‒ Skulle ønske at det kunne ha sluttet bra

‒ Skulle ønske at det kunne ha sluttet bra

Utgangspunktet er forskningsintervjuer med en rekke ungdom om seksualitet og identitet. Nå debuterer sosiolog Hannah Helseth som dramatiker med stykket Søstra mi.

Hannah Helseth undersøker betingelsene for søsterfelleskapet for unge jenter i dag i teaterstykket Søstra mi. Stykket er skrevet med utgangspunkt i Helseths forskning. (Foto: L P Lorentzen/ Riksteatret)

– Alle advarte meg mot å kalle hovedpersonen i stykket for Nora. Det er jo ikke det at jeg tror jeg er Ibsen. Men navnet rimer på «hora», og det var det jeg ville ha.

Sosiolog og doktorgradsstipendiat Hannah Helseth er allerede et kjent ansikt for alle som er det minste opptatt av diskusjoner rundt kjønn og likestilling, blant annet som tidligere debattredaktør i tidsskriftet Fett.  

I 2010 kom hun med debattboka Generasjon Sex, der hun diskuterer blant annet unge jenter som legger ut mer eller mindre avkledte bilder av seg på nettet. På begynnelsen av 2000-tallet var hun med og startet kampanjen !sett grenser, der målet var å stoppe seksuell trakassering i skolen. Erfaringer herfra gjorde Helseth senere bruk av i masteroppgaven Ingen jenter ved skolen her er «horer» – en studie av forebyggende arbeid blant ungdom,  som var ferdig i 2006.

Nå debuterer hun som dramatiker på Riksteatret, med ungdomsstykket Søstra mi, med premiere 17. januar.

– Det er ikke forskningsformidling, det er teater. Men jeg kunne aldri skrevet dette stykket om jeg ikke hadde hatt den bakgrunnen jeg har. Det å for eksempel beskrive en flerkulturell søskenrelasjon ville jeg ikke turt å gjøre som en hvit, ikke-religiøs person, om jeg ikke hadde hatt den kunnskapen jeg har fra intervjuene jeg har gjort tidligere.

Ikke noe innvandrerdrama

To unge jenter og deres liv spiller hovedrollene i Søstra mi. Nora er 18 år og lever et seksuelt liv der hun har prøvd «alt». Sana er like gammel, men har ikke prøvd noe som helst. Hun vet imidlertid at hun en dag skal gifte seg med Ahmed. Nora har noe på gang med Sanas bror Samir, mens Noras egen bror, Carl, aldri får seg dame.

– Jeg ville ikke skrive noe innvandrerdrama, og det er da også først og fremst Nora alt kretser rundt. Men jeg ville skildre de personlige dilemmaene som de alle må slite med, som unge mennesker på søken etter en identitet.

– Er replikkene autentiske? Er de hentet fra forskningsmaterialet ditt?

– I tidlige utkast av manuset fantes det autentiske replikker, ja. Men siden har både regissøren og skuespillerne knadd materialet og gjort det til sitt, så nå vet jeg ikke lenger hva som var «mitt» og hva som har kommet til senere.

Da hun først begynte å jobbe med manuset, tenkte hun at hun skulle kunne klippe sammen utdrag fra alle intervjuene hun har gjort. Den teknikken har jo vist seg å fungere godt i for eksempel en del radio der dokumentar og teater møtes.


Hannah Helseth. (Foto: Siri Lindstad)

– Men for mitt stykke fungerte det ikke i det hele tatt. Det ble for flatt, for flinkt og uten undertekst. For det man gjør i slike forskningsintervjuer, er jo å be folk om å fortelle om sine liv, og da blir det veldig forklarende, av typen «jo, nå skal du høre: Sånn og sånn er det å være norsk jente i dag». Utsagn som det kan fungere som utgangspunkt for forskningsanalyse, men det blir utrolig kjedelig teater, om det er aldri så «sant».

– Kroppen er alltid med

Det var regissør Kjersti Horn som tok kontakt med Helseth og spurte om hun hadde lyst til å skrive et stykke med utgangspunkt i Generasjon sex. Bakgrunnen for henvendelsen var 100-årsmarkeringen av stemmerett for kvinner, et jubileum som skal markeres hele 2013. Søstra mi blir Riksteatrets bidrag til feiringen.

– Men kampen for kvinners stemmerett var et demokratispørsmål. Hvordan passer tematikken ungdom og seksualitet inn i markeringen av dette 100-årsjubileet?

– Stemmerettskampen handlet først og fremst om hva en kvinne kunne være. I forbindelse med debatten i forkant, er det et utrolig interessant sitat fra Stortingets talerstol, som lyder som følger:

«Selve Sproget oprører sig mod Kvindeemancipationens Tanke. Selve Ordet «offentlig» – ja hvor fint og ironisk Sproget ofte er – der er ikke noget i veien for, at vi kan sige om alle os, at vi er offentlige Mænd: men vi ved dog, at vilde vi bringe Ordet offentlig i Forbindelse med en Kvindes Navn, vilde det være den største Beskjæmmelse.» (Sitatet kan leses på www.stemmerett.no. Red.anm.)

– Denne mannlige stortingsrepresentanten henvender seg altså til sine kollegaer, alle menn, og konstaterer at en offentlig mann er noe annet enn en offentlig kvinne. Hun er en prostituert. Den seksuelle kroppen er med andre ord alltid med, også når vi snakker om borgerrettigheter. Den er med når rammene settes for hva en kvinne kan være og ikke. Og hvis det er en ting som stykket mitt undersøker og problematiserer, så er det hva en norsk kvinne i dag kan være.

Når teori og praksis kræsjer

Det var ikke bare regissør Horn som hadde sett det sceniske potensialet i Helseths debattbok. Flere hadde allerede nevnt at de kunne hatt lyst til å dramatisere deler av boka på noe vis, før Riksteatret altså tok kontakt.

– Alt som har med kroppen å gjøre, er jo interessant scenisk. Innenfor tematikken ungdom og seksualitet skriver jeg helt eksplisitt om ambivalens, om hvordan du skal være i verden, og om hvordan teori og praksis ikke henger sammen. Er det noe som er framtredende hos for eksempel Ibsen, er det at teori og praksis ikke korresponderer. Dette er kilden til mye menneskelig smerte.

Så har da også feministisk teori vist at det ikke går an å skille kropp og intellekt, påpeker Helseth.

– Den dikotomien har man lenge forsøkt å bruke på menn og kvinner, også i stemmerettsdebatten, der mannlighet har vært ensbetydende med intellekt, og kvinnelighet med kropp.

Et vanskelig søsterfellesskap

Både Nora og Sana er altså «søstra mi» til henholdsvis Carl og Samir. Men politisk sett kunne de også vært søstre med hverandre.

– Stemmerettskampen ble vunnet fordi kvinner samlet seg og kjempet mot et felles mål. I Søstra mi sviker imidlertid den ene jenta den andre. Hvorfor måtte det bli slik?

– Helst skulle jeg ha skrevet et stykke som endte bra, men det gikk ikke. Den ene jentas svik mot den andre passet best dramatisk. Dessuten sier det noe om betingelsene for søsterfellesskapet for unge jenter i dag.