Loven mot synlige horer

Loven mot synlige horer

Loven mot sexkjøp skjøt først fart da nigerianske kvinner åpent solgte sex på Karl Johan. – Argumentet om menneskehandel feide alt annet av banen, sier May-Len Skilbrei.

Mer om Media
Photo: www.colourbox.no

Året er 2006. Plutselig er det igjen legitimt å bruke ordet «hore» i avisa. Ifølge riksdekkende presse strømmer nigerianske kvinner som selger sex inn i Norge. De invaderer Oslos gater. «Vil stoppe hore-invasjon», skriver TV 2 Nettavisen. «Ullevål horeby», skriver VG.

Det godes kamp

– Pressen glemte at dette var damene vi skulle synes synd på og redde, sier samfunnsforsker May-Len Skilbrei. Hun har analysert mediedekning av prostitusjon fra 1970-tallet og frem til i dag for å forklare hvorfor Norge har kriminalisert kjøp av sex. Hun karakteriserer 2000-tallet som menneskehandelens tiår, tiåret da Norge innførte sexkjøploven.

­­– Ingen vil vedkjenne seg at de ønsket kriminalisering fordi de ville fjerne de svarte damene. Mange, for eksempel kvinnegruppa Ottar, har en interesse i å definere innføring av sexkjøpsloven som kvinnekamp og feministisk seier. Som det godes kamp, sier Skilbrei.

Norske menn var ofre

Analysen av mediedekningen tyder på at 2000-tallet ikke bare var menneskehandelens, men også migrasjonsangstens tiår. For utenlandsprostitusjon i seg var ikke nytt. På 1980-tallet kom kvinnene fra Thailand, på 1990-tallet kom de fra Russland. Men migrasjonen dominerer ikke debatten før nigerianerne selger sex i full åpenhet på Karl Johans gate.

– Arbeiderpartiet, Høyre og Frp ønsket plutselig å kriminalisere enkelte måter å selge sex på i Oslo. Når prostitusjon ble presentert som et fenomen som ble verre og verre, måtte man finne løsninger. I flere medier ble norske menn fremstilt som ofre for de «fæle» nigerianske damene, og de norske damene som solgte sex ble en del av vi’et, og ble intervjuet om de nigerianske damene, sier forskeren.

Ofre for menneskehandel skulle reddes av samfunnet. De synlige nigerianske prostituerte derimot, de var et problem samfunnet ville bli kvitt.


Faksimile av VG 12.06.06

Internasjonal interesse for Norge

Skilbrei har publisert sine analyser av norsk prostitusjonsdebatt i det internasjonale tidsskriftet Sexuality Research and Social Policy.

– Det er stor etterspørsel etter dette internasjonalt. Analysene gir noen svar på hvordan, og hvorfor Norge fikk en sexkjøpslov. Folk og forskere vil forstå livsløpet til diskusjonen, forstå hva det var som beveget debatter, sier Skilbrei.

Selv har hun tilbrakt snart tre tiår i denne offentlige debatten, som en av Norges fremste eksperter på temaet. Om et år utgis hennes neste bok om nordisk prostitusjonspolitikk på det britiske forlaget Ashgate.

I hennes systematiske analyse av skriftlig media, som baserer seg på hennes eget betydelige mediearkiv, forsøker Skilbrei å kartlegge debattene om prostitusjon i norsk offentlighet. Selv om media ikke representerer det hele og fulle bildet, så er det forhold som taler for at media i denne sammenhengen er en spesielt viktig arena å analysere.

Lite debatt i det offentlige

– Hvis vi sammenligner med andre felt som vekker like mye oppmerksomhet i media, så er det svært lite papirarbeid fra det offentlige på dette, men svært mye offentlig debatt i blant annet avisene, sier Skilbrei.

– I Sverige har de ofte mer utførlige planprosesser før politikkendringer. De utførte sju utredninger som omtaler prostitusjon før de kriminaliserte sexkjøp i 1999. I Norge har politikerne presentert sine meninger i media og fra stortingets talerstol. Men vi har aldri fått en hel handlingsplan om prostitusjon, fastslår samfunnsforskeren.

– Når noe er definert som et problem i media, så må politikerne levere en løsning, legger hun til.

Kvinner som narrer menn

Artikler fra 1950- og 60-tallet omtaler prostitusjon som et selvsagt og forståelig samfunnsfenomen, der unge kvinner narrer menn. Kvinnene er smittefarlige, mennene uskyldige. Men på 1970-tallet skjer det noe.

– 1970-tallet er tiden for sosiale bevegelser. Man problematiserer flere fenomener, og man er mer bekymra for grupper, ikke bare enkeltindivider, sier Skilbrei.

Mediene rapporterer nå om prostitusjon som et symptom på et annet uønsket fenomen: Ungdom som reker gatelangs og bruker dop. Prostitusjon defineres ikke som et problem i seg selv eller for de involverte. Det er enten eksotisk, eller fremstilt som trøblete, gjerne koblet til kriminalitet. Samfunnet må gjøre noe med problemet, men ikke med loven i hånd. Sosialarbeid er den nye løsningen på fremmarsj.

Horekunden

På 1980-tallet kommer feministene på banen for fullt, skriver Skilbrei. Prostitusjon defineres tydelig som et eget samfunnsproblem. Det handler om kvinner, og det handler om vold. Fokus skifter fra de som selger sex, til den som kjøper. Fra halliken, til samfunnet. I 1986 blir Liv Finstad og Cecilie Høigårds bok Bakgater en bestselger. I boka handler prostitusjon om at noen har makt og penger, mens andre ikke har det. Det handler om kultur, struktur og kjønn.

1990-tallet domineres av diskusjoner om hvor prostitusjonen foregår. Den er innendørs og grenseoverskridende. Massasjeinstituttene befinner seg i folks nabolag, og de russiske kvinnene entrer lokalsamfunnene i Nord-Norge. Prostitusjonen foregår der folk bor, og frykten for normalisering, for at terskelen for kjøp og salg av sex senkes, er tema for debatt. Det holder ikke med sosialt arbeid; hallikloven skjerpes og lover for å hindre migrasjonsrelatert prostitusjon diskuteres.

Best på menneskehandel 

Vi er kommet til 2000-tallet. Norge signerer FNs protokoll om trafficking, Palermo-protokollen. Ifølge Skilbreis analyser blir det nå nesten umulig å snakke om prostitusjon uten å snakke om menneskehandel. Menneskehandel oppkriminaliserer feltet, og forskningen på fenomenet internasjonalt øker markant i løpet av dette tiåret.

– Begrepet menneskehandel problematiseres verken av media eller politikere, sier Skilbrei.

– Dette er noe media liker fra starten, og noe politikere profilerer seg på: å være best på menneskehandel. Interessen for utenlandsprostitusjon øker voldsomt, for dét kan jo være menneskehandel. Siden Norge forplikter seg til konvensjoner, og fordi vi vil være best på sånt, så kjører vi på. Så vi er best på dette. Norge har kjempesjenerøse ordinger for ofre, fastslår Skilbrei.

Norge produserer handlingsplaner mot menneskehandel før noen tilfeller er identifisert i landet.

– Dette handler om å være best i klassen. Det er flaut at vi ikke har produsert noen tilfeller. De som jobber med feltet blir bedt om å finne noen. Vi må vise at vi gjør noe, selv om den internasjonale definisjonen viser seg ikke alltid å passe til virkeligheten, forteller Skilbrei.

Universalløsning for prostitusjon

Skilbrei hevder at det feministiske argumentet om at prostitusjon er vold ikke var sterkt nok i seg selv til å oppnå kriminalisering. Først når situasjonen forstås som ute av kontroll, når de nigerianske prostituerte inntar offentligheten, må noe virkelig gjøres. Alvoret i menneskehandel-argumentet tillater at man kan omgå argumentet om at det finnes ulike typer prostitusjon som krever ulike typer tiltak. Det baner vei for en universalløsning. En løsning som også vil gi rom for å få bukt med de nigerianske kvinnene. Det prinsipielle argumentet møter det pragmatiske. 1. januar 2009 blir sexkjøp kriminalisert i Norge. 

– Feministisk diskurs og ordbruk hadde vært med på å innsnevre hva man kunne foreslå. Argumentet om menneskehandel feide alt annet av banen. Mange land har immigrasjonslover mot folk som selger sex, men vi hadde definert dem som offer, og vi er gode på å redde ofre. Kriminalisering fremsto som det eneste naturlige neste steg å ta, sier Skilbrei.  

Ideologisk forskningsfelt

Skilbrei advarer mot et forskningsfelt preget av ideologiske konflikter. Mye litteratur om prostitusjon er umulig å bruke i forskningsøyemed, fordi det er vanskelig å vite om konklusjonene kommer av materialet eller fra forskerens politiske ståsted.

– Det er andre forskningsfelt der det er sterke ideologier, og der man leser hverandre normativt. Jeg har forsket på mye annet, for eksempel skole og arbeidsliv, men jeg har aldri vært borti sånn grining og beskyldninger som jeg har på prostitusjonskonferanser. Folk sliter med å etablere nøytrale posisjoner. Hvis man ikke er mot all prostitusjon så er man for, forteller Skilbrei.

Flere forskere har forlatt yrket sitt til fordel for aktivisme og demonstrasjonstog, for eller mot prostitusjon.

– Jeg forsøker å etablere en posisjon i midten, og er mindre interessert i hva slags lover vi har enn hva folk tror, sier Skilbrei, og legger til at hun ser at hun kan bli lest som noe annet.

Sex selger

Også for flere medier er det en utfordring å forholde seg profesjonelt og saklig til prostitusjon. Skilbrei har ikke analysert bildebruken i mediematerialet sitt, men kan fortelle om svært spekulativ bildebruk og dårlig anonymisering. Selv artikler om menneskehandel og misbruk illustreres med bilder av pupper og lår.

– VG ser ut til å ha spesialisert seg på prostitusjon. Det er en salgsvare for dem, sier hun.

I perioder får Skilbrei telefoner ukentlig fra journalister.

– De ringer for å få en sak. Kan jeg gi dem noe sexy? En sommervikar fra VG spurte «har du noe à la at folk som selger sex gjør det fordi de har lyst til det?».

Men det finnes også dyktige journalister som dekker temaet seriøst. Og Skilbreis anliggende er uansett ikke «å ta» media.

Kulturelt uttrykk

– Jeg har lest synet på prostitusjon gjennom media som kulturelt uttrykk. Kjernen i den norske problemformuleringen er et skeivt maktforhold. Staten skal rette opp ulikheter, så her må man gjøre noe. Andre steder kan dette bety at man forebygger eller setter inn sosiale tiltak. I Norge har vi konkludert med at vi må jobbe for å utrydde hele problemet. Mange vil si at det er å angripe et symptom på en grunnleggende ulikhet. Man kan jobbe mot fattigdom og ulikhet i stedet, sier Skilbrei.