En verden av monstre og freaks

En verden av monstre og freaks

På 1800-tallet begynte medisinen å jage monstrene ut av virkeligheten og inn i fantasien. Men vår frykt og fascinasjon for monstrøse kropper har bestått.

På 1800-tallet ble annerledeshet iscenesatt på freakshow og sirkus. For eksempel kunne man se damer med skjegg. (Illustrasjonsfoto: Wikimedia Commons)

– Gjennom hele tidsperioden jeg ser på, er kvinnelighet et viktig aspekt ved monstre og freaks, enten det er snakk om kvinnelige egenskaper eller utseende. Kvinnekroppen kan ha en egen evne til å produsere monstre, eller kvinnekroppen i seg selv kan anses for å være monstrøs i større eller mindre grad.

Det forteller idehistoriker og litteraturviter Sara Orning. Våren 2012 avla hun doktorgraden ved University of California i Santa Cruz. Temaet var litterære og filmatiske utfordringer til kropp-sjel-distinksjonen, som hun undersøkte blant annet gjennom diskusjoner rundt kulturelle forestillinger om monstre og freaks.

– Begrepsbruken rundt «monstre» har endret seg radikalt gjennom århundrene. Nå til dags har vi tilsynelatende sluttet å snakke om menneskelige monstre, i alle fall basert på kroppslige kriterier. Om vi bruker begrepet i dag, er det stort sett enten om fiktive skapninger eller om «sosiale» monstre. I dag er det mentale, og ikke kroppslige, forstyrrelser som skaper det monstrøse.

Guddommelige tegn eller djevelske omen

Det er imidlertid nettopp det kroppslige Orning er interessert i. «Den ustyrlige kroppen», den som truer og i verste fall overskrider grensene for hvordan en «normal» kropp skal være, har fulgt henne gjennom både bachelor-, master- og nå doktorgrad.

– På et tidspunkt ble jeg interessert i renessansemennesket, og i hvordan de humanistiske filosofene og etter hvert Descartes begynte å tenke fram en forestilling om mennesket som noe rasjonelt og vitebegjærlig, sammensatt av ånd og materie. Samtidig vrimlet det av monstre i datidens litteratur, både i allmenne og  mer vitenskapelige tekster. Hvor kom disse monstrene fra, begynte jeg å lure på, og hvilke porøse grenser fantes mellom monstre og mennesker?

Noen av monstrene var mytologiske vesener, med rot i folkesagn og eldgamle vandrehistorier. De handlet gjerne om vesener langt borte, med ett øye eller ett bein.

Men mange av monstrene levde også midt blant menneskene.

– I renessanselitteraturen ser man for eksempel hvordan barn som fødes med ulike fødselsskader, gjerne blir sett på som monstre. De fungerer ofte som guddommelig tegn eller djevelsk omen. I tillegg var fosteret svært mottakelig for morens sanseinntrykk under unnfangelse og tidlig graviditet. Om en kvinne for eksempel fødte et pelsdekket barn, kunne forklaringen være at hun under unnfangelsen hadde sett på et bilde av døperen Johannes, med fullskjegg og ikledd en stor pels. Hva kvinner tenkte og foretok seg som gravide, var i det hele tatt viktig. Men så vidt jeg kan lese ut av datidens litteratur, gjorde man ikke så sterke forsøk på å kontrollere for eksempel kvinners fantasier i forebyggende øyemed. Man nøyde seg stort sett med å komme med advarsler.


Sara Orning. (Foto: Siri Lindstad)

Monstrene hadde først og fremst en sosiokulturell betydning i form av å være varsler om ting som kunne skje, eller de var forklaringer på noe som hadde skjedd.

– Dette var en uoversiktlig og kaotisk tid i Europa, med mange kriger, lokale konflikter og ulykker, der folk i liten grad hadde kontroll over sine egne liv.

Skar seg inn til sannheten

Så skjer det et skifte, idet den moderne medisinske vitenskapen begynner å vokse fram på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Fra å opptre på en rekke områder, det være seg innenfor teologi, jusen, populærkulturen eller andre mer vitenskapelige tekster, finner man nå de avvikende kroppene først og fremst innenfor den medisinske diskursen. 

– Man begynte i stadig større grad å interessere seg for menneskekroppen som sådan. Disseksjon, det å skjære i menneskekroppen og se inn i den, for slik å lære den å kjenne, hadde foregått sporadisk i Europa i flere hundre år. På 1500-tallet fikk det et kraftig oppsving og ble stadig mer utbredt og viktig. Det utviklet seg en forestilling om at sannheten om mennesket ligger nettopp dypt inni mennesket, bokstavelig talt. 

Med rasjonaliteten ble monstrene vist ut av verden og henvist til fantasien. Herfra var det – i alle fall tilsynelatende – bare gale mennesker som fortsatt trodde på monstre. 

Men selv om monstrene nå opptrådte i stadig færre tekster og sammenhenger, betød ikke det at den monstrøse kroppen forsvant. I stedet for å være et fenomen i seg selv, et tegn eller et omen, ble den monstrøse kroppen nå sett på som et avvik fra anatomiske normer.  

Hvit mannskropp blir norm

– Den normative menneskekroppen blir utover på 1800-tallet stadig mer sedimentert gjennom legevitenskapen, der noe blir vurdert til å være normalt og andre ting ikke er det. Det er det statistisk sett vanlige og det kategorisk udiskutable som får status som det normale. Grensene blir stadig mer oppgått og befestede. Normen blir den hvite mannens kropp, mens annerledesheten til det være seg kvinner, ikke-hvite eller funksjonshemmede får status som eksempler på abnormalitet.

Den frykten, nysgjerrigheten og også fryden som de annerledes kroppene representerte, tok nå en ny form og ble henvist til andre arenaer enn tidligere. 

– I de tidlig-moderne tekstene jeg leste, var de monstrøse kroppene i større grad en del av dagliglivet. Monstrene var overalt – i skogen der borte, i landsbyen ved siden av, hos naboen – og man valfartet gjerne dit for å se. Men med 1800-tallet vokser det fram en mye mer konsentrert og iscenesatt arena for annerledeshet i form av for eksempel freakshow og sirkus. 

Freakshow før og nå 

På de omreisende freakshowene kunne man oppleve siamesiske tvillinger, personer med unormal hårvekst, albinoer, folk som skilte seg ut ved å være større eller mindre, tynnere eller tjukkere enn det som ble ansett som normalt.

Det finnes få skrevne tekster som forteller om hvordan publikum opplevde freakshowene. Men man vet at publikum gjerne kjøpte fotografier fra freakshowene og limte dem inn i familiealbumene.

– Kanskje handlet denne fascinasjonen også om å bli konfrontert med sin egen eventuelle annerledeshet, og ikke bare om blikket til de såkalt normale på de såkalt abnormale. Bildene fra freakshowene åpnet muligens for at annerledesheten ikke bare ble noe ekkelt, skummelt eller trist.

Freakshow blir ukorrekt

I dag er freakshowene slik de framstod på 1800- og tidlig 1900-tall blitt politisk ukorrekte.

– Etter første verdenskrig, da skadde krigsveteraner vendte hjem fra slagmarken, fikk medlidenheten en større plass i folks forståelse av annerledes-kropper. Det å sette visse kropper på utstilling fordi de var annerledes ble følgelig sett på som forkastelig. Men medlidenheten var nok likevel fortsatt temperert med både frykt og avsky. Og jeg tenker nok at for eksempel dagens fedmedebatt på mange måter er en slags fortsettelse av foregående tiårs debatter om annerledes-kropper.

Og også i dagens populærkultur finnes det underholdning med preg av freakshows.

– Tenk bare på programmer som «Ekstreme samlere» og «Pinlige sykdommer». Eller tv-kanalen TLC, som har et vell av programmer om folk med sjeldne hudsykdommer eller uvanlige kropper. Forskjellen fra 1800- og 1900-tallets freakshow er at disse «freaksene» gjerne ses i et medisinsk og psykiatrisk perspektiv, og at de framstilles som personer som fortjener medlidenhet og behandling.

Leker seg med kategoriene

Om det finnes få fortellinger fra tilskuerne til freakshowene, finnes det enda færre beretninger om hvordan freaksene selv opplevde å bli vist fram på denne måten.

To moderne romaner, begge fra 1980-tallet hvorav en har handling fra 1800-tallet og den andre i et ubestemt, men moderne, tidsrom, ga imidlertid Orning en inngang til å diskutere historiske, kjønnete forståelser av freaks.

I Geek Love av Katherine Dunn fra 1983 møter vi et omreisende show befolket med familien Binewski. Mor og far i familien har selv «dyrket» fram fem annerledes barn gjennom å eksperimentere med stoffer av ulikt slag. Oly, som er den som forteller historien, er en pukkelrygget, kortvokst albino.

– Oly og familiens eksistensgrunnlag er rett og slett det å være annerledes, og de uttrykker en glede ved å være det. Jo mer annerledes, jo bedre. Slik snur Dunn det normative hierarkiet på hodet.

Også Fevvers i Angela Carters Nights at the Circus fra 1984, lever av å opptre på et sirkus. Hun er etter sigende klekket ut av et egg og har utviklet vinger.

– Men er vingene egentlig ekte eller falske, spør folk som ser. Og Fevvers leker seg med denne uvissheten og dermed med kategoriene normal/freak, i motsetning til Oly, som vil være freak, men som dermed nok også konfronteres hardere med kategoriene.

Både Dunns og Carters romaner er altså oppdiktede fortellinger av i dag.

– Men de lot meg studere de litt spekulative konsekvensene av kategoriene og forståelser av annerledeshet som jeg fant i medisintekstene fra 1800-tallet. Det er lett å lese disse to bøkene som helt bevisste opprør mot normer for femininitet. Begge romanene forholder seg i stor grad til de samme diskursene, men de snur om på og undergraver dem, og stiller spørsmål ved innholdet i de gamle diskursene, og også hvordan de oppfattes i den tidsperioden romanene er skrevet, altså 1980-tallet.

Referanse:

Sara E. S. Orning: Fleshly embodiments : early modern monsters, victorian freaks, and twentieth-century affective spectatorship, University of California, 2012.