Anbefaler å avskaffe krav om sterilisering

Anbefaler å avskaffe krav om sterilisering

En kvinne er på vei gjennom passkontrollen, men i passet står det at hun er mann. For at transpersoner skal kunne endre kjønn i passet, krever nemlig staten et steriliseringsbevis. Forsker mener dette er brudd på menneskerettighetene og anbefaler at kravet skal oppheves.

Mer om LHBTI
Transpersoner er en mangfoldig gruppe, som også inkluderer personer som vil uttrykke sitt kjønn tvetydig. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.com)

En slik situasjon i passkontrollen er bare én av mange typiske situasjoner der transpersoner kan oppleve ubehag, trakassering og diskriminering på grunn av manglende anerkjennelse for hvem de er.

Esben Esther Pirelli Benestad og tv-serien «Jentene på Toten» har bidratt til å gjøre denne gruppen mer kjent. Personer som opplever at det fysiske kjønnet ikke stemmer med hvordan de psykisk opplever sitt kjønn, blir kalt transpersoner. Transpersoner betegner en variert gruppe mennesker og inkluderer for eksempel også personer som ikke vil kategoriseres kun som ett kjønn, men velger en androgyn identitet.

Noen transpersoner ønsker å skifte kjønn i offentlige registre, altså skifte kjønn juridisk, slik at bilde og personnummer på bankkort og pass kan samsvare med deres utseende.

Norge kritisert

I Norge og mange andre land er det et krav om sterilisering for å få skifte kjønn juridisk. Nå anbefaler en ny rapport at dette kravet skal oppheves. Sverige har også hatt dette kravet om sterilisering, men har vedtatt å avskaffe dette fra juli 2013.

– Jeg mener dette kravet er et brudd på en persons fysiske integritet og rett til selvbestemmelse over egen kropp, som er en grunnleggende menneskerettighet. Norge har blitt kritisert av EU-rådets menneskerettighetskommisjon for denne praksisen, sier Janneke van der Ros, forskeren bak den nye rapporten.

– På grunn av kravet om sterilisering, kan vi anta at noen personer har godtatt mer omfattende kirurgi enn de føler er strengt tatt nødvendig for å få et verdig liv, sier van der Ros.

I rapporten kartlegger forskeren levekår og livskvalitet for transpersoner i Norge. Og hun kommer med flere anbefalinger.

Trenger bredere helsetilbud

En sentral anbefaling i rapporten er at transpersoner skal få et bredere helsetilbud.

– I Norge er det stor forskjell på helsetilbudet til de som har den medisinske diagnosen transseksualisme og de som ikke får den, forteller van der Ros.

I Norge utføres kjønnsbekreftende operasjoner, det som tidligere ble kalt kjønnsskifteoperasjoner, bare ved Seksjon for transseksualisme (SfT) på Rikshospitalet i Oslo. På SfT kan man komme med en henvisning fra fastlegen for utredning om man kan diagnostiseres som transseksuell og få den såkalte F64.0-diagnosen.

En slik diagnose kvalifiserer for omfattende behandling. Behandlingen innebærer flere typer utredninger og inngrep. Det er en omfattende psykiatrisk utredning, og en såkalt Real Life-test der en i cirka ett år lever i det kjønnsuttrykket en ønsker å være. Deretter er det hormonell behandling og kirurgiske inngrep for å endre kjønnsorganer og andre fysiske kjennetegn. Det fullstendige behandlingsforløpet kan ta til sammen 8- 10 år å gjennomføre. Behandlingen innebærer også sterilisering.

Diagnosen er altså adgangskortet til denne omfattende behandlingen.

– Det finnes imidlertid personer som bare ønsker deler av et slikt helsetilbud, fordi de ikke ønsker en så omfattende behandling. Andre ønsker kanskje å beholde en identitet der de kan definere seg som både mann og kvinne, eller ingen av delene. Dette er ikke et alternativ SfT anbefaler, og det gir i så fall ikke adgang til identitetspapirer med nytt kjønn, altså endring av det juridiske kjønnet.

Flertallet avvises

Cirka 25-30 personer av de mellom 100-120 som henvises årlig til SfT får diagnosen transseksualisme ved SfT hvert år. Flertallet avvises altså.


Janneke van der Ros. (foto: Kristin Engh Førde /KILDEN)

– De som ikke får diagnosen etter utredning ved SfT, eller de som ikke blir utredet og de som ikke ønsker å utredes ved SfT, har ikke rettigheter til å få dekket sine helsebehov.

– De kan eventuelt få psykologisk behandling. Andre typer behandling for å dempe ubehag med manglede samsvar mellom hvordan en ser ut og hvordan en føler seg tilbys ikke. Det er dessuten liten kunnskap i helsevesenet både om hva det innebærer å være transperson, hvordan helsepersonale skal forholde seg til en person med slikt ubehag, om hvilke helsebehov de måtte ha, og hvor de kan henvises videre.

Hva slags helsetilbud trenger transpersoner som de ikke får dekket i dag?

– Det kan være helsetilbud knyttet til å gjøre kroppen mer lik det kjønnet de identifiserer seg som. For eksempel kan noen ønske å fjerne brystene, eller få ansiktskirurgi. Dette er noe som ikke personer uten diagnose kan få utført i helsevesenet. Man kan eventuelt få utført brystreduksjon om en lege anbefaler det, men ikke få fjernet dem helt.

Ikke kosmetikk

Van der Ros forteller at mange transpersoner har behov for hormonbehandling. For eksempel kan en person med mannskropp som føler seg som kvinne ta testosteronhemmende midler og østrogentilskudd. Dette vil stoppe hårvekst i ansiktet og gjøre at brystene vokser. Kun de som har diagnosen F64.0 kan få slik hormonbehandling, og på blå resept. For dem uten diagnose, som må finansiere medisinene selv, blir dette veldig kostbart.

– Livskvaliteten til personer som ønsker dette ville vært bedre dersom de fikk dette helsetilbudet, fastslår forskeren.

På hvilken måte skiller dette seg fra andre personers ønske om å få utført kosmetiske inngrep?

– Jeg mener dette er et helseproblem i en annen kategori. Dette er mennesker som trenger helsetilbud for å kunne vise seg i det kjønnsuttrykket de føler seg. Det er et grunnleggende eksistensielt problem ikke å kunne framtre som den personen du er. Mange transpersoner blir utsatt for mye mobbing og trakassering. Det er også en høyere andel personer i denne gruppen som har overveid eller forsøkt å ta selvmord, enn i befolkningen ellers. Dette er et alvorlig helseproblem for mange. Det er noe helt annet enn kosmetikk.

Forskeren forteller at det er flere personer enn de som får diagnosen transseksualisme, som gjerne vil ha den, nettopp for å kunne få helsetilbud. Flere av dem som ikke får diagnosen mener at de har fått avslag på grunn av for høy alder. Gjennomsnittsalder på de som får behandling er 26 år. Man kan også bli ansett for å være for usikker på om man ønsker et slikt totalt skifte av kjønn.

Under kniven i Thailand

Noen av dem som blir avvist på Rikshospitalet i Norge, reiser til utlandet for å få operasjon.

– En jeg intervjuet fikk ikke diagnosen transseksualisme på Rikshospitalet, og dro til Thailand for å få gjennomført kirurgi der. Nå er hun veldig fornøyd, hennes livskvalitet har blitt mye bedre. Hun mener hun fikk feil diagnose fra Rikshospitalet.

Men, understreker forskeren, viktigere enn at flere skal få gjennomgå omfattende kjønnskonvertering, er det at helsetilbudet blir mer allsidig, og kan tilby enkle inngrep til transpersoner og at kunnskapen om transpersoner blir bedre i helsesektoren.

– Et bredere helsetilbud til transpersoner ville styrke livskvaliteten og den psykologiske helsen til mange av dem, avslutter van der Ros.