender and Media Forum i Bergen. På samme måte som folk måtte lære seg å lese da tekst ble masseprodusert, må vi nå lære oss å lese bilder, mener hun.

‒ Har man kunnskap om et bildes historie, sammenheng og funksjon så fremkaller ikke bildet de samme følelsene som når man ikke har denne kunnskapen. Man får ingen følelser av et hakekors hvis man aldri har sett det før. Det samme gjelder rase-stereotypiene.  

Hittil har samfunnsdebatten om hvordan stereotypier påvirker individer og samfunnsutvikling dreid seg mest om stereotype bilder av kjønn. Det er påfallende at debatter om rase-stereotypier ikke har hatt samme gjennomslag, mener Rubin Dranger.

I slaveriets, kolonialismen og segregeringens tjeneste

Debattinnleggene i Tintin-gate ble som oftest illustrert av det klassiske bildet av Tintin i farta. Ikke de rase-stereotype bildene av svarte afrikanere, som jo var det man diskuterte.


Debattene om rasisme i Tintin ble i Sverige oftest illustrert med dette bildet. (Tintin by Georges Prosper Remi,1907- 1983, Belgium, Copyright©HERGÉ/Moulinsart)

‒ Det er synd, for Hergé og Tintin er et tydelig og pedagogisk eksempel på hvordan rasistiske stereotype bilder av svarte mennesker ser ut og fungerer, sier professoren.

En stereotypi fungerer som et skilt, mener Rubin Dranger. Vi forstår hva skiltet betyr, selv om vi ikke har tenkt over det. Et kjent toalettskilt inneholder for eksempel ikke en do – bare en mannsfigur og en damefigur. Men vi har lært oss at dette er tegnet for toalett. Vi reflekterer ikke over hvorfor det ikke er en do på skiltet.  

På samme måte som toalettskiltet blir rase-stereotypier visuelle skilt for en gruppe, ikke bare et enkeltstående bilde av en person. De rase-stereotype bildene fokuserer på og overdriver forskjeller, og er forbundet med forestillinger om enkelte menneskerasers underlegenhet fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.   

Disse forestillingene finner Rubin Dranger i Tintin i Kongo.

Hergés tegninger er enkle, men korrekte. Han samlet på ting og tegnet dem detaljert etter det han så. Også fargene skulle stemme. Det eneste som ikke følger dette mønsteret er svarte mennesker.

‒ Hergé bryter med sin ellers konsekvent korrekte stil for å tegne dem som stereotyper. De har sterkt overdrevne trekk som tydelig markerer at de er annerledes enn de hvite. De har store hvite øyeepler, tykke lepper, eller lepper som dekker halve ansiktet, som en apekatt, sier Rubin Dranger.

I innholdet fremstilles de svarte afrikanerne som idiotiske, usiviliserte og ville.

‒ Serien kommuniserer at svarte mennesker er dumme, naive og dyriske. De er underutviklede og minner om aper eller barn. Dette er i samsvar med rase-stereotypier av svarte mennesker, som ble brukt til å forsvare slavehandel, kolonialisme og rasesegregering.

Søte og dekorative rase-stereotypier

Århundrer med systematisk rasisme og segregering har produsert mengder av rase-stereotypier av svarte mennesker. Rubin Dranger tar blant annet opp «The mammy», «the picaninny» og «the Golliwog».

Mammyen er den tykke, omsorgsfulle og aseksuelle svarte morsfiguren fra sørstatene, også kjent som Aunt Jemima. Hun er glad for å ta vare på sin eiers barn, og viser oss at slaveriet ikke var så ille likevel, det var ganske koselig. Mammy i filmen Gone with the wind er et kjent eksempel.

Picaninnyen er en glad og litt dum luring av et svart slavebarn, som er å finne på postkort, i tegneserier, på porselen og reklameplakater. På tilsvarende produkter finner vi også Golliwog, som først var en karakter i en barnebok, og senere ble maskot for det britiske syltetøymerket Robertson’s frem til 2001.

‒ Noe av det vanskelige med disse figurene er at de kan se så gode og søte ut, for den som ikke kjenner deres historie og funksjon. Men de er faktisk rasistiske stereotypier, sier professoren. 


Til venstre, barnebokforfatter Florence Kate Uptons “Golliwog”, bildet ved siden av viser en parfymeflaske fra 1920-tallet.

Ikke skyld, men mangel på kunnskap

Vår forståelse av bilder er avhengig av vår kunnskap om og gjenkjennelse av disse bildene, mener Rubin Dranger.

Hva så om man ikke har den kunnskapen? Om man bor i Norge og aldri har hørt om en Golliwog? Er man allikevel ansvarlig for det man ikke visste at bildet kommuniserte?

‒ Dette handler ikke om å dele ut skyld, understreker Rubin Dranger.

‒ Det handler ikke om å slå fast hvorvidt noen er rasist. Og det er ikke viktig om man vet hva en Golliwog er. Det var masse referanser jeg ikke kjente til før jeg startet dette arbeidet.

‒ I vår samtid repeterer vi bilder og uttrykk som bærer på en rasistisk historie og benytter seg av et rasistisk vokabular. Det er ikke rart at det skjer, vi er alle preget av disse stereotypiene. Det ligger nesten aldri uttalte rasistiske motiver bak dette. Det i seg gjør imidlertid ikke saken mindre problematisk.

Og når folk tråkker i salaten – det kan være et teaterstykke, noe man har sagt på TV, et bilde man brukte som illustrasjon – følger mange det samme mønsteret; hardnakket selvforsvar.  

‒ Debatten stagnerer når de som har sagt eller gjort noe galt på død og liv må forsvare seg og sin rett til å bruke rasistiske stereotypier. Det er et sidespor. Det man ikke vet, kan man ikke anklages for å ikke kjenne til. Men man kan velge å svare med å si at «dette visste jeg ikke, kan du forklare det for meg?», sier Rubin Dranger.

Et av hennes bidrag i debatten har vært å lage Bildskolan, en serie korte og rikt illustrerte tekster som så langt har fokusert på rase-stereotypier av svarte. Bildeskolen skal også ta for seg stereotype bilder av jøder, asiater, muslimer og romfolk.

Rasistisk selvforsvar

‒ Forsvaret for bruken av rase-stereotypier blir lett mer rasistisk og krenkende enn det bildet eller utsagnet man forsvarer, sier Rubin Dranger.


Joanna Rubin Dranger, professor i illustrasjon, forsker på bilders makt og innflytelse i samfunnet. (Foto: privat)

Hun ser et mønster i selvforsvaret: Å sette den som sa eller gjorde noe i sentrum, i stedet for rase-stereotypien.

‒ Fokus flyttes vekk fra bildene, uttrykkene, stereotypiene – og over på opphavspersonen. Som om denne personens tanker og følelser er det sentrale i debatten. Det er et spørsmål om makt, en kamp mellom minoriteten og majoriteten, som minoriteten taper gang på gang.

Mens den som forsvarer seg fokuserer på den ene situasjonen de selv er del av, forsøker kritikerne å sette fokus på den større sammenhengen som rase-stereotypien inngår i. Og hva slags effekt dette har på de som rammes av stereotypien.

‒ Det er en direkte kobling mellom rase-stereotype bilder, dehumanisering og vold. I Sverige anerkjennes denne koblingen i forhold til den rase-stereotype jøden. Men ikke for den stereotype svarte i Tintin i Kongo.

I den svenske Tintin-debatten ble det hevdet at det ikke fantes svarte barn i svenske barnebøker. Det gjør det, og Rubin Dranger har samlet et stort antall bilder av dem. I motsetning til Tintin-tegningene er de ikke tegnet stereotypt.

‒ Disse bildene er viktige. De viser det som er selvsagt – at svarte kan tegnes akkurat som hvite, at de kan tegnes ikke-stereotypt, i uendelig mange variasjoner.


Ikke-stereotype bilder av svarte barn i svenske barnebøker. (Bilder: Alla flickor är prinsessor, Mylo Freeman, Alfons och soldatpappan, Gunilla Bergström, Simons Anka, Anna-Clara Tidholm, Gun Jacobbson (ill).

Ingen hvit rase-stereotypi

Rubin Dranger forteller om Japan, der man kan kjøpe seg vestlig-og-hvit-kostyme og kle seg ut, med rett hvit nese og blondt hår. Rasisme mot hvite finnes, mener hun. Derimot finnes det ikke noen kjente rase-stereotype bilder av hvite mennesker.

Det er en påstand folk pleier å reagere på. Hva med en typisk franskmann, en cowboy, en blondine?

‒ Vi tenker ikke at et bilde av en cowboy representerer alle hvite i verden. Den stereotype jøden er bildet av jødene, han representerer ideen om denne gruppen. Den svarte rase-stereotypien er et skilt for ideen om alle svarte. Vi har ikke et slikt skilt for hvite, sier Rubin Dranger.  

For en rase-stereotypi er vesensforskjellig fra andre stereotypier.

‒ De rase-stereotype bildene av svarte, jøder og asiater baserer seg på eldgamle ideer om at ulike folkeslag befinner seg på ulike kulturnivåer. 1900-tallets rasebiologi hevdet å ha vitenskapelig bevis for disse ulikhetene.

‒ Det rasebiologiske instituttet i Sverige overdrev visuelle ulikheter i sine fotografier, og brukte dem som synlig bevis for teorien. Rase-stereotypiene er ikke portretterende bilder – de er et skiltsystem, som toalettskiltet, men mye mer problematisk og farlig.

Det er når vi ikke legger dette til grunn for debatten at kommentatorer kan finne på å sammenligne bildet av en stereotyp cowboy med bildet av en stereotyp «svart person», «en jøde» eller «en asiat».

‒ Jeg har holdt forelesninger om dette i snart to år. Når folk blir provoserte av denne påstanden, ber jeg dem finne bildet av den hvite stereotypien og sende den til meg. Finn det bildet som fungerer som et skilt for alle hvite.

Hun har ikke fått svar enda.

Kongolandsbyen bør vurderes i etterkant

Har hun så hørt om Kongolandsbyen i Frognerparken? Den skal jo både lære oss om historien, og utfordre det selvgode norske og hverdagsrasismen som ikke anerkjennes. God idé?

‒ Jeg synes det er kjempebra at man problematiserer sin egen nasjonale historie. Men jeg forstår ikke helt hvordan de har tenkt å gjennomføre prosjektet, sier Rubin Dranger.

‒ Det er interessant når et kunstprosjekt sier at det vil vekke debatt. Men dersom det er slik at målet er å vekke en bevissthet rundt disse spørsmålene, så kan man ikke vite om det lykkes hvis man ikke vurderer det i etterkant.

Da svenske Dramaten satte opp Shakespeares Kjøpmannen i Venedig i 2005 ble stykket hyllet av kritikere, mens jøder som så stykket opplevde det krenkende. En publikumsundersøkelse konkluderte at stykket kunne frembringe antisemittiske oppfatninger.

‒ Det er uhyre viktig at vi diskuterer disse spørsmålene mer strukturelt og kunnskapsbasert, og for eksempel gjør flere studier av denne typen, mener Rubin Dranger.

‒ Så dette ikke bare blir polemiske debatter som handler om hva folk føler og mener.