Trodde homofili var psykose

Trodde homofili var psykose

Hvordan er det å være funksjonshemmet og samtidig ha en seksuell orientering som ikke er heterofil? En ny studie viser at gruppen blir møtt med fordommer og kunnskapsløshet i helsevesenet.
LHBT-personer med fysiske eller mentale funksjonsnedsettelser møtes ofte med fordommer om deres seksualitet av helsearbeidere.

«Jeg tror ikke de er innstilt på at det er et seksualliv hos meg i det hele tatt. Altså, i forhold til at jeg… kan jo ha partnere her i huset når det kommer noen. Og de blir jo fullstendig sjokkerte og forvirret og vet ikke hva de skal tro, sant.»

Slik beskriver en funksjonshemmet homofil mann opplevelsen av å få hjemmehjelpen på besøk. Han er en av 19 LHBT-personer med fysiske eller psykiske funksjonshemminger, som har blitt intervjuet av sosionom Arne Backer Grønningsæter og sosialantropolog Hilde Haualand på oppdrag fra Bufdir. I november lanserte de to forskerne resultatene sine i rapporten «Usynlig og selvlysende. Å være lesbisk, homofil, bifil eller transperson med nedsatt funksjonsevne.»

Del av sykdomsbildet

– Man skal være klar over at det ikke er slutt på å bruke homoseksualitet som et diagnostisk element selv om det ble borte som diagnose på 1970-tallet. Hvis man ikke er heterofil eller hvis man har en transidentitet eller en funksjonshemming, så blir dette fortsatt sett på som brikker i et større sykdomsbilde når psykiatere skal vurdere pasientene sine, sier Grønningsæter.

Forskeren beskriver helseapparatet som slående heteronormativt. Det blir tatt for gitt at alle pasientene er heterofile. Flere som ble intervjuet hadde skremmende erfaringer på grunn av uvitenhet blant ansatte i helsevesenet, særlig i psykiatrien. To av informantene hadde opplevd at det ble forstått som et uttrykk for en psykose da de fortalte at de ikke var heterofile.

Fordommer i helsevesenet


Arne Backer Grønningsæter. (Foto: Fafo)

– Det er lite kompetanse om seksualitet i det norske helsevesenet, og når det kommer til alternative seksualiteter og kjønnsidentiteter, så blir det enda vanskeligere. Det er ingen rutine for hvordan dette bør håndteres, forteller forskeren.

Rapporten gir mange illustrerende eksempler på fordommer og diskriminering fra helsepersonell. En informant forteller følgende fra et psykiatrisk senter:

«Flere jeg kjenner, kuttet seg opp fordi de ble plaget av personalet. Mye negativt snakk om homofile på rehabiliteringsposten. Jeg ble innkalt fordi jeg hadde kjøpt hvit bukse. Spørsmål om hvorfor jeg gikk med homomerke på jakka. Jeg fikk beskjed om at jeg gikk på en homoaktig måte. Men jeg sa at det var fordi jeg var halt. Det var tvangsheteronormalisering. Kunne jeg ikke bare bestemme meg for å bli heterofil?»

Grønningsæter påpeker at helsevesenets fordommer og kunnskapsløshet om alternative seksualiteter er ekstra alvorlig for funksjonshemmede. De er i større grad enn andre avhengige av sine hjelpere, og må kunne stole på dem.

– Derfor bør organisasjoner for LHBT-personer og organisasjoner for funksjonshemmede samarbeide om å få disse problemene belyst og behandlet, sier han.

To pluss to kan bli null

– Det er ikke nødvendigvis sånn at 2+2=4, altså at å være både det ene og det andre er dobbelt utfordrende. Noen ganger er 2+2=0, fordi diskrimineringsgrunnlagene nuller hverandre ut. For eksempel ved at man blir inkludert i den ene gruppa fordi man tilhører den andre gruppa, sier Grønningsæter. En opplevde det slik:  

«Det er mye positivt – og jeg føler også at å være døv og lesbisk har gitt meg masse muligheter og opplevelser jeg aldri ville vært foruten. Det er lett å få nettverk, å komme i kontakt med folk.»

På grunn av slike erfaringer, og fordi noen ikke opplevde diskriminering overhodet, mens andre opplevde det fra mange hold, ble det etter hvert tydelig at begrepet dobbelt diskriminering ga liten mening. Forskerne hadde større nytte av å bruke interseksjonalitet som analyseverktøy. Det vil si å undersøke hvordan ulike sosiokulturelle kategorier, som for eksempel etnisitet, klasse, kjønn og funksjonsevne, virker inn på hverandre og gir ulikt utfall for hver enkelt.

Manglende tilrettelegging


Hilde Haualand (Foto: Fafo)

Forskerne var overrasket over den påfallende mangelen på tilrettelegging både fra det skeive miljøet og miljøet for funksjonshemmede. En informant beskriver sin erfaring fra et treffsted for homofile slik:

«Trapper er noe dritt. Et annet problem er at toaletter er i kjelleren. Det var litt ekkelt å gå gjennom lokalet. Alt blir mer vanskelig rent praktisk.»

– Organisasjonene har ikke noe fokus på denne målgruppen. Selv om LHBT-organisasjonene har en positiv innstilling til funksjonshemmede, så er tilgjengelighet et stort problem. Det er for eksempel ikke tilbud om tegnespråk på skeive arrangementer, og det er vanskelig å komme seg frem med rullestol, sier forskeren.

Han beskriver bevisstheten om målgruppen som enda lavere i organisasjoner for funksjonshemmede, som dette sitatet belyser:

«Det er mange i skapet i det synshemmede ungdomsmiljøet. Det er ikke helt stuereint i det miljøet å være skeiv. Jeg møtte noen som skulle omvende meg. I dag har jeg ikke kontakt med det synshemmede ungdomsmiljøet. Det å være skeiv er ikke godtatt.»

Ressurspersoner

Selv om noen av informantene var i en utfordrende situasjon, er Grønningsæter opptatt av å få frem at mange klarte seg godt.

– Det er vært et elendighetsfokus i den lille forskningen som finnes på feltet. Vi har hatt et ønske om ikke bare å se på det som handler om diskriminering, men også undersøke mulighetene gruppen står for og hva de har å bidra med, forteller forskeren, som fant betydelige ressurser blant dem som ble intervjuet.

Studien viser at mange jobbet, eide sin egen bolig og hadde et velfungerende sosialt nettverk. Dessuten hadde de i gjennomsnitt et høyere utdanningsnivå enn befolkningen generelt.

– Vi understreker at noen opplevde situasjonen sin som uproblematisk. Andre hadde opplevd mye vondt, for eksempel grov mobbing. Taushet og usynliggjøring var den vanligste opplevelsen. Men hovedinntrykket vi sitter igjen med er likevel at dette er en gruppe ressurspersoner som uansett utgangspunkt har brutt barrierer og kommet styrket ut av det, sier Grønningsæter.