Kjønnsdelte framtidshåp

Kjønnsdelte framtidshåp

Forskjeller mellom kvinner og menn i arbeidslivet kan ikke bare legges for arbeidsgiverens dør. Vi velger også selv bort yrker og muligheter på bakgrunn av kjønn.

Mannlige datastudenter anser seg nærmest som født til å jobbe med data, og takler derfor motgang i studiet bedre enn mange kvinnelige medstudenter, forteller forsker. (Ill.: www.colourbox.com)

– For å forstå det segregerte arbeidsmarkedet, både når det gjelder kjønn og etnisitet, er det viktig å ta med i beregningen at dette ikke bare handler om at noen velger deg bort. Du velger også bort muligheter selv. Det er både et seleksjonsaspekt og et selvseleksjonsaspekt, sier Julia Orupabo.

Orupabo er sosiolog og stipendiat ved Institutt for samfunnsforskning. Denne uken disputerte hun med avhandlingen Kompetanse – en symbolsk markør, kjønn, etnisitet og aspirasjoner i overgangen mellom utdanning og arbeidsmarked.

Selvbygd glasstak

I media og i samfunnsdebatten rettes søkelyset stadig mot hvordan arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner forsterker kjønnede og etniske skillelinjer i arbeidsmarkedet.

Utgangspunktet for Orupabos studie er imidlertid at våre karrierer ikke bare avhenger av at vi blir valgt bort eller valgt inn av de som skal ansette oss. Vi ekskluderer også oss selv fra mange jobber og muligheter.

– Mange studier har vist hvordan arbeidsgivere og lærere sorterer søkere og elever ut fra kulturelle stereotypier. Det jeg viser er at vi også som studenter eller arbeidstakere bruker disse stereotypiene på oss selv.

– Det er fristende å spørre om vi rett og slett bygger våre egne glasstak?

– Det er et godt bilde, men dette handler ikke om at arbeidstakere som ikke får jobb bare kan skylde på seg selv, understreker Orupabo.

– Men det man oppfatter at man kan få til og det man velger å satse på handler også om opplevelsen av begrensninger og muligheter.

Maskuline ingeniører, moderlige sykepleiere

Orupabo har i sin studie gjort kvalitative intervjuer med sykepleiere, dataingeniører og bioingeniører, både under utdanning og etter at de har gått ut i arbeidslivet.

Målet har vært å se på hvilke idealer, krav og forventninger de har til seg selv som fagpersoner. Hva er det som skal til for å være en dyktig sykepleier? Eller for å være en kompetent dataingeniør som er ettertraktet på arbeidsmarkedet?

Svaret er ofte en blanding av konkrete, dokumenterbare evner, og en samling med mer flyktige kvaliteter som det er vanskelig å sette fingeren på. Og disse symbolske kompetanseformene er ofte knyttet til kjønn og etnisitet.

Bildet av dataingeniøren som en som har et «maskulint», nysgjerrig og lekent forhold til teknologi er et eksempel. Det gamle idealet om den omsorgsfulle, moderlige sykepleieren er et annet.

Denne typen symbolske, uformelle idealer innenfor et yrke kan fungere både ekskluderende og inkluderende, og de påvirker også hvordan informantene vurderer sine egne evner og sine muligheter i de yrkene de har valgt.

Informantene i Orupabos utvalg har vært både kvinner og menn, med majoritets- og minoritetsbakgrunn.

– Vi vet en god del fra tidligere studier om hvordan kompetanse og yrker kan forbindes med feminine og maskuline egenskaper. Jeg var interessert i å se om det er nye logikker og skillelinjer som vil være relevante når befolkingen er bredere etnisk sammensatt, forklarer hun.

– Jeg ville også se om kjønn og etnisitet har ulik betydning i ulike kontekster, i forskjellige utdanninger og yrker.

Større valgfrihet

Orupabos studie viser hvordan kjønn og etnisitet spiller ulike roller innenfor yrkene hun har sett på. Hos bioingeniører, sykepleiere og dataingeniører manifesterer kjønnede og etniske skillelinjer seg forskjellig, og skaper ulike forventninger og aspirasjoner under og etter utdanning.

Dette illustrerer det Orupabo ser på som det viktigste funnet hennes: Vårt syn på hva som er mulig for oss, og på hvordan kjønn eller etnisitet påvirker disse mulighetene, er kontekstavhengig og i stadig endring.

– Mye av den sosiologiske litteraturen er opptatt av at vi tidlig sosialiseres inn i en forståelse av hva jeg som kvinne eller mann, minoritet eller majoritet kan få til og hva som er forventet av meg, sier Orupabo.

– Det er en oppfatning om at aspirasjoner – ønsker og mål – er noe vi har med oss fra oppveksten, og som bestemmes og «låses» i en tidlig alder.

Orupabo mener i stedet at dette er en prosess som aldri tar slutt.

– Det jeg viser i denne studien er at forholdet mellom aspirasjoner og sosiale kategorier som kjønn og etnisitet ikke er ferdig, det pågår hele tiden. Og dermed er det også rom for påvirkning og endring.

«Født» til dataprogrammering

At ønsker og forventninger for framtida er knyttet til kjønn er særlig tydelig blant dataingeniørene Orpubabo har fulgt.


Julia Orupabos forskning viser at vi delvis «bygger vårt eget glasstak» ved å la stereotypier påvirke hvilke utdanningsvalg vi tar.

– Hos dataingeniørene kunne både menn og kvinner oppleve at det var en viss risiko knyttet til utdanningen de hadde valgt. Men mennene i mitt utvalg hadde også en annen fortelling de kunne bruke for å legitimere hvorfor det er riktig at de er der de er.

Mennene i studien la vekt på at de «alltid» hadde drevet med data, de har vært på dataparties, drevet med gaming, eller bygd sine egne maskiner. Dette fungerte for dem som en slags støtte under studiet.

– Det er en fortelling som gjør at det å ta denne utdanningen blir en selvfølge, sier Orupabo.

Både kvinner og menn i utvalget opplever at programmering til tider er vanskelig. Men opplevelse av å ikke mestre et fag, eller å få en dårlig karakter ble ikke et nederlag på samme måte hos noen av mennene som det ble for de kvinnelige studentene.

– Mennene fortolker det annerledes nettopp fordi de kan bruke ideen om at dette er noe de alltid har drevet med, at de nærmest er født til å være der de er, forklarer Orupabo.

Ekskluderende ideal

Også kvinnene i studien forteller at de har brukt datamaskiner fra barndommen av, og at logikken bak datateknologi oppleves som naturlig og intuitivt. Men bare mennene bruker dette som en begrunnelse for at de selvsagt må studere data, at de har en spesiell og verdifull kompetanse med seg inn i studiet. De mannlige studentene benytter disse erfaringene for å trekke opp skiller mellom seg selv og andre studenter og grupper:

«Hvor mange jenter vet du om som er 13-14 år som kan sitte i fem timer foran en PC og bare kødde med den? […]Det er ikke noe sosialt galt med dem[jenter], men de er inne på et felt som de kanskje har misforstått. Hva er en dataingeniør? Kanskje de har trodd at de kan lære alt her. Ikke at man må ha forkunnskaper før.» (Mannlig informant.)

– Slike holdninger kan føre til at kvinnelige medstudenter føler seg ekskluderte og senker ambisjonene sine, sier Orupabo.

Klasse har ofte blitt sett på som en av faktorene som påvirker våre utdannings- og yrkesvalg i størst grad. Hvorfor har du valgt å legge såpass lite vekt på det i studien?

– Det er dels fordi jeg har vært opptatt av informantenes selvforståelse og hvordan de oppfatter og fortolker verden. Det er veldig få som snakker om seg selv og verden direkte og eksplisitt ut fra klasse.

Positive erfaringer i arbeidslivet

Mens de mannlige dataingeniørstudentene så relativt lyst på fremtida, hadde kvinnene i Orupabos utvalg et mer pessimistisk syn på sine egne yrkesmuligheter, og enkelte valgte å gå bort fra denne karrieren etter endt studie.

Orupabo mener det er mulig å se dette i sammenheng med at disse kvinnene hadde mange «nederlagshistorier» og ekskluderingserfaringer fra studietida. De kvinnelige informantene følte at de, på tross av at de hadde en formell kompetanse, ikke oppfylte de uformelle kravene til en dataingeniør.

– Dette handler ikke om faktisk kompetanse, men om hvordan man fortolker den kompetansen man har, sier Orupabo.

Hun understreker at selv om ekskluderende idealer under utdanning kan føre til at enkelte hopper av før de er ferdige, eller velger en alternativ karriere, så kan også overgangen til arbeidslivet gi en annen erfaring.

– Vi integrerer hele tiden erfaringer med eksklusjon, men også inklusjon. I studietiden følte de kvinnelige dataingeniørene seg usikre og utrygge. Så kom de ut i arbeidsmarkedet og opplevde at de fikk jobb på første eller andre forsøk og opplever at de blir satt pris på og passer inn. Dermed blir ekskluderingsfortellingen til en inkluderingsfortelling.

Diskriminering fra arbeidsgivere

Sykepleierne opplevde på sin side en nærmest motsatt utvikling i overgangen til arbeidslivet. Mens kompetanseidealet under utdanningen opplevdes som inkluderende uansett kjønn og etnisitet, så endte ofte sykepleierne med minoritetsbakgrunn opp med jobber innen eldreomsorg og andre områder som har lavere status i miljøet.

Det samme var tilfelle hos bioingeniørene der kompetanseidealet indirekte var knyttet til kjønn gjennom å vektlegge «norskhet».

– Det spesielle hos bioingeniørstudentene var at de ikke hadde et bilde av den ideelle bioingeniøren som mann eller kvinne. I stedet ble kompetanseidealet knyttet opp til det å beherske norsk språk og norsk kultur, som for eksempel å ha et «norskt» forhold til likestilling, forklarer Orupabo.

– Sånne ting ble løftet opp og koblet til det ideelle på en måte som ekskluderte minoritetsmennene. Men i motsetning til guttene på dataingeniørstudiet så brukte ikke kvinnene her kjønn som en ressurs.

Og i motsetning til de kvinnelige dataingeniørene opplevde ikke minoritsmennene at arbeidslivet ga dem den type bekreftelse de ikke fikk i studietida. I stedet var det denne gruppen som fikk de minst ansette, minst teknisk krevende, jobbene etter endt utdanning.

– Her er det snakk om andre prosesser enn selvseleksjon. Her er det også arbeidsgivere med i bildet, understreker Orupabo.