Eldre, skarpere og morsommere

Eldre, skarpere og morsommere

Camilla Collett er kjent for å ha skrevet én roman, til tross for at tyngden i forfatterskapet hennes ligger i en omfattende produksjon av essayer. Tone Selboe slår et slag for essayisten Camilla Collett i ny bok.

Camilla Collett at 80. Xylography after a photograph taken by her son, Robert Collett, in 1893. (Photo: Nasjonalbiblioteket)

I et reisebrev fra Berlin fra 1863 skriver Collett om de brede gatene i byen der kvinner får lov til å bevege seg fritt. I Christiania blir kvinner plaget av menn på gatene dersom de går alene

«Jo, vi vil gaa. Vi vil gaa alligevel. Vi maa gaa. De Kvinder, som altid sidder i sine Kareter, keder sig tildøde. De Tider er forbi, da Kvinden var for Manden kun en Luksusgjenstand, halvt et kostbart Legetøi, halvt en Gudinde, der skulde tilbedes. De har selv stødt os ned paa Handlingens Skueplads, hvor vi maa arbeide, erhverve, stride og tumle os, med ett Ord: vi maa gaa.» (Fra «Berlins gader» publisert i Illustreret Nyhedsblad, 1863)

− Det handler ikke bare om å sende damene ut på spasertur på boulevarden. Det å gå blir synonymt med det å ta del i livet, sier Tone Selboe, litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo. 

Hun har nylig levert ferdig manus til boka Camilla Collett: Engasjerte Essays, en analyse av Colletts omfattende essayproduksjon, som kommer ut i mai. Selboe mener Collett er en av Norges beste essayister, og håper boka kan få flere til å lese de originale essayene.

Essayisten

− Jeg har forsøkt å hente frem Camilla Collett den eldre, essayisten. Den forfatteren som ikke står tilbake for mennene, og som står frem som forfatter under eget navn. Hun har jeg lyst til å slå et slag for, sier Selboe.

Men den som ønsker å lese Colletts essays må enten gå på biblioteket, eller på Nasjonalbibliotekets nettsider. Selv om vi er inne i et jubileumsår, det er 200 år siden Colletts fødsel, er det kun klassikeren «Amtmandens Døttre» som kommer i nytt opplag.

− Dette har delvis å gjøre med den statusen romanen som sjanger har, sier Selboe.

− Men det er heller ingen overdrivelse å si at hun har blitt stående i skyggen av sine mannlige kollegaer. Selv om vi kjenner Collett som kvinnesakskvinne, er det få som vet at hun skrev mange andre typer tekster også.

Ironisk og morsom

Og det er synd, for skal vi tro Selboe, går vi glipp av en hel del.

− Jeg er fascinert av det forfatterskapet som ikke lar seg så lett sjangerfeste, som vi kaller essayistisk, og som er det meste av det hun skrev. Hun er debattant, skribent, journalist, brevskriver, reiseskildrer. Hun bidrar til samfunnsdebatten hele siste del av 1800-tallet.

Den røde tråden i essayene er kvinners posisjon, eller snarer mangel på sådan. Samtidig skriver Collett om alt mulig, gjerne i samme essay. Hun skriver om tiggere, mishandling av dyr, om hvem som får lov til å innta gatene, og er særlig opptatt av den franske revolusjon og byplanlegging.

− Hun skriver ofte langt og med mange digresjoner. Men det er morsom lesing, hun er mye morsommere enn man tror! Hun skriver skarpt, ironisk og underholdende. Og hun skriver godt, sier Selboe.


- Det er den unge, vakre Collett som er kjent, sier litteraturprofessor Tone Selboe. Hun slår et slag for den eldre, morsommere Collett i sin nye bok. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Dyrking av døde kvinner

Første del av Selboes bok tar for seg Collett som litteraturhistoriker- og kritiker. Hun skriver i tiden før det moderne gjennombruddet i nordisk litteratur, og er preget av romantiske forestillinger på den ene siden, men også realismen på den andre siden. Litteraturen må ikke bli for rå, samtidig vil hun at romanen skal være et vitnesbyrd av livet.

− Man skal ikke behøve å holde seg for nesen, mente hun. Mennene tåler den rå realismen bedre enn kvinnene, for kvinnens natur er edlere enn mannens, forteller Selboe.

Men så er Collett samtidig så moderne som det går an, i det hun tar opp ting som hennes samtid ennå ikke har tenkt på at det går an å kritisere, og som er aktuelt også i dag. 

− Hun irriterer seg over at mannlige forfattere ofrer de kvinnelige skikkelsene. Hun går løs på den mannlige litteraturens romantiske forkjærlighet for kvinner som dør, dyrkingen av den døde kvinnen. Men hun er også opptatt av at kvinner selv må kaste martyrrollen. Hun foregriper mye av det som kommer i vår tid, blant annet når det gjelder å se på kvinner i samtidslitteraturen, sier Selboe.

I protest

Etter sin manns død i 1951 måtte Collett selge huset sitt, og få hjelp med å huse og oppdra de fire sønnene sine. Hun skaffet seg aldri noe hjem igjen, men valgte heller å tilbringe resten av livet sitt på reise i Europa. Som en kvinnelig Lucifer lar hun seg utstøte av det borgerlige paradiset, skriver Selboe.

− Akkurat som engelen som valgte å bryte med paradiset, så velger også hun dette selv, sier professoren.

− Når hun bryter opp fra Norge etter mannens død, så er hun ikke tvunget til å begi seg ut i Europa og forsørge seg selv. Hun skaper seg et eget liv på egne premisser i stedet for å la seg forsørge av en konservativ familie som hun til dels er uenig med, og som ikke har særlig sansen for henne. Hun bor heller på kalde hotellrom og reiser rundt og klager og protesterer, men bruker klagen som motor, opprøret som drivkraft.


Camilla Collett, 1860 (Foto: Nasjonalbiblioteket)

 

En uoppdragen underkjole

Og hun skriver om det hun opplever, i Berlin, Paris, Roma og München. Med et blikk på Norge, den unge nasjonen som ennå ikke helt er en nasjon. For Collett bidrar i aller høyeste grad til nasjonsbyggingen, i følge Selboe, selv om det er hennes bror Henrik Wergeland vi assosierer mest med akkurat det.

− Hun ser på Christiania som en uoppdragen gutt, sier Selboe.

− Hun har mottatt impulser fra både Wergeland og Welhaven, men hun bidrar på sitt eget område, med kjønnsperspektivet. Hovedstaden og Nasjonen må bli et bedre sted for menn og kvinner. En nasjon er ikke en dannet nasjon hvis ikke kvinnene har sin plass.

Hun mener dessuten at Christiania er en svært dårlig planlagt by. Hovedstaden sammenlignes med en dårlig kledd kvinne, der tilfeldighetene har rådet – en underkjole som man uten mål og mening har satt lapper på. Hun kritiserer at privat eiendom har fått råde i for stor grad i Christiania, og latterliggjør nordmannen som vil gjemme seg bak et plankegjerde i en liten hage, der franskmannen foretrekker en stor felles park der han kan se og bli sett.

Revolusjonær og ukvinnelig

Collett er også svært opptatt av den franske revolusjonen, heller ikke det et tema som tidens kvinner pleide å skrive om.  Hun er ikke republikaner, tvert i mot – men hun beundrer revolusjonsheltinnene.

− Hennes skildring av de revolusjonære kvinnene er forbløffende skarpsynt, sier Selboe.

− Hun er opptatt av at kvinnene er med og kjemper under revolusjonen i fremste rekke. Men når den nye tiden begynner, så får de ikke noen plass, de blir latterliggjort. Kvinnelighet og revolusjonære handlinger er vanskelig å forene, derfor klarer man ikke å takle de revolusjonære. Det å være revolusjonær er i seg selv ukvinnelig.

Samtidig er hun opptatt av Marie Antoinette.

− Collett er ikke en prinsippfast teoretisk tenker, mener Selboe.

− Men hun er opptatt av kvinneskjebnene, og hvordan de blir ofret.  Hun er klar over at det er gode grunner til at revolusjonen må komme, men hun er fascinert av den scenen hvor folket i Versailles krever å få se dronningen alene på balkongen, og så kommer hun ut, strippet for alt stæsj. Da er hun for Collett et bilde på den som står alene og blir ofret. 

Kjønnspolitisk

− Kvinneperspektivet gjennomsyrer det meste av det Collett skriver. Men hun utfordrer også sin samtid ved å skrive om ting som kvinner ikke har skrevet om før, påpeker Selboe.

− Når hun skriver om politikk og samfunnsanliggender, så er dette noe nytt.

Det har vært tradisjon for å se Collett som politisk uinteressant og uorientert, i følge Selboe. Man har vært opptatt av hennes politiske relevans for ettertiden, ikke hennes egen politiske interesse.

− Hun ville ikke tas til inntekt for noen av partiene, og hun var ikke en del av det politiske systemet. Men hun forkastet ikke politikkbegrepet. Hun reformulerte det, sier Selboe.

- Mitt høyre og venstre er mann og kvinne, sa hun.


Camilla Collett 1863/1867 (Foto: Nasjonalbiblioteket)

 

En forpost

Collett var klar over sin egen posisjon som avantgarde, og refererte til seg selv som en «forkæmperinde», og en forpost. Av Georg Brandes fikk hun en annen merkelapp: ‘en av de vrede damer’.

− Hun ble nok veldig såret da Brandes i en anmeldelse av Strindbergs «Giftas II» henger ut Collett som den vrede damen fremfor noen, og gir henne skylden for Strindbergs kvinnehat, forteller Selboe.

− Både Ibsen og Kielland anerkjente at hun kom først, men de var nok også oppgitt over henne. Og hun fikk kritikk av blant annet Bjørnson for sin manglende respekt for skillet mellom offentlig og privat.

For hun skrev i jeg-form, og hun trakk det personlige inn i det politiske og omvendt. Collett krevde plassen sin i offentligheten, hun ble ikke invitert inn. Men hun rakk også å bli hyllet mens hun levde, særlig av kvinnesakskvinnene, som gikk i tog til hennes ære på 80-års dagen. To år senere døde Collett, etter å ha levd lenger enn de fleste på den tiden.

− Hun ble sett som en sint dame, men hun ble beundret av dem som kom etter henne, sier Selboe.

− Å være subjektiv betyr at du risikerer noe, hun hadde ikke noe sikkerhetsnett, hun beskyttet seg ikke. Menns anliggende gjaldt alle, kvinners anliggende gjaldt bare kvinner.  Å tørre å si jeg var en politisk handling, og Collett skrev for å forandre verden, sier Selboe.