70-tallets mediefeminister endret vår forståelse av politikk

70-tallets mediefeminister endret vår forståelse av politikk

Feministbladet Sirene gjorde feminismen populærkulturell og har formet den norske offentligheten i langt større utstrekning enn vi i dag anerkjenner. Mediefeministene var like viktige som kvinneorganisasjonene, ifølge Synnøve Skarsbø Lindtner.

På sitt meste hadde norske kvinneorganisasjoner på 1970-tallet om lag 5000 medlemmer. Mediesensasjonen og feministbladet Sirene hadde på sitt meste et opplag på
35 000. Alle leste Sirene. Alle mediene skrev om det.

‒ Kvinnehistorikere har definert kvinnebevegelsen som de 5000 organiserte. Men da ekskluderer de mange hundre tusen eller flere som også var viktige aktører, sier kultur- og medieviter Synnøve Skarsbø Lindtner.

I arbeidet med avhandlingen Som en frisk vind gjennom stuen: Kvinnebladet Sirene og det utvidete politikkbegrepet, som Lindtner disputerer med til uka, ble det etter hvert klart at det ikke nyttet å gå til litteratur om kvinnebevegelsen for å finne informasjon om Sirene. Heller ikke annen politisk eller historisk forskning har vært opptatt av Sirenes bidrag i kvinnekampen.

‒ Den eksisterende litteraturen har fokusert på likestillingspolitikk. Sirene som politisk prosjekt har blitt usynliggjort i ettertiden, hevder Lindtner.

Hennes forskning viser at det radikale opplysningsprosjektet som Sirene stod for var en viktig årsak til at feministiske ideer fikk gjennomslag langt utover den organiserte kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Bladet bidro til å endre forståelsen av hva politikk er.

‒ Med doktrinen om at det personlige er politisk kan det hevdes at Sirene fremstilte politikk som et individuelt, moralsk valg - et spørsmål om å velge det gode og det rette livet. Denne politikkforståelsen har, slik jeg ser det, fått mer eller mindre totalt gjennomslag i dagens samfunn.


En undertrykket Liv Ullmann prydet første utgave av Sirene som kom ut 31. august 1973.

Ikke bare demonstrasjonstog

Lindtner mener årsaken til Sirenes usynlighet i forskningen handler om konkurrerende forståelser av hva som kan regnes som politikk. Og at flere som har forsket på og skrevet om kvinnebevegelsen selv var aktive i den.

‒ Man har utelukket den feminismen man ikke liker, heller enn å diskutere feminismens kulturelle og samfunnsmessige betydning mer åpent og kritisk, mener Lindtner.

I den etablerte forskningslitteraturen, eksemplifisert ved Runa Haukaas bok «Bak slagordene», knyttes 70-tallets kvinnebevegelse til den politiske venstresiden og organisasjoner som Kvinnefronten og Nyfeministene, ifølge Lindtner. Det handler om 8. mars, demonstrasjonstog og paroler.

‒ Men da jeg undersøkte dette med utgangspunkt i Sirene, fant jeg en mer populærkulturell kvinnebevegelse. De brukte humor og tabloide virkemidler, var opptatt av å komme i media og opererte utenfor de politiske kvinneorganene, sier Lindtner.

‒ De var kvinner midt i en kulturell strømming, ikke radikale grupperinger på utsiden. Og de var opptatt av spørsmål som ikke regnes som tradisjonelt politiske; kjærlighet, redsel for sykdom, utseendepress og vanskelige relasjoner.

Les også: Når det personlige publiseres


Faksimile fra Arbeiderbladet om Sirenes popularitet, 6. juli 1974.

Feministkjendiser over natten

Feminisme lå i tiden, lenge før Sirene kom på banen i 1973. Kvinnesak hadde i løpet av 60-tallet fått bred appell hos folk og medier.

I 1970 ble Rolf Kirkvaags radioprogram om «kvinnemyten» på lørdagskvelden kuppet av de nylig etablerte nyfeministene, som ikke likte at det ble laget underholdning på kvinners bekostning. Hendelsen ble en mediebegivenhet, og Kirkvaag inkluderte nyfeministene i resten av programmene.

‒ Dette viser tydelig hvor åpen norsk medieoffentlighet var for feminismens radikale ideer i 1970, mener Lindtner.

Da Sirene tre år senere så dagens lys, 31. august 1973, ble bladet revet vekk fra hyllene. Mediene lagde føljetong om eieren Cappelen som måtte trykke opp nye opplag sju ganger. De seks kvinnene i redaksjonen ble umiddelbart mediekjendiser. «Sirene-kvinnene» var de nye feministene.

Bladet var imidlertid aldri så sjokkerende som det ville være.

‒ Sammenlignet med de amerikanske feministene var skriveriene om sex og underliv i Sirene prektige, sier Lindtner.

Sirene inngikk tross alt i en nøktern norsk offentlighet. Også seksualiteten var saklig.

Les også: Om Sirene

Alle kvinner skal med

Sirene var en del av en ny og blomstrende «kvinneoffentlighet», der målet var å synliggjøre og lage politikk av kvinners private erfaringer og problemer. Bladet var dels en importert idé fra USA, der Ms magazine var blitt svært populært.

Men det var også et resultat av at norske kvinnelige journalister, som hadde gjort sitt inntog i en raskt voksende mediebransje, ville bruke verktøyet sitt for å gjøre en forskjell.

‒ De hadde stor tro på at de kunne endre mediene innenfra, og at media kunne spille en viktig rolle i kampen for kvinnefrigjøring, sier Lindtner.

For Sirene var et politisk prosjekt, med en klar målsetting om å forandre verden. Bladet skulle være et alternativ til ukepressens bevisste markedsføring av tradisjonelle kvinneroller, og henvendte seg til alle kvinner.

Foruten å lese samtlige nummer av Sirene, har Lindtner forsøkt å plassere bladet i datidens politiske og kulturelle landskap, og utforske det politiske prosjektet som bladet var en del av.

Sirenes politiske tankegods kom fra den nye venstrebevegelsen som var utbredt i en rekke vestlige land på 1960-tallet. «Det nye venstre» var opptatt av teoretiske strømninger som nymarxisme, psykoanalyse, og eksistensialisme.

‒ Inspirert av disse ideene var man i Sirene opptatt av kvinneundertrykkingens ideologiske sider. Kvinner var kulturelt undertrykket. Det holdt ikke å gjøre opprør mot økonomiske forhold, man måtte også kjempe mot den kulturelle og ideologiske undertrykkingen, sier Lindtner.

Ifølge bladets slagord var ikke alle kvinner klar over at de var undertrykket. Men Sirene visste at slik var det. Dermed var Sirenes prosjekt å avdekke og synliggjøre kvinneundertrykkingen. Med ny kunnskap om egen situasjon skulle kvinner reise seg og ta kampen i sine liv, og dermed endre samfunnet.

‒ I Sirene ble politikk forstått både som et offentlighetsprosjekt, men også som en personlig, eksistensiell prosess, sier Lindtner. 

Les også: Da kvinnene aksjonerte hjemme


- Før jeg begynte å studere Sirene har jeg tenkt at det var Kvinnefronten som sto for kvinnefrigjøring, med sitt radikale og revolusjonære prosjekt. Men historien er mer kompleks og sammensatt enn så, sier Synnøve Skarsbø Lindtner. Hun mener Sirenes viktige rolle i 70-talls feminismen har blitt usynliggjort i ettertid. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Et kritisk, skrivende fellesskap

‒ I første lederartikkel skriver Sirene at de skal være en arena som gjør at kvinner slipper å gå ensomme med sitt opprør. Her kan kvinner komme sammen og utvikle felles erfaringer og felles språk, forteller Lindtner.

Hun sammenligner bladets politiske virksomhet med en bevisstgjøringsgruppe, eller et grasrotprosjekt.

‒ Sirene skulle nå ut til vanlige kvinner - de som ikke var organiserte, og ikke var frelst fra før. Det var et politikkprosjekt knyttet til kulturkritikk, skrift og debatt, og mindre til tradisjonell politikkutforming og staten.

Lesere ble oppfordret til å skrive inn til bladet, det var viktig å få kvinner til å skrive. Og selv om det fremkom føringer på hva Sirene mente en fri kvinne var - hun gikk med flate sko, var usminket og hadde utslått hår - var målet alltid å skape kritisk selvrefleksjon.

‒ Sirene ville legge til rette for en åpen og fri debatt og gi forskjellige synspunkter plass i bladet. Redaksjonen var for selvbestemt abort, men trykket innlegg fra abortmotstandere. Det provoserte flere i Kvinnefronten, som sto for en enhetlig og hierarkisk struktur, forteller Lindtner.

Klassekamp over selvrealisering

Sirenes popularitet begynte å dale fra midten av 1970-tallet, samtidig som Kvinnefronten, som ble dannet i 1972, fikk økt betydning i kvinnebevegelsen.

‒ Diskusjonen hadde lenge pågått i organisasjonene om hvorvidt de kunne stille seg bak Sirene. Det var ukontrollerbart hva slags meninger som kom på trykk, bladet sto for alt mulig rart. Og ikke minst var det et uttrykk for borgerlig feminisme, mente mange i Kvinnefronten, forteller Lindtner.

Kvinnefronten startet i 1975 sin egen avis – ikke et dameblad – ved navn Kvinnefront. Samtidig etablerte radikale sosialistiske feminister Kjerringråd, som et slags akademisk tidsskrift.

Sirene skrev lite om sosial og økonomisk ulikhet mellom kvinner, og forklarte det med at temaet kunne skape splid og stå i veien for søsterskapet.

‒ Flere i Kvinnefronten var skeptiske til Sirenes tro på at samfunnet skulle forandre seg hvis kvinner forandret seg, og at de snakket til alle kvinner. Kvinnefronten mente det var arbeiderklassens kvinner som måtte mobiliseres, og at søsterskapsideen skjulte ulikheter mellom kvinner.


Tre Sirene forsider, fra1974, 1977 og 1981. - Da jeg leste bladene kjente jeg meg igjen. Mye av det Sirene tok opp er fremdeles relevant for meg som kvinne, og som mor til en jente, sier Synnøve Skarsbø Lindtner.

Mot slutten av 70-tallet hardnet kritikken, da Sirene ikke ville ta klar stilling i kampen mot porno. Redaksjonen mente mye av pornomotstanden var puritansk, og at et forbud kunne virke undertrykkende på seksualiteten. Bladet ble anklaget for å være en medløper for pornoindustrien og en trussel mot kvinnebevegelsen.

‒ Organisasjonene mente at Sirene ikke tok kjønnsbasert undertrykking av kvinner på alvor. Jeg mener dette heller viser at debatten som Sirene sprang ut av var endret, sier Lindtner.

‒ Prosjektet var helt rett i 1973, men ga ikke lenger mening i en kvinnebevegelse som på 80-tallet hadde blitt mer opptatt av politikkutforming enn bevisstgjøring. Debatten hadde dessuten dreid seg i retning mot å verne kvinner mot menn.

Fra kvinneoffentlighet til allemannseie

Sirene var banebrytende med å diskutere intimiteten offentlig, men i løpet av et tiår ble denne åpenheten en del av den allmenne offentligheten.

Bladet fikk konkurranse fra andre medier som skrev om de samme tingene, på lignende måter. Den seksuelt frigjorte kvinnen hadde blitt et ideal. Det personlige var ikke bare politisk, det hadde også blitt salgbart.

I 1983 takket Sirene for seg. Politikken lever imidlertid videre.


Klart det går an å skille på erotikk og pornografi, mente Gloria Steinem på forsida til Sirene nr 5, 1979.

‒ Det feministiske prosjektet Sirene stod for har betydd svært mye på et kulturelt og mentalt plan i samfunnet. Det er viktig å ha med seg når vi snakker om effektene av 70-talls feminismen, sier Lindtner.

‒ Med sin nye kombinasjon av underholdning, journalistikk, politikk og feminisme, er Sirene et eksempel på hvordan kvinnebevegelsen i disse årene ble preget av og bidro til individualiserings-, intimiserings- og kommersialiseringsprosesser i det norske samfunnet, på godt og vondt.

Med Sirene kom politikk til å handle om det personlige valget om å leve det rette livet. Eksemplene på Sirene-feminismens effekt finner forskeren i dag i alt fra realityserien Paradise Hotell til feminismedebatter i media.

‒ Ta for eksempel Fotballfrue. Bildet av hennes mage etter graviditet ble kritisert av en rekke «feminister». Det kulminerte i at Gry Larsen viste frem magen sin på twitter, som et uttrykk for en sannere, mer ekte mage. Feminismedebatten i dag handler ofte om hvorvidt noe er feminisme eller ikke, men i liten grad om hva som faktisk er feminisme.

Skillet som er etablert der 70-tallets kvinnebevegelse er lik organisasjonene – og ikke feministiske debatter i media – preger hvordan vi oppfatter dagens kvinnebevegelse, mener Lindtner. Og populærkultur anses fortsatt ikke som et fullt legitimt feministisk eller kvinnepolitisk forskningsobjekt. 

‒ Men fortellingen om Sirene viser at vi ikke kan avfeie mediefeminisme som uviktig, avslutter Lindtner.

Hør Synnøve Skarsbø Lindtner diskutere Sirene og 70-tallets feminisme i podkasten Kjønnsavdelingen