Kvinnelige politikere får stadig mer tyn i media

Kvinnelige politikere får stadig mer tyn i media

Måten kvinner avbildes og omtales i media blir bare verre, ifølge medieviter Liesbet van Zoonen. Medieimaget til Siv Jensen og Erna Solberg derimot, er muligens unntak fra regelen.

Mer om Politikk
Mer om Media
Siv Jensen and Erna Solberg. (Photo: Nordiske Mediedager)

‒ Da jeg begynte å forske på representasjon av kvinner og kvinnelige politikere i media på 80-tallet sa folk at «det vil ta tid, men det blir bedre». Jeg mener jeg har godt grunnlag for å si at det ikke har blitt bedre. Det har blitt verre, sier Liesbet van Zoonen.

Den anerkjente nederlandske professoren i kommunikasjon og media var en av hovedtalerne under Ida Blom konferansen i Bergen i oktober. Blant hennes mange publikasjoner er hun særlig kjent for bøkene Feminist Media Studies fra 1994, og Entertaining the Citizen: When Politics and Popular Culture Converge fra 2005.

Skamløst normale  

Van Zoonen hadde ikke på forhånd satt seg inn i norsk politikk og media, men hadde følgende kommentarer etter å ha sett «Morna Jens-videoen» av Siv Jensen fra årets valgvake, og bilder av Erna Solberg, både usminket i et rotete hjem og med sminke og ballkjole i et tjern.

‒ Representasjonen av disse to kvinnene er eksepsjonell i et internasjonalt perspektiv. Generelt ser vi svært få overvektige kvinner i media, så det er en lettelse å se kvinner med helt vanlig utseende som ikke tilpasser seg etter de rådende skjønnhetsstandardene.

‒ I den politiske kulturen er det uvanlig å se en så skamløs oppvisning av den kvinnelige kroppen. Dette kommer særlig sterkt fram i det korte videoklippet av Siv Jensen. Hun er høylytt, hun skriker til sitt publikum, det er veldig lite feminint. Men så har du kjolen som kompenserer for dette. Jeg antar at partiet hennes er svært populistisk? Det er i hvert fall det imaget hennes antyder.

Samtidig som Norges nye politiske ledere synes å utvide spillerommet for kvinnelige politikere, påpeker van Zoonen at denne typen kvinnelig opptreden ofte fremkaller reaksjoner i det hun kaller «internetts mørke hjørner».

‒ Jeg ville ikke bli overrasket dersom det finnes dypt kvinnefiendtlige reaksjoner på begge kvinnene på internett. Kvinner i offentligheten utsettes for dette på generell basis, og særlig når de er så skamløst normale og tilsynelatende stolte av det som Solberg og Jensen.  

Mer ekstreme medier

For van Zoonen er Norges statsminister og finansminister unntakene som bekrefter regelen.

‒ I et globalt perspektiv ser vi at det blir verre, både i mainstream media, og særlig deler av internett. Aviser som the Daily Mail i England har blitt mye mer ekstreme med årene. Det er enorm konkurranse om folks oppmerksomhet, og store medieaktører som skal tjene penger kommersialiserer og populariserer, sier professoren.

Kvinnelige politikere kan framstå som usynlige fordi de ikke omtales overhodet. Men de står også i fare for å bli for synlige, på grunn av utseende, fokus på følelser eller feil de begår. Og når en kvinnelig politiker mislykkes er det ikke bare hun som mislykkes, hun avslører sitt kjønn som inkompetent.

‒ Mediekulturen har blitt røffere og mer populistisk, tendenser som generelt ikke er bra for kvinner. Hvis ikke man er Siv Jensen da.


Liesbet van Zoonen (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Kjendispolitikk

Van Zoonen har forsket mye på populærkultur og politikk, og det hun kaller «kjendispolitikk». Møtet mellom kvinnelige politikere og det hun betegner som «kjendiskulturen» går sjelden bra, ifølge professoren.

‒ Politikk assosieres med det maskuline. Kjendiskultur baserer seg på det hyperfeminine. Kvinnelige politikere havner et sted midt i mellom. De er verken kjendiser eller fullstendig innafor i den politiske sfæren.

I en studie av det britiske motebladet Grazia og deres fremstilling av unge kvinnelige politikere under valgkampen i 2010, viser van Zoonen hvordan forsøket på å møte kravet om å være pen og populær på kjendisvis reduserer de kvinnelige politikerne til kvinnelige stereotypier.

Kvinnene fra arbeiderpartiet var kledd i sort og rødt, noe som ga assosiasjoner til sex, ikke seriøs politikk. De konservative kvinnene så ut som småjenter. I intervjuene sa politikerne at de ønsker å bli dømt ut i fra politikken de står for, ikke hvordan de ser ut. 

‒ Samtidig går de med på premisset om at det er viktig å ta seg ut ved å stille opp på bildet, sier van Zoonen.

Oppslaget som skulle utfordre stereotypien og vekke interesse for politikk lyktes ikke, ifølge forskeren.

‒ Det er fordi denne typen fremstilling av kvinner er det formatet som er tilgjengelig i kjendiskulturen. Og det funker sjelden for kvinnelige politikere. Det forverrer situasjonen, mener van Zoonen.

Motetrikset og morsrollen

At forsøket på å presentere seg gjennom kjendiskultur ikke fungerte for politikerne i Grazia betyr ikke at man ikke skal prøve, understreker van Zoonen.

Flere politikere opplever at de kan utnytte det at de er kvinner til sin fordel. For eksempel ble den nederlandske politikeren og økonomen Neelie Kroes kjent for sin klesstil. For henne funket det som strategi for å få oppmerksomhet, mener van Zoonen.

Ellers er det sikreste imaget for en kvinnelig politiker rollen som mor. Men barna må være voksne.

‒ Er barna små vil kvinnene få høre at deres arbeid går ut over familien, barna lider. Er barna derimot voksne, kan den kvinnelige politikeren bli nasjonens mor. Den finske presidenten Tarja Halonen ble omtalt som “mor Finland”, Merkel er “Mutti Merkel”, mamma Merkel, sier van Zoonen.

Spark heksa!

Det finnes en god del forskning på fremstillingen av kvinnelige politikere i media, men det meste er fra USA, Vest-Europa og Norden.

‒ Vi trenger absolutt forskning på dette fra et større mangfold av verdens land, selv om jeg tviler på at resultatene vil være særlig annerledes utover den nasjonale konteksten, sier van Zoonen.

Også må vi ikke glemme kvinnehatet, understreker professoren.

Som eksempel på åpenlyst og offentlig kvinnehat trekker hun frem Australia og kampanjen mot landets første kvinnelige statsminister Julia Gillard. Gillard ble karakterisert som en inkompetent politiker fordi hun er kvinne, under slagordet «ditch the witch» - spark heksa.

‒ Jeg har ikke forsket akkurat på dette, men jeg mistenker at behandlingen Julia Gillard fikk ikke ville vært mulig på midten av 90-tallet. Denne typen omtale har økt i omfang og blitt verre med internetts utbredelse, sier van Zoonen

Profesjonell på nett

Gillard er samtidig et eksempel på hvordan sosiale media kan virke til politikeres fordel. En video av hennes oppgjør med opposisjonsleder Tony Abbotts sexisme ble i løpet av kort tid spredd over hele kloden og sett mer enn 2,5 millioner ganger.

‒ Fordelen med sosiale medier er at man kontrollerer hvordan man fremstår. Mellompersonen, journalisten, er ute av bildet, sier van Zoonen.

Hun mener det er forsket altfor lite på kjønnsdimensjonen av hvordan politikere bruker og fremstiller seg selv i sosiale medier. Hennes egne analyser viser at de fleste presenterer seg selv som profesjonelle politikere, men snakker om sitt personlige liv for å vise at de er vanlige folk, ikke fjerne teknokrater.

Van Zoonens analyse av Angela Merkel og Hillary Clintons bruk av sosiale medier viste at disse kvinnene kun fokuserte på sitt liv som politikere.

‒ De fleste politikere i slike posisjoner har ikke noe privatliv, så det er ikke så rart. Samtidig er nok dette også et uttrykk for at kvinner må være forsiktige med å dele det private.

Menn slipper ikke unna

‒ Heller ikke mannlige politikere går fri for press og stereotype fremstillinger i media, og det er mulig denne tendensen er i ferd med å bli sterkere, sier van Zoonen.

‒ Men det er aldri like begrensende som det er for kvinnelige politikere, som på helt vanlig basis bare dømmes på utseendet, mener hun.

‒ Mannlige politikere har dessuten flere mannlige arketyper de kan benytte seg av for å utøve lederskap. De kan være helten, sportsmannen, forretningslederen, den intellektuelle. For kvinner eksisterer bare moren som den arketypiske formen for kvinnelig lederskap.

TV-serier viser vei

‒ Jeg ser ingen grunn til å hevde at dette kommer til å endre seg, at det med tiden blir bedre bare vi fortsetter å sette søkelys på det, sier van Zoonen.

Samtidig ser hun et lite glimt av håp.

‒ Det eneste stedet jeg finner uproblematiske fremstillinger i media av kvinnelige politikere, er i fiksjonen! For eksempel Birgitte Nyborg fra Borgen, MacKenzie Allen i Commander in Chief og Laura Roslin i Battlestar Galactica. Det var tross alt i populærkulturen vi fikk vår første svarte president. Kanskje disse TV-programmene viser oss fremtiden.