Susp, sybord og stemmerett

Susp, sybord og stemmerett

Om en bondejente på 1800-tallet ville vise varme følelser for en gutt, kunne hun gi ham en hjemmestrikket susp som kjærlighetsgave. Suspen er bare en av gjenstandene i en ny utstilling om kvinners levekår og rettigheter.

At the parliamentary elections in 1909, Norwegian middle class and bourgeois women were, for the first time, allowed to vote. The photo shows women on their way to a polling station, most likely in Drammen, Buskerud. (Photo: Norsk Folkemuseum).

Jubileumststillingen Finstemte kvinnfolk ved Norsk Folkemuseum åpner 7. mars og viser endringene i hverdagsliv, rettigheter og muligheter for kvinner av forskjellige samfunnslag de siste 200 årene. Anledningen er stemmerettsjubileet i år.

– I 1814 var skillet mellom sosiale stender større enn skillet mellom kjønnene når det gjaldt retten til å stemme ved politiske valg, hevder førstekonservator Thomas Walle, som er prosjektleder for utstillingen.

Han mener det er viktig å se på sosiale og kjønnsmessige forskjeller samtidig, for å forstå den historiske utviklingen av demokratiske rettigheter for kvinner.

– Vi forsøker å vise i utstillingen at forskjellene i rettigheter ikke bare har handlet om kjønn, men at det i utgangspunktet gikk et vel så stort skille mellom ulike sosiale klasser og stender. For de fleste kvinnene som levde på begynnelsen av 1800-tallet, handlet den manglende retten til å stemme ved valg vel så mye om en standsposisjon de delte med mennene i sin klasse, som om kjønn, hevder han.

 Han viser til at majoriteten av menn hadde ikke stemmerett i 1814, og bare sju prosent av den samlede befolkningen var stemmeberettiget.

Gradvise rettigheter


Førstekonservator Thomas Walle ved Norsk Folkemuseum. (Foto: Ingrid Wreden Kåss).

Først etter at den allmenne stemmeretten for menn ble innført i 1898, kan man egentlig si at spørsmålet om stemmerett for kvinner ble et felles anliggende for alle kvinner og ikke bare for kvinner av en viss stand.

Stemmeretten for kvinner i Norge ble innført gradvis. I 1901 fikk kvinner inntektsbegrenset stemmerett ved kommunevalg. Dette var for øvrig det samme året som løftet om underdanighet mot ektemannen ble tatt ut av vielsesritualet.

Noen år senere, i 1907, fikk de kvinnene som skattet et visst minimumsbeløp lov til å stemme ved stortingsvalg. Men dette gjaldt ingen stor gruppe kvinner. Da allmenn stemmerett for kvinner ble innført i 1913, var Norge den første uavhengige staten som opphevet denne demokratiske uretten mot kvinner, forteller Walle.

Handelsrett for kvinner som levde alene

Også gradvise endringer i lovgivningen omkring selvstendig eiendomsrett og ervervsrett for kvinner på 1800-tallet, økte mange kvinners handlingsrom og innflytelse over egne liv. Som eksempler på dette nevner Walle retten til håndverksmesterskap og handelsrett, men understreker at da de ble innført gjaldt disse rettighetene bare for kvinner som ikke ble forsørget.

– Da handelsretten ble innført i 1842, gjaldt den bare for enker, ugifte, myndige kvinner og kvinner som levde adskilt fra sine menn.

I 1854 fikk sønner og døtre samme arverett, og i 1884 fikk kvinner rett til å studere og ta eksamen ved universitetet. Først i 1888 fikk gifte kvinner forbli myndige, og fikk råderett over egen formue.

Dristig kjærlighetsgave


Forhysa ble strikket av den fineste ullen fra lammets hode og ble brukt som en form for suspensorium. Denne kjærlighetsgaven viste at både giveren og mottakeren mente alvor med forholdet. (Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum)

Det var store forskjeller i hvordan kvinner fra forskjellige sosiale klasser kunne flørte eller vise interesse for noen av motsatt kjønn. På landsbygda kunne både gutter og jenter gi hverandre hjemmelagde gaver som viste interesse, men som nok også hadde til hensikt å vise hvor dyktig giveren var til enten å strikke og sy eller skjære i tre. Den som tok imot en sånn gave viste at interessen var gjengjeldt.

Den dristigste kjærlighetsgaven en bondejente kunne gi en gutt, var forhysa eller venakoten, forteller Walle. Dette var et slags penisfutteral strikket av den fineste lammeull. Den gutten som tok imot et slikt plagg viste at han hadde alvorlige hensikter.

Kvinner fra borgerskapet hadde ikke samme muligheter til å vise romantisk interesse for en mann. De kunne nok flørte subtilt med bruk av blikk, vifter og signaler med lommetørkler. Men å vise følelser for noen som selv ikke hadde erklært sin kjærlighet var uakseptabelt for dem. Frøknene fra borgerklassen skulle bli valgt av en mann. Så kunne de akseptere ham eller la være, men de fikk ikke selv velge først.

Frøknenes kamp

Walle peker også på viktige klasseperspektiver i selve stemmerettskampen.

– Da demokratiske rettigheter for kvinner begynte å bli et tema, var det først nesten bare kvinner fra de høyere samfunnslagene som engasjerte seg i kampen for kvinnelig stemmerett.

Både levekår og handlingsrom for kvinner fra ulike samfunnslag var veldig forskjellige. De hadde også forskjellige titler som avspeilet farens eller ektemannens rang i samfunnet. Bare de som var gift med embetsmenn kunne kalle seg fruer, og bare de ugifte døtrene deres var frøkner. Konene til handelsborgere og håndverksborgere ble kalt madam, mens døtrene til denne sosiale klassen ble kalt jomfruer til de giftet seg. Arbeiderklassens kvinner og bondekvinnene var koner og piger.


Fine frøkner fra borgerskapet måtte følge strenge sosiale normer for hvordan de kunne oppføre seg og de fikk ikke lov til å tjene penger. Livet deres handlet om å “bli gift”, som Camilla Collett uttrykte det. (Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum).

Selv om kvinnene med høyest sosial rang hadde ressurser og muligheter som de fattigere kvinnene ikke hadde, var de også på mange områder underlagt strengere sosiale begrensninger enn dem fra lavere klasser. Kvinner fra de lavere klassene hadde lov til å tjene penger, mens fruene og frøknene ble nektet retten til å forsørge seg selv. De hadde også strenge begrensninger for hvordan de kunne oppføre seg.

For frøknene handlet livet om å bli godt gift, slik Camilla Collett beskrev det i romanen Amtmandens Døttre. De første kvinnesaksforkjemperne befant seg i frøkenskiktet, forteller Walle. 

Mangler stemmerett i dag

Walle understreker at utstillingen ikke bare viser den historiske utviklingen, men at de også har valgt å la den trekke linjer til dagsaktuelle temaer.

– Det finnes fortsatt noen ytre kriterier som bestemmer hvem som får delta ved norske valg. I dag skiller man ikke mellom menn og kvinner i dette spørsmålet, men mellom ulike grupper i befolkningen. Begrensningene i borgerrettigheter i vår tid er først og fremst aldersbestemte og etniske, sier han

Walle nevner debatten om hvorvidt stemmerettsalderen skal senkes ytterligere fra 18 til 16 år, som et eksempel.

 – Dette er ikke fordi man mener at 16-åringer er blitt mye mer modne nå enn de var for 200 år siden, men på grunn av idealet om at folk skal ha medbestemmelse i saker som angår dem selv, understreker han.

– Når det gjelder etniske begrensninger er det sånn at folk som har bodd i Norge i minst tre år og som har bo- og oppholdstillatelse, kan stemme ved kommunevalgene. Men for å stemme ved stortingsvalgene kreves norsk statsborgerskap. Det finnes derfor mennesker som bor her lenge – kanskje i mesteparten av sitt liv – uten å ha fulle demokratiske rettigheter. Dette kan man også stille spørsmål ved, sier Walle.

Sykkelen – et frihetssymbol!


Både damer og herrer fra borgerskapet likte å dra på sykkeltur. Etter hvert fikk også kvinner fra arbeiderklassen råd til å kjøpe sykkel. Dette bildet er tatt en gang mellom 1910 og 1940. (Foto: Akershusbasen).

Tradisjonelt sett hadde mannen førsteretten på å bruke gårdens hest til arbeidet sitt. Borgerskapets kvinner benyttet hesten som middel til rekreasjon – med sidesal og anstendig ridedrakt. Med sykkelen fikk også kvinner fra arbeiderklassen etter hvert større bevegelsesfrihet.

Ett av temaene i utstillingen heter «Av gårde» og handler om hvilken rolle framkomstmidler som hest, sykkel og bil har hatt for kvinners hverdag og frigjøring.

– Da de første syklene kom til Norge på 1880-tallet, var de svært kostbare og ble bare brukt av borgerskapets kvinner og menn, forteller Walle.

– På begynnelsen av 1900-tallet var syklene blitt mer tilgjengelige. Men det finnes forskning som viser at selv om damesykkelen var litt billigere enn en herresykkel, måtte en tjenestepike spare i fire år før hun hadde råd til å kjøpe en, mens en mannlig arbeider «

bare» måtte spare i to år.

Utstillingen viser hvordan økte bevegelsesmuligheter gjorde framkomstmiddelet til et symbol på kvinners frigjøring. Før sykkelen – og senere bilen – ble et vanlig transportmiddel, måtte alle de som ikke hadde tilgang til hest eller båter bruke bena når de skulle komme seg rundt. Sykkelen sparte både tid for folk og økte også bevegelsesradiusen deres betraktelig.

Far bak rattet

– Den aller første bilen kom til Norge i 1895, men det var faktisk først etter 1960 at bilen ble tilgjengelig for alle, etter opphevelsen av importrestriksjonene, forteller Walle.

De første bilene ble, i likhet med de første syklene, brukt som redskap til forlystelse av borgerskapet.


Thora Løken var første kvinne som tok sertifikat i Hedmark i 1914. Her mekker hun på bilen sin utenfor Granerud gård i Veldre. (Foto: Ukjent person/Hedmarksmuseet).

– Dette gjaldt borgerskapets kvinner og menn i samme grad. Vi kan ikke se at det var noen store kjønnsforskjeller i dette. Etter hvert ble bilen også brukt av arbeiderklassen i næringsvirksomhet og til yrkestransport, men da var de aller fleste sjåførene menn, sier han.

Da privatbilismen økte på 60- og 70-tallet, hadde familiene stort sett bare råd til å investere i å kjøpe én bil, og da var det lenge vanlig at det var mannen i familien som kjørte, forteller Walle. Syklene var derfor lenge langt mer tilgjengelige for kvinner flest enn både hest og bil.

Spelekvinner

Da en pietistisk vekkelse skyllet over landet på slutten av 1800-tallet, ble hardingfelespill regnet som en syndig syssel, og hardingfela betegnet som «djevelens instrument». Ekstra syndig og upassende var det for kvinner å spille dette instrumentet.

– Men før denne perioden finnes det en tradisjon for at enkelte kvinner kunne bli «spelemenn» på lik linje med menn, forteller Walle.

Han understreker at det likevel heller ikke før pietismens frammarsj ble sett på som særlig passende for en kvinne å reise rundt som musiker.

– Vi ser av beretningene om spelekvinnene at mange av dem hadde en eller annen form for funksjonshemning. Noen av dem var for eksempel blinde eller hadde klumpfot. Kanskje var det på grunn av dette at det likevel ble godtatt at de brøt med kulturelle konvensjoner for samtidens kvinner for å forsørge seg selv, mener Walle.

Kristi på Stia

Som eksempel trekker han fram felespilleren Kristi på Stia som levde rundt 1800-tallet.

– Det sies om henne at hun manglet ben og at hun derfor ble båret i en kurv til de stedene der hun skulle spille, forteller han.

I utstillingen går det fram at tilværelsen som spelemann og spelekvinne ikke var enkel og at utøverne ofte var svært fattige. Felespilleren brøt med normene til de fastboende når de reiste rundt fra bygd til bygd og spilte, og hadde ofte lav sosial status.

Kombinert sybord og piano


Denne praktiske kombinasjonen av sybord og piano fra 1800-tallet viser tydelig hva som var forventningene til borgerklassens kvinner. (Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum).

Situasjonen for kvinnelige musikkutøvere fra overklassen var en helt annen. Det hørte med til den alminnelige dannelsen for en overklassepike på 1800-tallet å lære og spille klaver til selskaps- og underholdningsbruk, enten hun hadde evner og interesse for det eller ikke. Et annet populært instrument for overklassens kvinner, var strengeinstrumentet sister.

Walle viser også fram et instrument fra utstillingen som er en blanding av sybord og piano.

– Dette instrumentet oppsummerer forventningene til kvinnene i dette samfunnslaget på en morsom måte, sier han.

Tauser, terner og au pairer

Utstillingen viser at yrket som tjenestejente var svært vanlig både i byen og på bygda, både på 1800- og på begynnelsen av 1900-tallet. På bygda var dette en livsfase for de fleste ugifte jentene før de stiftet egen familie.

De som jobbet med fjøsstell og utearbeid ble kalt for tauser, mens de som jobbet innendørs ble kalt terner. I byen var det å være tjener et klassefenomen, og de fleste med dette yrket var innflyttere.

– Tjenestejenta, eller piken som hun også ble kalt i byen, hadde gjerne med seg sin egen kommode der hun hadde alle tingene sine, forteller Walle


To tjenestejenter - også kalt piger - fra 1909. (Foto: Gustav Borgen/Norsk Folkemuseum) .

I det gamle bondesamfunnet hadde de gifte kvinnene arbeid som direkte eller indirekte var knyttet til familiens inntekt, mens borgerskapets fruer først og fremst hadde som oppgave å administrere en husholdning der mange av oppgavene ble utført av tjenestefolk.

 –Husmorrollen, slik vi kjenner den fra 50- og 60-tallet, vokste fram ut på 1900-tallet som et resultat av den teknologiske utviklingen, og den varte bare en kort periode. På denne tiden var husmoren i større grad en hushjelp, mens mannen var forsørger, sier Walle.

I dag har de fleste norske kvinner arbeid utenfor hjemmet. Samtidig kommer nye grupper av kvinner inn i en del husholdninger som au pairer og vaskehjelper, sier Walle. Jubileumsutstillingen Finstemte kvinnfolk trekker paralleller mellom livet til den filipinske au pairen eller den polske vaskehjelpen og livet til tjenestepikene på 1800- og 1900-tallet.

– Men vi ønsker ikke å moralisere over denne samfunnsutviklingen, understreker Walle.

– Det kan kanskje være lett å hevde at utenlandske kvinner slik betaler noe av prisen for den norske likestillingen. Samtidig er det viktig å ikke se bort fra at for dem som velger disse jobbene kan det være et helt rasjonelt valg, på samme måten som tjenestepikene også gjorde et valg når de søkte huspost. Kan hende er det bedre å få denne typen arbeid inn i regulerte former enn å moralisere over den? spør han.