Ny norsk mann

Ny norsk mann

Når Stephen J. Walton har sex, er det vanligvis med menn. Livet hans er likevel knyttet tett til kvinner.

Mer om Portretter
Mer om LHBTI

– Jeg har på mange måter levd et slags stereotypisk kvinneliv, skal han si.

Han skal stå høyreist og bredbeint, midt på kjøkkengulvet, med et forkle over magen og tre fedd hvitløk i hånden. Han skal ta et langt skritt mot komfyren, presse feddene gjennom de små hullene i det harde stålet, og ned i gryta. Så skal han se på meg, der jeg sitter ved kjøkkenbordet.

– Vet du forresten hva du gjør om du har venner som ikke liker hvitløk, skal han spørre. Jeg skal riste på hodet.

– Du skaffer deg nye venner.

Sitt andre morsmål

Mannen som skal stå på det sunnmørske 70-tallskjøkkenet er Stephen J. Walton. Født i den engelske byen Leicester i 1958. Med norsk pass og nynorsk som sitt andre førstespråk. Ektemann og far. Kulturforsker og forfatter. Ansatt som professor og instituttleder ved Ivar Aasen-instituttet ved Høgskulen i Volda.

Han fikk sitt andre morsmål fra en kvinne som ikke var hans mor. Det er i dét språket han har levd ut rollen som far med utvidede omsorgsfunksjoner. Det vil si som en slags sosial kvinne med mannens privilegier. Hvordan kom han dit?

Julia

Reisen tilbake etter svarene gjør en stans hos Julia Kristeva, og det melankolske språket. Året er 2006, og Walton skriver om biografien som sjanger. Han oppdager at han i sin sjangerutforskning ikke kommer utenom seg selv, sin egen biografi. Han må hente fram en kort selvbiografisk tekst han ble bedt om å skrive til Samtiden året før. Han reflekterer over det som ikke står der. Slik tar han fatt på den lange reisen tilbake, den som husker det kroppen gjemmer. Det er tungt. Helt til han henter fram Kristeva.

Mor

Den korte versjonen: På nyåret 1969 dør Stephens mor av hjertestans. Stephen er ti år og enebarn. Han får være hos en kamerat under begravelsen. På skolen er han flink elev, og på fritiden spiller han piano. Men fra de første dagene moren er borte er det ingen steder noen snakker med Stephen om morens bortgang. Døden, sorgen, tapet, det er taust.

Kristeva skriver om det melankolske språket, den deprimertes språk. Språket som krymper, blir mindre og mindre til det bare handler om tingen, bare handler om depresjonen. Språket tømmes for mening, fordi forbindelsen mellom virkeligheten og ordene som skal gjøre den synlig for oss, som skal representere den, går i oppløsning.

Det uskrevne

Tidligere på dagen: Stephen har bestilt kaffe og wienerbrød på Mylnå.

Hva betyr det, har jeg spurt.

– Å, det er den gamle elektriske valsemølla, har han svart.

Vi har funnet et bord med dype lenestoler ved vinduet, utsikten mot regnet på parkeringsplassen. Det er ingen studenter i sikte, bare middelaldrende damer, og jeg spør om arbeidet, om bøkene.

– Hvor mange er det blitt?

– Du vet, sier han, og ler, listen over bøker jeg ikke har fått skrevet er lang og imponerende. Han tar en pause, ser på meg som om han undersøker om jeg skjønner hva det er snakk om, før han fortsetter.

– Man skal jobbe forsiktig, sier han. Man skal bruke tid. Tid på å underbygge, og til å jobbe med språket. Sånn sett er nynorsken disiplinerende, fordi det krever at man skriver presist og tilgjengelig, sier han.

Man skal jobbe forsiktig, sier Stephen. Foto: Ragnhild Fjellro

Det andre språket

Språk. Betydningen av et språk. Våre liv som hviler seg, støtter seg, lener seg mot disse skjøre stablene av ord. Fra tiåringens taushet skal det snart bygges et nytt språk. Et språk bare han og én til i nærmiljøet forstår. Språket er norsk.

Først må han overbevise faren. Han nekter å spille mer piano. Når protesten går over til sultestreik innser faren at slaget er tapt, og den norske fransklæreren introduseres. Hun er fra Halden. Herfra skal hun fylle en vesentlig rolle i hans liv. Ikke som mor, men heller ikke bare som norsklærer. Senere har han kalt henne en slags søster, men på meg virker hun tettere, viktigere enn det.

Kroppen. Den vi bringer med oss inn i livet. Den som blir igjen etter oss.  Stephen har blant annet gitt gamle Ivar Aasen kroppen tilbake. I 1991 kom Stephens bok Ivar Aasens nedre halvdel, fem år senere kom Ivar Aasens kropp. Selv kjenner han kroppens begrensninger. Han bruker briller, hører nokså dårlig, er allergiker. Når han er tolv år inviteres han hjem til en lærer. Læreren tar på penisen hans, vil ha ham til å gjøre det samme. Tolvåringens redsel får overtaket, og han rømmer ut. Løper hjem. Det er langt, men kroppen løper likevel. Det skal gå mange år før han forteller noen om overgrepet. Til en elsker, som er mann.

Sex som språk

– Sex er da ikke spesielt epokegjørende, sier Stephen. Vi sitter fremdeles på den gamle valsemølla, men har glemt de middelaldrende damene, at de kan høre. Stephen har forlengst sluttet å interessere seg for hva sambygdingene eventuelt kan bli sjokkert av.

– Sex er vel en slags samtale, sier han. Det er en måte å kommunisere på. Slik ligner seksualiteten og språket på hverandre. Men her er det viktig å skille mellom analogi og ontologi. Selv om det er likt, har det ikke samme opphav. Fra tid til annen kan jorda skjelve. Noen samtaler er korte, andre er lange, noen samtaler er viktigere enn andre.

Samtalen

Den lange samtalen med den norske kvinnen. Nervøsiteten og angsten første gang han kommer hjem til henne. Frykten for et nytt overgrep. I stedet får han spørsmål, på norsk. De enkle, de aller enkleste spørsmålene.

– Hvor bor du?

– Hva gjør din far?

– Hva gjør din mor?

Det brister. Kanskje er det her hun gir ham språket som former et liv. Et liv som kan bære ham gjennom sorgen etter moren. Som finner ordene om overgrepet. Som gjør ham i stand til å fortelle sine egne barn om det, når de blir store nok.

– Jeg hadde ikke fortalt om det til særlig mange, men det ble viktig for meg å fortelle dem om det. Jeg husker det svært godt. Vi satt under vinranken utenfor huset mitt i England. Det var kveld. Vi hadde nettopp spist. Og jeg fortalte hva som hendte. At han ikke hadde noen rett til å gjøre det han gjorde.

Hevnen

En annen elev angir læreren. Overgriperen forlater skolen på dagen. Men det blir aldri snakket om det. Aldri. Var det bare innbilning? Som om det offisielt aldri skjedde. Som om mannen aldri fantes. Men en dag er Stephen i byen. Han går innom en butikk for å kjøpe en skjorte. I butikken har den gamle læreren fått jobb. Han stirrer olmt på Stephen når han gjenkjenner ham. Læreren har misforstått, han tror åpenbart at det var Stephen som var tysteren, for han sier: «Du har ødelagt livet mitt». Stephen har endelig fått sin hevn.

Fjellene

Vi kjører oppover de bratte bakkene fra sentrum, langs boligfeltene som renner i stadig tettere gater etter hvert som fjellsidene slaker ut, gjør naturen beboelig.

Vakre, sier jeg, og peker på fjellene. Litt for å være høflig, litt fordi jeg mener det. Han avviser meg blankt.

– Fjell kan man få nok av. De står så totalt i veien for landskapet. Ikke er jeg spesielt glad i å gå i dem heller. En gang foreslo jeg å rive Rotsethornet, men jeg fikk ikke særlig respons på det, sier han.

– Landskapet i Sør-England har jeg stor sans for. Det er åpent. Det er derfor jeg har hytte der, nær Oxford. Det er litt kjekt med kulturborgerskapet der også. Når folk går på kino eller konserter, vet de hva de ser og hører på.

Regnet

Vi er framme ved kontoret. Det er varmt her inne. Det gylne lyset fra en lampe i hjørnet. BBB-hyllene langs den ene veggen. Det trehvite. Blå gardiner foran vinduet. Fra det kan han se åttitallsfasaden på høyskolen, og Rotsethornet like bak. Rotsethornet som skyter rygg inn i himmelen. Fjellnakken er grå. Skyene er grå. Regnet er grått. Det har regnet siden april.

– Greia med han læreren var et overgrep. Men det at samfunnet den gangen hadde så store problemer med å omgås barns sorg, det kan også kalles et overgrep. De voksne hadde opplevd krig, og overlevd. Jeg tror ikke det var så mye plass igjen til det vi nå kaller sorgarbeid, sier Stephen.

Natur. Naturen. Den som aldri tier. Menneskene i den. Å vende seg ut, å oppdage dem. Snart er det ikke bare den norske kvinnen og han som snakker deres språk. Han må ut i verden, gjøre språket til et liv, med ansikter og pust og nærhet.

Levende

Han studerer i London og i Norge, tar doktorgraden ved Cambridge. Ansettes så på University College London, Institutt for nordistikk. Han reiser på turer til Norge, og språket blir med. Språk som noe levende, organisk. Det som endres, og endrer.

– Følelsesstrukturer forandrer seg raskt, forklarer Stephen. Intuisjonen vår er skapt i den tiden vi lever i. Den er så godt som ubrukelig i møtet med tekster og ord fra en annen tid. Det må konkret dokumentasjon til.

Han sitter på den blå kontorstolen, med den høye ryggen, og forteller om hvordan interessen hans for kjønnshistorie i sin tid ble vekket av Ivar Aasens forhold til menn, spesielt til en ungdomsvenn. 

– De hadde andre måter å uttrykke seg på den gangen. Mye som i dag kanskje ville blitt tolket seksuelt, ble på den tiden oppfattet som uttrykk for sterke, vennskapelige følelser. Ivar Aasen hadde en god venn som het Sivert, sier han.

«Fornedret ved at besvare»

Ifølge Stephen gir dokumentasjonen fra deres vennskap grunnlag for å konkludere med at forholdet mellom Aasen og Sivert var emosjonelt oppslukende. Særlig i brevskrivingen etter at Aasen flyttet til Herøy ble brevene mer intense. Aasen, som hadde lavere sosial rang enn Sivert, fikk tre brev fra Sivert i stadig mer desperate ordelag. I sitt siste brev håper han at han i Aasen har funnet «en Ven der ikke svigter, som ikke anseer sig fornedret ved at besvare en enfoldig Vens Breve».

– Det er uklart hva vi skal legge i dette. Menn kunne uttrykke hengivenhet åpent den gangen, men vi vet lite om hvilke følelser de egentlig uttrykte med det, sier Stephen.

– I dag er vi så opptatt av hva folk gjør med kjønnsorganene sine. De kan jo være spennende nok, men det kommunikative uttrykkspotensialet er ikke uttømt i og med dem, slår han fast.

Protesten

Vi skal snart sette oss i bilen igjen. Sykkelen skal monteres på stativet bak bagasjerommet. Vi skal passere svømmehallen. Den han har for seg selv flere kvelder i uken. Sterke tak, fram og tilbake, fram og tilbake, i det stille, blå vannet. Stephen skal løsne nok en salve mot det altfor forutsigbare regnet. Og jeg skal spørre om han banner mye. Han skal svare ja.

– Det miserable sunnmørsværet hadde fått Jesus til å banne som en sjømann. Generelt er jeg er sterkt for banning, skal han si. Det bannes altfor lite i samfunnet. Særlig blant ungdommen. Med de sosiale forholdene vi har i dag er det all grunn til å banne, ikke bare litt, men mye, skal han si.

Barna

Den steile bakken opp til huset med tre etasjer. En kjeller med akrylmaling og pensler, en stue tapetsert av bilder og bøker, et loft med to kontorer. Huset ligger på vestsiden, og har vintersol i én time og tre kvarter, på det verste.

Her vokste de opp, datteren Agnes og sønnen Edmund. I dag er de blitt 23 og 21. Til tross for at de aldri hadde TV hjemme, eller fikk leke med våpen, er det blitt folk av dem. Agnes har fullført en bachelorgrad i statsvitenskap, og bor i Sverige. Sønnen er kommunist. Overbevist kommunist.

– Agnes gifter seg snart, humrer Stephen. Nå jobber hun for å tjene opp nok lønn til etter hvert å få fødselspenger. Hvis det blir aktuelt, da.

Så ung, spør jeg. Stephen ser uforstående på meg.

Ja, vil hun ikke studere mer, og gjøre flere ting før hun får barn, spør jeg. Han ser fremdeles uforstående på meg.

– Barn setter da ingen stopper for dét. Dessuten er det forskjell på denne generasjonen og vår. De gifter seg og får barn tidligere enn vi gjorde, sier han.

Kjerringa

Selv fikk han barn og giftet seg som trettiåring. Det var med kjerringa, som han kaller henne. De har vært gift i 24 år, og bodd sammen et halvt av dem.

– Det var ganske tydelig både før og etter at vi giftet oss at vi begge har et stort behov for autonomi, understreker Stephen.

I praksis betyr det at de har hatt særbo det meste av tiden, og at barna ble med Stephen til Volda for fjorten år siden. Det er han som har stått for det meste av omsorgen i hverdagen. Men Stephen og kjerringa er altså fremdeles godt gift. De lever bare ikke sammen.

Sex med menn

– Slik har jeg fått leve ut ønsket mitt om å ha sex med menn ved høve, i tillegg til å være gift med henne, forklarer Stephen.

– Men blir du ikke forelska, så forelska at du vil leve sammen med det mennesket du forelsker deg i?

– Det er klart man av og til blir glad i folk man ligger med. Det er en sterkt undervurdert side ved sex, at den ofte kan være inngangen til et godt vennskap. Men å ha folk traskende rundt i huset hele tiden… Nei, det der har jeg rimelig god kontroll på. Også forelskelse, svarer Walton selvsikkert. Og det er alltid kjerringa som har stått ham aller nærmest.

– Hun er et uvanlig spennende, trivelig, og heldigvis ekstremt vanskelig menneske. Hun har en stilling i det engelske kulturdiplomatiet, og bor i sitt eget hus i England. Jeg føler fremdeles den kriblingen i meg, noen ganger når jeg reiser til henne, sier han. Smilet hans er så åpent. Så stort.

Homo nynorsk

Han kaller seg skeiv, og han søker seg til mindretallet, til nynorskbrukerne.

– Nynorsken er vel skriftspråkets homoseksualitet, sier han.

Hvordan da, spør jeg nysgjerrig, men skeptisk. Han smiler utfordrende mot meg. Han gjør gjerne det. Han vet hvor han skal, og er forberedt på motstand. Han morer seg.

Nynorsk ligner homoer, sier Stephen. Foto: Ragnhild Fjellro

– Det viser seg på fire måter, doserer han. For det første tilsvarer prosentandelen av nynorskbrukere omtrent prosentandelen av homoer. For det andre er det flere som har anlegg for det, enn de som praktiserer det. Eller iallfall flere enn de som sier at de praktiserer det. Det er dessuten svært bra for din mentale helse, og for det fjerde kreves det litt bevisst innsats for å gjøre det, avslutter han.

– Hva med nynorsk og feminisme. Ligner ikke de hverandre?

– Bokmål er flertallsspråket, selv om sytti prosent av norsktalende snakker en dialekt som ligger nær nynorsken. Det betyr at nynorsk er det potensielle skriftspråket til en majoritet som likevel oppfører seg som en minoritet. I patriarkalske samfunn er kvinner blitt sosialisert til å opptre som sosial minoritet, så det er en klar parallell, sier han.

Genus

Grensene. Krysse dem. Reisene. De fleste går vekk. Vekk fra klaustrofobiske storbyer. Fra trange daler mellom høye fjell. Det som stenger ham inne. Vil ut til det åpne. Flere språk. Ikke bare nynorsk, bokmål. Skriveuker i England. Tysk, fransk. Frankrike om sommeren. Når han blir gammel vil han trekke seg tilbake til Pau, byen med utsikt mot Pyreneene. Men først spansk. I Mexico. Han reiser til en av de fattigste delene. Oaxaca. Som forsker trekkes han dit av en egen gruppe han kaller transgenuspersoner.

– De kalles muxes. De er ikke transseksuelle. Det betyr at de ikke endrer biologisk kjønn, men sosialt genus. De kopierer kvinnelig sosial atferd, altså det kvinnelige genus, forklarer Stephen.

Stephens bok om denne gruppen skal ut til neste år. Den skal fortelle mer om transgenuspersoner i Mexico, og om hvordan de ble skrevet inn i den skeive historien. Den begynner med de såkalte sodomittene og hermafrodittene på 1500-tallet. De som datidens alt annet enn vennligsinnede observatører forklarte som en mellomting mellom mann og kvinne, som en kvinnelig sjel i en mannskropp.

Kulturell minoritet

– Først i 1869 brukte man ordet homoseksuell. Ikke før i 1892 ble begrepet heteroseksualitet dannet i et medisinsk fagblad i Chicago. Det fikk man for å få en motsats til homoseksualitet, forteller han.

– Ordet homoseksuell ble derimot ikke brukt i dagligtalen før Kinsey-rapporten i 1948. Omtrent samtidig definerer homoforkjemperen Harry Hay i USA homoseksuelle som en kulturell minoritet. Hay framholdt at homoseksualitet ikke var noen diagnose, men et eget kulturuttrykk. Denne kulturen skulle få de samme rettigheter som andre kulturelle minoriteter hadde. Det ble et paradigmeskifte. Det betyr at begrepet man hørte første gang i 1869 i praksis ble operasjonalisert som kulturell og sosial identitet nesten hundre år senere.

– De meksikanske muxes er omsider blitt innhentet av den typen identitetsdanning som den moderne, vestlige homoseksualiteten legger opp til.

Dette danner bakteppet for beskrivelsen av deres liv. Stephen har allerede vært i Mexico flere ganger for å samle stoff til boka.

Muxes

Vi er tilbake på kjøkkenet hans. For ikke lenge siden løp barna hans på sokkelesten over disse gulvene, og de hjalp alltid til med maten. I dag lager han den selv. I kveld tar det lang tid. Han kan ikke snakke og lage mat samtidig. Han forteller om det mannsdominerte samfunnet, der kvinnene likevel er økonomisk sterke, og de tre måtene å definere en muxes på i Oaxaca, mens han peker med hvitløksfeddene.

– For en muxe er det normer for hvem du kan ha sex med, og hvordan. En muxe er tradisjonelt den passive parten i analsex med heteroseksuelle menn. Men empirien forteller noe annet. Myten om at de er den passive parten er blant annet til for å beskytte de heteroseksuelle mennene, forklarer Stephen. 

– Dessuten gjør man kvinnearbeid, man har omsorgsoppgaver, og man kler seg på bestemte måter, sier han, og legger ut i en systematisk forklaring om de ulike måtene å kle seg på.

Et kvinneliv

Han gestikulerer mens hans snakker, lager grimaser, karikerer dialekter og språk, også kroppsspråk. Han kan snakke i timer. Som om det ikke finnes noen bunn i ham. Som om rommene i ham er like store som den sorte høsthimmelen spent over hustaket, over fjellene. Noen ganger flammer nordlyset opp, der ute. På vestsiden. Og det er nå han snart skal si det. Det om kvinneliv.

– Jeg har aldri vært spesielt interessert i transvestitter. Men disse folka her, muxes, de er noe helt annet. De løser opp genuskonvensjonene. De sprenger våre grensekonvensjoner på en genial måte, sier han.

– Jeg har på mange måter levd et slags stereotypisk kvinneliv, sier han.

– Det har ligget en bevisst protest mot kjønnsrollemønsteret i dette også, at jeg lever et kvinneliv, sier han.