Hevder seg med bråk og strenge sexregler

Hevder seg med bråk og strenge sexregler

Det skarpeste skillet mellom «utlendings-jentene» og «de norske jentene» kom til syne når det ble snakk om sex.

Skillet mellom elevene på skolen fulgte hovedsakelig hudfargen til de involverte, men ikke bare. Skoleflinke ble uansett oppfattet som norske, og var du bråkete nok i kombinasjon med streng seksualmoral kunne du være hvit men utlending. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

Kaos bryter ut i kantina blant en gruppe jenter med pakistansk bakgrunn. Noen har kalt en av dem hore bak ryggen hennes, og hun har fått vite om det. Det blir slåsskamp og skriking. Jentene i c-klassen på

«Skogbyen» videregående på østkanten i Oslo slår ring rundt sine egne og slåss fysisk for sin egen og sine venners ære.

Men å være en bråkete og aggressiv jente var ikke uvanlig på denne skolen. Det ble heller ikke sett på som maskulint eller guttete. Det ble snarere forklart som en «utlendingsting», skriver Ingunn Marie Eriksen i avhandlingen Young Norwegians: Belonging and becoming in a multiethnic high school.

– Vi er ikke vant til dette fra mediebildet vi har av jenter med minoritetsbakgrunn. Eller av jenter generelt. At de hoier og roper, banner og skriker, sier Eriksen.

– Men dette var en helt legitim jenterolle å ha. Det viser at jenterollen er ganske tøyelig, mer enn vi kanskje hadde trodd.

Selvdisiplin og dårlig rykte

Eriksen fulgte c-klassen i deres første semester på videregående i 2008. Hun var der hver dag, fra dag en, da alle var helt nye for hverandre. Elevene var 15-16 år gamle, og det var rundt 25 elever i klassen, fire av dem gutter.

I begynnelsen var det flere gutter, men noen av dem byttet til nye og bedre skoler i løpet av den første måneden. Skolen som Eriksen studerte fulgte moderne pedagogikk som stiller høye krav til elevers selvdisiplin, men den hadde lave inntakskrav. På allmennfag, som Eriksens klasse gikk på, hadde 70-80 prosent av elevene minoritetsbakgrunn.

På en skala av utlending

C-klassen hadde elever med bakgrunn fra 16 ulike land. Avhandlingen beskriver hvordan det allerede fra første skoledag ble trukket en klar linje mellom de med minoritetsbakgrunn, utlendingene, og de norske. Skillelinjen fulgte hovedsakelig hudfargen til de involverte, men ikke bare.

De hvite etniske nordmennene var i minoritet og ble markert, mange av dem for første gang i livet, som hvite og norske. Men Marte, som var hvit og etnisk norsk, var så «utlending» i oppførselen at hun ikke var norsk allikevel. Marte hadde konvertert til islam, hadde ingen norske venner, og snakket «kebabnorsk» med den største selvfølgelighet. Nabika, som hadde minoritetsbakgrunn, var stille og skoleflink, og hang mye med de norske jentene. Hun var ikke utlending nok til å være ordentlig utlending.

Angela fra Øst-Europa var vanskelig å plassere. Hun var «wannabe-norsk». Malika var ikke muslim men hindu, og hadde hengt mest med etniske nordmenn før hun flyttet til Oslo. For henne var den muslimske æreskodeksen vanskelig å svelge. Hun ble provosert over at jentene måtte bære byrden for moralen og familiens ære. De muslimske jentene utgjorde majoriteten, og en håndfull av dem betegnes av Eriksen som «de kule» i klassen.

– Det var uvant for meg at etnisitet ble snakket om så direkte, og hvor viktig det var, sier Eriksen.

– Hvis det var en dimensjon som ble trukket frem hele tiden, så var det at man var utlending. Alt ble kulturforklart.
 


Ingunn Marie Eriksen. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

Grenseløs læring

I spissen for C-klassen sto en kjerne med svært bråkete muslimske jenter, som klappa til andre jenter hvis det måtte til, og som var så høylytte og tok så mye plass at de forstyrret undervisningen til klassen sin, og andre klasser.

– Mangelen på grenser og autoritet på skole, ingen faste klasserom, få faste lærere, og kravet om selvdisiplin, frustrerte elevene, forteller Eriksen.

Elevene etterspurte mer disiplin fra lærerne sine. Det måtte rett og slett en ekstremt sterk selvdisiplin til for å gjøre det bra i c-klassen.

I denne settingen, og i Eriksens spesifikke utvalg, utviklet det seg en form for aggressiv og bråkete jenterolle som hun kaller en opposisjonell feminitet. Bråket var både et resultat av, og en reaksjon på skolens mangel på grenser.

– Når man konstant går og føler seg underlegen i skolesammenheng så blir det å bråke en måte å føle seg bedre på, sier Eriksen.

Hun påpeker at den røffe jenterollen også er tett forbundet med vennskap og lojalitet. Man står sammen, og forsvarer hverandre. Men den utelukker muligheten til å samtidig være «flink pike», spesielt «skoleflink pike». Bråket ble en viktig skillelinje mellom høylytte og kule utlendinger som gjør det dårlig på skolen og stille, skoleflinke, nerdete nordmenn.

Sex-protest

Skillet mellom ulike grupper av elever på skolen, og mellom de fleste av elevene og lærerne, ble sjelden så tydelig som i de situasjonene der sex var et tema.

– Men den nye jenterollen byr på et paradoks, sier Eriksen.

– Mens de bråkete jentene utfordret skolens og egne grenser gjennom å være høylytte og ta plass, så krympet de samtidig jenters muligheter og spillerom i forhold til seksualitet.

Å bruke seksuelt eksplisitte ord for å slenge dritt om noen, eller for å tulle, var stuerent. Men så fort samtalen faktisk handlet om sex, ble det kaos. Da jentene i c-klassen ble bedt om å lese en tekst som handlet om kvinnelige seksuelle fantasier og onani, forlot de timen i protest.

Når sex var et tema kom dessuten også religion på banen, i motsetning til bråkingen, som bare ble forklart med etnisitet.

Moral som motvekt

Eriksens studie viser til hvordan jenter og kvinners seksualitet ofte benyttes for å opprettholde kulturelle grenser, og hvordan familiens ære hviler på jentenes skuldre. Samtidig finner hun at den strenge seksualmoralen ble en måte for jentene å posisjonere seg som «bedre enn» det norske, og det norske skolesystemet, som de ikke følte seg en del av. Det ble dessuten en motvekt mot at de ikke gjorde det så bra på skolen.

– I c-klassen på Skogbyen var det de muslimske jentene som satte grensene for hva som var seksuelt gangbart, sier Eriksen.

Den muslimske seksualmoralen så ut til å gi dem en følelse av moralsk overlegenhet, og de brukte seksualmoralen for å hevde seg som kulturelt overlegne, spesielt gjennom bruken av ordet «hore».

– Forskjeller mellom gutter og jenter var ikke viktig i denne sammenhengen. Det kan ha vært noe som gjorde det mulig for en del av disse jentene å gå ut av den tradisjonelle jenterollen, og bruke tradisjonelle maskuline roller for å etablere seksuelle grenser.

Den hvite minoriteten

Allerede i første uke på Skogbyen sier en jente til Eriksen at «vi kaller alle de norske jentene kæber», horer. Hun peker på en hvit, etnisk norsk jente ved navn Iselin, for å gi et eksempel.

– For noen av de etnisk norske jentene ble det å begynne på den nye skolen en sjokkartet kulturkræsj, sier Eriksen.

Blant informantene hennes er det særlig to jenter, Iselin og Ingrid, som representerer den norske minoriteten. Iselin begynte å gråte da hun kom inn på Skogbyen. Hun kalles hore fra dag en, og føler at rettigheter hun tar som en selvfølge, retten til seksuell frihet, blir fratatt henne. Hun beskriver de muslimske jentene som barnslige og undertrykket. For Iselin er en del av det å bli voksen å drikke alkohol og ha sex.

Ingrid har valgt å søke seg til Skogbyen, fordi hun tenker at hun har bedre sjanser til å få gode karakterer der, enn på en høystatus-skole der hun måtte konkurrert med andre etnisk norske nordmenn. Ingrid vil bli lege, og jobber hardt for å klare å få gode karakterer i den bråkete klassen, på skolen uten grenser.

Både Iselin og Ingrid får høre det fra jentene som bestemmer i klassen når de har på seg upassende klær, sier upassende ting, eller går på feil måte.

Velge selv

For majoriteten av jentene med minoritetsbakgrunn var forholdet til foreldrene basert på respekt og samtykke – jentene var enige med foreldrene i at det var best å vente med å ha sex til etter ekteskapet. Og de opplevde i aller høyeste grad at de valgte dette selv, på lik linje med at flere av dem i løpet av perioden på videregående valgte å begynne med hijab.

– Det er problematisk å omtale unge muslimske jenters seksualitetsvalg som nødvendigvis ufrie, sier Eriksen.

– De fleste jentene i mitt utvalg var helt innforstått med at selv om foreldrene ville dette for dem, så var det noe de ville selv også. Det var ikke snakk om vold og tvang, men kulturell oppvekst. Vi har alle lært vår moral delvis hjemmefra. Men det var også unntak. Noen få av jentene i c-klassen opplevde til dels ekstrem tvang, trusler og vold hjemmefra, for å styre deres oppførsel.

Den riktige seksualiteten

Skolen Eriksen studerte fremhever ikke etnisitet som noe spesielt, men arbeider i henhold til at alle er like og skal behandles likt. I Eriksens avhandling kommer det allikevel tydelig frem at det denne skolen lærer sine elever ikke samsvarer med den vedtatte likhets-linjen. Både Eriksen og tidligere studier hun henviser til, av Åse Røthing og Stine Svendsen, viser at den norske skolen lærer elevene at det er den «norske måten» å forholde seg til seksualitet som er den rette.

– Det er vanskelig å generalisere, men vi kan si at på denne skolen hadde de muslimske jentene den moralske retten og den moralske pekefingeren blant elevene, mens nordmennene var underdogs, sier Eriksen.

– Men når man tenker på det høyere nivået, på samfunnet som sådan og mulighetene etter utdanning, og hva skolen som offisiell pedagogisk institusjon formidlet til elevene, så var jo de norske elevenes seksualitet den riktige. Selv om det ikke ble sagt direkte, så skjønte man fort det.

Transnasjonalt fellesskap

I sine undersøkelser av identitet og tilhørighet finner Eriksen to hovedtrekk hos ungdommene hun har studert, eller to nivåer. Elevene med minoritetsbakgrunn deler tilhørighet til et lokalt fellesskap, så hopper de over det nasjonale der de føler de ikke hører hjemme, og går rett til et transnasjonalt plan.

– De omfavnet en slags pan-etnisitet, en overskridende etnisitet som ikke har å gjøre med at man har bakgrunn fra et annet land. En ny kategori som ikke er noen av de tingene de faktisk er, men et kompromiss, forteller Eriksen.

– Bråkingen og hore-preiket var jobbing for å få til samhold i en gruppe med bakgrunn i 16 forskjellige land og med mange forskjellige klassebakgrunner. De var absolutt ikke en enhetlig gruppe, men de fikk det til å fremstå som det.