Debatt om brødpriser trumfet kvinnestemmerett

Debatt om brødpriser trumfet kvinnestemmerett

Innføringen av stemmerett for kvinner ble forbigått i stillhet av datidens medier, til tross for at vedtaket gjorde Norge til en pioner på verdensbasis.

Debatten var forlengst over da kvinners allmenne stemmerett ble vedtatt i 1913. Kvinnen på bildet avlegger sin stemme i 1909, etter at begrenset stemmerett ble innført i 1907. (Foto: Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum)

Det var prissystemer for brød som sto i fokus i Aftenposten den uka i 1913. Men de publiserte en notis med tittelen «Kvindestemmeretten» på førstesiden av morgenutgaven 11. juni.

Mellom to notiser som meldte at barberstreiken var avverget, og at krematoriet i Kristiania skulle utvides, het det at «Konstiutionskomiteens indstilling om almindelig stasborgerlig stemmeret for kvinder vedtoges igaar enstemmig og uden debat. Herved er der skabt 225,000 nye stemmeberettigede ved storthingsvalgene.»

Ikke så viktig

Den begrensede oppmerksomheten kan forstås i lys av at saken allerede var avgjort, sier Brita Ytre-Arne, som har analysert mediedekningen av de tre stortingsdebattene om kvinnestemmerett.

Debatten hadde pågått i flere år og samtlige partier hadde programfestet kvinnestemmerett før saken skulle opp til votering.

‒ Dette illustrerer til dels betydningen av konflikt som nyhetskriterium, sier medieviteren.

‒ Samtidig kunne de jo dekket det som et historisk punktum, eller i lys av at Norge her faktisk var en pioner på verdensbasis, som det første selvstendige landet som innførte allmenn stemmerett for kvinner. Men det ble rett og slett ikke sett på som så viktig av de som laget datidens aviser.

For, mot og ambivalent

Ytre-Arne har sett på dekningen i tre aviser og to kvinnemagasiner. Utvalget analyseres i forbindelse med stortingsdebattene i juni måned i 1890, 1907 og 1913.

Aftenposten sympatiserte med partiet Høyre og tok i 1907 standpunkt mot kvinnestemmerett. Dagbladet var venstreliberal og en ivrig forkjemper for kvinnestemmerett. Redaktør Hagbard Berner var med og stiftet Norsk kvinnesaksforening i 1884. Arbeiderpartiets Social-Demokraten skrev minst om debatten av de tre avisene, og var mest opptatt av hva slags konsekvenser kvinnestemmeretten kunne få for arbeiderbevegelsen.

Nylænde ble utgitt av Norsk kvinnesaksforening under redaktør og kvinnesaksforkjemper Gina Krog. Kvinnebladet Urd ble utgitt av to søstre, Anna og Cecilie Bøe. Bladet ble ansett som et høyverdig og kulturelt dameblad.

De to kvinnebladene tilhørte en «alternativ kvinnelig offentlighet» og hadde ikke uventet bred dekning av debattene. Her kom kvinner til orde, og prinsipper ble grundig og nyansert debattert.


Medieviter Brita Ytre-Arne har sett på hvordan stemmerettsdebatten ble omtalt i dagens aviser fra 1890-1913. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Referatjournalistikk

Den første store kvinnestemmerettsdebatten i Stortinget begynte den 5. juni 1890. To forslag fremmet av Venstre ble nedstemt. Begge forslag likestilte menn og kvinner som stemmeberettigede, det ene foreslo begrenset stemmerett, det andre allmenn stemmerett.

‒ I 1890 er det vanskelig å kjenne seg igjen i avisene, dekningen er stort sett preget av referater, sier Ytre-Arne.

Aftenposten refererte detaljert fra debatten, men kommenterte den ikke. Social-Demokraten nevnte debatten kun i et innlegg som gikk ut på å kritisere stortingsrepresentanter for å prioritere begrenset stemmerett for kvinner fremfor alminnelig stemmerett for menn.

Forkjemperen Dagbladet

Også Dagbladet bød på referater, men produserte i tillegg eget kommentarstoff. En dag roste de kvinnesaksmotstanderen biskop Heuch fordi han var prinsipiell i sin motstand. Dagen etter ble samme tale av Heuch fordømt som en «dyb Fornærmelse mot Kvinden».

Biskopen hadde blant annet hevdet at kvinner ville bli vanskapte misfostre og intetkjønnede av å delta i det offentlige liv. Dagbladets kommentator kritiserte Heuchs kunstige adskillelse mellom mann og kvinne, og ideen om at den ene levde i offentligheten, den andre i privatsfæren.

På trykk i Dagbladet sto dessuten et innlegg signert «Flere Kvinder», et sjeldent eksempel på at kvinner selv tok ordet i debatten i de utvalgte juni-månedene.

Kvinnene var misfornøyde med konstitusjonskomiteens innstilling. De likte ikke at den påstod at kvinner og menn var like, dette var «abstrakt teori». Disse kvinnene var kvinner, og fornøyde med det.

Dessuten reagerte de på at innstillingen hevdet at kvinnestemmerett ville bringe kvinner inn i det offentlige liv: «Vi er altsaa dog allerede midt ude i det offentlige Liv. Mon der ikke havde været heldig, mine Herrer, om et saadant lidet Stykke Virkelighed var kommet ind i Deres Premisser».

Nyhetsreporterens inntog  

I 1907 stemte Stortinget over et forslag om statsborgerlig stemmerett for kvinner, men vedtok i stedet begrenset statsborgerlig stemmerett med kriterier knyttet til inntekt. Journalistikken hadde forandret seg enormt på kort tid, og avisene dekket debatten bredt.

‒ Avisens utsendte reporter var ikke lenger bare observatør, men også fortolker av begivenhetene. De leverte stemningsrapporter og analyser, forteller Ytre-Arne.

Referater var fortsatt vanlige, men nå var det bare utvalgte og kommenterte innlegg som kom på trykk.

Kvinnelig versus mannlig reporter

Aftenposten trykket et innlegg av kvinnesaksmotstanderen Ole Malm, som blant annet mente at kvinnestemmerett var en voldshandling mot barn og et inngrep i menns rettigheter. Innlegget var godt argumentert og hadde verdifullt tankeinnhold, mente Aftenposten.  

Avisen sendte også ut en mannlig og en kvinnelig reporter for å beskrive stemningen i og utenfor Stortinget.

‒ Den kvinnelige reporteren fikk dobbelt så mye spalteplass og har en jublende tone, sier Ytre-Arne.

‒ Den mannlige reporteren er mer sarkastisk og overbærende. Han gjør et poeng av at kvinner han intervjuer på Karl Johans gate ikke er berørt av det som foregår inne på Stortinget.  

Et sjeldent forsidebilde

Afteposten slo dessuten på stortromma med et svært sjeldent formidlingsgrep – de trykket en stor illustrasjon på forsiden. 13 kvinner fra Finlands nasjonalforsamling var avbildet under tittelen «Finske Kvinder paa Landdagen. Hvad ogsaa vi kan vente os».


Aftenposten tok i bruk et sjeldent virkemiddel og trykket en stor illustrasjon på forsiden av aftenutgaven den 15. juni 1907. (Foto: Faksimile)

‒ Er det til skrekk og advarsel, er det folkeopplysning, eller er det bare kuriøst? Vi kan uansett konstatere at synet av kvinner i politikken hadde nyhetsverdi og vakte oppsikt, sier Ytre-Arne.

Social-Demokraten omtalte vedtaket om begrenset stemmerett som betydningsfullt, men var mest opptatt av det politiske spillet: Høyremennene hadde plutselig blitt tilhengere av begrenset stemmerett fordi de borgerlige kvinnene ville stemme på dem.

Familiepolitikk før sin tid

Diskusjoner om private og offentlige sfærer blir gitt mye plass i avisdebattene og kvinnebladene i perioden.

‒ Morsrollen var ubrytelig, diskusjonene om kvinnelighet var diskusjoner om moderskap, sier Ytre-Arne.

‒ Kvinnelighetens skjebne i møte med offentligheten var et hovedtema. Kan kvinnen tre ut av hjemmet, og hva er konsekvensene av det?

Avisene Ytre-Arne har analysert tar ikke de prinsipielle debattene særlig grundig, men Dagbladet gjør noen forsøk. Der mange mente at kvinner kunne opptre både privat og offentlig uten å ødelegge de to sfærene, satte Dagbladet spørsmålstegn ved selve grensedragningen mellom det private og det offentlige.

Aftenposten var bekymret for likestillingen mellom kvinner, fordi det kun var ugifte og barnløse kvinner som kunne delta i offentligheten, i følge avisa.

‒ Det er lett å karikere synspunktene om at kvinner skal være hjemme og passe barna sine, kommenterer Ytre-Arne.

Samtidig er det interessant at debatten nettopp dreide seg om familieliv, og om grenser for hva som er offentlig og privat, mener forskeren. Det personlige ble politisk, også ved århundreskiftet.

‒ Dette kan leses som en åpning av politikken der nye temaer kom inn.  Menn som diskuterte kvinnestemmeretten i Norge diskuterte familiepolitikk lenge før dette ble et eget politisk felt. Det kan ha bidratt til å skape nye måter å omtale forholdet mellom privat og offentlig.

Aldri den store saken

Men i 1913 var altså saken død.

‒ I hele perioden var det stor samfunnsdiskusjon om modernisering og demokratisering i politikken. Om gradvis innføring av stemmerett for menn, og det skiftet som dette innebar for arbeiderbevegelsens makt. Kvinnestemmerett er en del av dette, men det var aldri den ene store saken. Andre spørsmål ble ansett som viktigere i avisspaltene, sier Ytre-Arne.

Generelt omtaler avisene kvinnebevegelsen i rosende ord og på en respektfull måte. Også motstanderaviser som Aftenposten.

‒ Leserne forventes å vite hvem kjente kvinnesaksforkjempere som Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam er, de er åpenbart offentlige personer, sier Ytre-Arne.

‒ Men mengden avisomtale speiler ikke den avgjørende betydningen saken hadde for kvinnebevegelsen.