Fellesrom for gutter og jenter gjorde kjønn uvesentlig i hæravdeling

Fellesrom for gutter og jenter gjorde kjønn uvesentlig i hæravdeling

Forskerne bak en ny rapport om likestilling i militæret beskriver det som «avkjønning». Når guttene og jentene bodde på samme rom, spilte ikke kjønn lenger noen rolle.

Mer om Forsvaret
Ny forsknings viser at kjønn ble mindre vikig når gutter og jenter delte fellesrom i forsvaret. Bildet viser rekrutter på øvelse i Troms. Foto: Torgeir Haugaard/Forsvaret.

Seks gutter og to jenter på samme rom. I Forsvaret, kjent fra tidligere forskning som et sted der seksuell trakassering har særdeles god grobunn.

‒ Vi hadde masse fordommer. Vi tenkte at dette sikkert ikke er så greit for jentene, sier Ulla-Britt Lilleaas, som sammen med Dag Ellingsen står bak rapporten Forsvaret: Likestillingens fortropp, baktropp og kamparena.

Før de ankom leieren hadde også noen av jentene tenkt i samme baner, for eksempel hun som gikk til innkjøp av store truser på Cubus.

Men i stedet for økt fokus på kjønn og seksualitet, fant forskerne at fellesrommene virket «avkjønnende».

For rekruttene som hadde førstegangstjenesten sin i hæravdelingen i nord-Norge, som Lilleaas og Ellingsen har studert, var fellesrom så normalt at forskerne måtte pushe på med spørsmål for å få dem til å snakke om det.

‒ Det var ikke rart for dem. De hadde gått inn i en felles modus hvor kjønnsstereotypier forsvant, eller i hvert fall ble mindre tydelige. Det hjalp med uniform i tillegg, det var ikke så lett å se forskjell på dem, sier Lilleaas.

«I forsvaret er det ikke kjønn, bare grønn», mente en av de intervjuede.

Lagfølelsen

Fellesrommene ga rom for å fokusere på det å være i militæret, mente ungdommene. Mens man hjemme og på skolen ikke var venner med hverandre på grunn av all sjekkinga, måtte jenter og gutter her bli kompiser.

«Her må man jo være lag, og da må man bo sammen for å få den tillitten», mente en jente. Og da var det viktig at jenter ikke klikket seg sammen og baksnakket og sånt, som de gjorde på skolen. Det med fellesrom var rett og slett en «jævla god idé».

Guttene på sin side satte pris på at det var lettere å snakke om viktige ting og ikke bare griseprat, når det var jenter på rommet.

Motiverte jenter og gutter

Men avkjønningen til tross – de fleste av jentene i hæravdelingen nordpå går rundt og er nervøse for at de ikke strekker til fysisk. Og de er svært klar over at én jentes fysiske nederlag påvirker dem alle:

«For hver jente som ikke klarer det, så er det sikkert 20 gutter som sliter like mye. Men siden det er færre jenter, så virker det som det er mange flere av dem når de først detter ut».

Flere av jentene mener det er lettere å bli akseptert av guttene med fellesrom.

Handler avkjønningen om at tilpasningsdyktige jenter blir «en av gutta»?

‒ Det er litt av storyen, men gutta tilpasser seg jentene de også. De er flinkere til å dusje og vaske, dette blir trukket frem som positivt av ledelsen, sier Dag Ellingsen.

For de er altså ikke så opptatt av kjønn i hæravdelingen i nord – de er opptatt av militærtjenesten. Alle på avdelingen har aktivt valgt en av de hardeste utdanningene militæret har å by på, også jentene, som utgjør 10 prosent av rekruttene. Ellingsen tror det kan ha påvirket det positive resultatet.

‒ På denne avdelingen er alle svært motiverte for tjenesten, det er et felles prosjekt å få det til. Jentene på avdelingen virker dessuten godt orienterte om hva tjenesten innebærer.

Les også: Forsvaret testet kjønnsbalanse


Dag Ellingsen har vært prosjektleder for forskningen på maskulinitetskultur i forsvaret. (Foto: NKVTS)

Problematiske jenterom  

Kontrasten er stor i sammenligning med den andre forsvarsinstitusjonen forskerne har studert. På rekruttutdanningen i Sjøforsvaret bor man på jente- og gutterom. Kjønn ble her en betydelig forskjellsfaktor mellom rekruttene, og særlig de rene jenterommene ble oppfattet som problematiske. «Bitching», baksnakking og drama preget den såkalte «jentekulturen».

‒ Det er noe med at det blir vi og de andre, vi guttene mot de jentene. Så lager man stereotypier om hverandre. Det er disse mekanismene fellesrommene er med på å bryte ned, sier Ellingsen.

‒ Problemet med jenterom er dessuten at de i noen sammenhenger havner utenfor informasjonsflyten. Og de er ofte preget av konflikter og klikkdannelser.

Forskeren tror noe av det handler om at jentene ofte har forskjellige ambisjonsnivåer.

Har man sluppet inn jenter som egentlig ikke burde vært der, i sin iver etter å oppfylle politiske krav?

‒ Man kan mistenke forsvaret for det, informanter som har vært lenge i systemet peker i den retningen. Et annet spørsmål er om forsvaret i høy nok grad har realitetsorientert disse jentene. Hva vet de om de fysiske kravene, at du skal ut i skog og mark, bære tungt, fryse? Det er lite sminkevennlig.

‒ Er det uproblematisk med rene gutterom?

‒ Det blir ikke omtalt som et problem, sier Ulla-Britt Lilleaas.

‒ Det er et maskulint system, så det er mange ting med gutter man tar for gitt.

Hun som ikke orket

Jentene i Sjøforsvarets rekruttavdeling fikk dessuten dårlig rykte som følge av et knippe vandrehistorier.

‒ En håndfull jenter ga næring til disse historiene, enten fordi de fysisk ikke hadde fungert, eller fordi noen mente de var på sjekkern til enhver tid, sier Lilleaas.

Historiene handlet om jenta eller jentene som måtte bæres rundt vannet, eller jenta som la seg ned og ikke ville være med på øvelsene. «Rosa jenter» hadde forvillet seg inn i forsvaret, og «vestkantjenter» eller «bærumsjenter» var per definisjon ikke skikket til militærtjeneste.

Og så var det de guttegærne jentene som tok bilde av seg selv i badedrakt og hjelm og la ut på Facebook.

‒ Guttene gjør jo også sånt, påpeker Lilleaas.

‒ Men når guttene er useriøse så er det bare sånn de er. Når jenter oppfattes som useriøse blir andre jenter og gutter sure på dem.


Ulla-Britt Lilleaas har tidligere forsket mest på kjønn og helse, men kommer også i fortsetningen til å forske mer på kjønn i militæret. (Foto: STK)

Trakassering i mannsbastionen

Den omfattende rapporten om kjønn og forsvaret hadde som oppgave å finne såkalte «maskulinitetskulturer» som enten hemmer eller fremmer kjønnslikestilling i forsvaret. Det skorter ikke på tidligere studier som har vist at mannskultur i forsvaret går ut på å seksualisere kvinner, som av naturen ikke hører hjemme i mannsbastionen.

Heller ikke i den tilnærmet avkjønnede hæravdelingen i nord slapp rekruttene unna denne tradisjonen. Men det ene tilfellet som ble observert – en mannlig rekrutt som forsøkte å ødelegge en jentes rykte fordi hun avviste hans forsøk på å sjekke henne opp – ble møtt med motstand av de andre guttene.

I Sjøforsvaret og Kystvakten fant forskerne betydelig flere eksempler på seksuell trakassering og negativ maskulinitet. Her ble blant annet et sett rutiner husket ved hjelp av henvisninger til kvinnelige kjønnsorganer. Dette var sånt jentene selv mente de bare måtte finne seg i.

‒ De syntes faktisk det var lite trakassering der, de var forberedt på at det skulle være mer, forteller Lilleaas.

Det verste tilfellet av trakassering forekom på et fartøy. Ledelsen her hadde forsikret Lilleaas om at de hadde full kontroll over alt som foregikk og oppdaget når ting skjedde. Og da forskeren bodde på fartøyet var det godt miljø og samarbeid mellom gutter og jenter.

Da de en tid senere fikk fire nye mannskap, oppdaget imidlertid ikke ledelsen at disse fire bidro til så mye griseprat at det kvinnelige mannskapet oppfattet det som trakassering.

‒ Jentene måtte sitte og høre på dette til frokost, lunsj, middag og kveld. Til slutt lukket de seg inne på lugarene. En ble sykemeldt og to ønsket å slutte. Dette var jenter som i utgangspunktet var svært motiverte for jobben, og videre tjeneste som befal, forteller Lilleaas.

Les også: Gutta på tur

Et ledelsesansvar

Lilleaas og Ellingsen er svært kritiske til forsvarets regel om at problemer helst skal løses på lavest mulig nivå. De tror dette bidrar til å hindre arbeidet mot seksuell trakassering, fordi sakene ikke kommer frem i lyset og håndteres skikkelig.

De anbefaler forsiktighet når det gjelder å innføre fellesrom på andre avdelinger i forsvaret.  

‒ Ledelsen i hæravdelingen nordpå var antagelig avgjørende for eksperimentets suksess. Lederen var oppmerksom på jentene som var der, han fulgte med på hva som skjedde. Døren hans var alltid åpen, han ville heller høre om litt for mye enn litt for lite. Det var ikke mange ting han ikke visste, sier Lilleaas.

‒ Man skal vite hva man gjør hvis man skal innføre dette. Ledere på alle nivåer må være med, og man må ha gode rapporteringssystemer. Det er også mulig det fungerer best på steder med streng utvelgelse av rekrutter, supplerer Ellingsen.

Han tror kjønnsnøytral verneplikt vil gi forsvaret mulighet til å velge ut de aller beste av begge kjønn, og med det skape et enda mer vellykket og likestilt forsvar.

‒ Jeg tror man har gode forutsetninger for å plukke jenter som er veldig motiverte og kompetente, og i tillegg kan forsvaret da være enda mer selektive i valget av gutter. Dette er attraktivt å ha på CV’en – det du får i forsvaret av sosial- og ledelseskompetanse, får du ikke på Blindern eller BI.

Forførende entusiasme

Ungdommene Lilleaas og Ellingsen har intervjuet kommer rett fra en alkoholisert og seksualisert russetid, til grå vegger, mørke gardiner og respatex-gulv i en trist og fengselsaktig institusjon.

Til streng disiplin, frokost klokka seks om morgenen, og hardt arbeid til åtte på kvelden. De har ikke internett, de kan ikke ringe når de vil, de er isolert fra omverdenen. Og de bare elsker det. Det samme gjør rekruttene ved Sjøfartsavdelingen, til tross for høyere grad av konflikt og trakassering.

Så stor er entusiasmen til de unge rekruttene, at den har fullstendig smittet av seg på forskerne.

‒ Dette har vært et energisk prosjekt, du får mye energi av å snakke med ungdom som åpenbart har det så gøy og spennende. Selv om de er dødsslitne, sier Ellingsen, som i sin tid motvillig utførte sin verneplikt.

‒ Det er tydelig at forsvaret er en organisasjon som på mange områder har endret seg de siste tiårene.

‒ Hvis jeg hadde visst dette da jeg var 20 år, ville jeg vurdert militærtjeneste. Nå sier jeg til alle jenter jeg møter at de må komme seg inn i forsvaret, forteller Lilleaas.

‒ Friskmelder dere forsvaret i forhold til likestilling?

‒ Det er som vi sier i rapportens tittel – forsvaret er fortropp, baktropp og kamparena når det gjelder likestilling. Vi har funnet en del tilfeller av relativt grov trakassering. Men det er ikke noe argument mot å ha kvinner i forsvaret. Hvis de kan bruke erfaringene fra hæravdelingen med fellesrom videre, så er de på god vei. Og de tar det alvorlig, det er vårt inntrykk.