Lesbisk stress hos legen

Lesbisk stress hos legen

Når skal du fortelle legen din at du er lesbisk? Er det i det hele tatt verdt å gjøre det?

Mer om LHBTI
Legers forventning om at pasienten er hetero kan gjøre legebesøket unødvendig komplisert. (Ill.: www.colourbox.no)

En kvinne har oppsøkt lege på grunn av magesmerter, og følgende dialog utspiller seg mellom de to:

«Er du i et forhold?» «Ja.» «Bruker dere prevensjon?» «Nei.» «Er du gravid?» «Nei.» «Har du tatt en graviditetstest?» «Nei.» «Hvordan kan du da være sikker på at du ikke er gravid?»

En fiktiv dialog, det er så, men mange lesbiske kvinner vil trolig likevel nikke gjenkjennende til den. For hvorfor tar andre det alltid som en selvfølge at man lever heterofilt? Og hva gjør man når man ligger der i gynekologstolen og plutselig føler seg tvunget til å komme ut som lesbisk?

– Lesbiske kvinner må hele tiden være bevisste hvordan de vil fremstille seg selv som nettopp lesbiske. De er i en stadig beredskap, der de hele tiden må motta og forholde seg til omverdenens reaksjoner, konstaterer lege Mari Bjørkman.

Ville ha suksesshistoriene

Hun disputerte nylig med avhandlingen Lesbisk selvtillit – lesbisk helse, der hun ser på hvilke utfordringer lesbiske kvinner møter i hverdagen og hvilke mestringsstrategier de gjør bruk av i de ulike situasjonene som måtte oppstå.

– Det som er av forskning på lesbiskes helse og deres forhold til helsevesenet, fokuserer stort sett på sykdom og dårlige levevaner, som for eksempel rusproblemer. Ressurser og mestring var det derimot lite snakk om, forteller Bjørkman.

Et såkalt salutogen vinkling på forskningen, der fokuset er på hva som gir helse snarere enn hva som ødelegger den, ble derfor viktig for Bjørkman. Det var en innfallsvinkel som harmonerte med hennes egne erfaringer fra praksisen som allmennlege, der hun ofte opplevde at det å løfte fram pasientens positive sider så ut til å ha bedre helseeffekt enn det å hele tiden skulle rette opp det som var vanskelig og sykt.

– Vi ville høre suksesshistoriene, om de gangene man opplevde at man mestret en vanskelig situasjon som var relatert til ens seksuelle orientering. Og det som viste seg å være viktig for at informantene følte at de hadde mestret en situasjon, er det vi har kalt lesbisk selvtillit. Det er en fundamental tro på at det er godt og naturlig å være lesbisk, og at det er likeverdig med å være heterofil. Hadde man det som premiss når man kom opp i en situasjon der man følte at man burde fortelle at man var lesbisk, opplevde de selv at de bidro til at situasjonen ble positiv, sier Bjørkman.

Utvikler åpenhetskompetanse

Prosjektet som avhandlingen munner ut av bestod av tre delprosjekter. I delprosjekt I gjennomførte forskerne et fokusgruppeintervju med lesbiske kvinner der de spurte når det var viktig for dem å fortelle om sin seksuelle orientering til allmennlegen, og i så fall hvorfor. Seks lesbiske kvinner i alderen 28-59 år deltok i gruppeintervjuet.

– Åpenhetskompetanse er et stikkord. Den kompetansen omfatter hvilke situasjoner man velger å være åpen om seksuell orientering i, vurderinger av hvor relevant det er å være åpen og hvilke måter man skal si det på. Vi så hvordan deltakerne hadde en slik åpenhetskompetanse, der de var veldig bevisste på hvordan de skulle fortelle at de var lesbiske og i hvilke situasjoner.

Har man vondt i halsen, spiller det neppe stor rolle om man lever med en kvinne eller mann. Har man underlivsproblemer eller forsøker å bli gravid, er derimot situasjonen en annen.

Ulike reaksjoner

Delprosjekt II og III baserte seg begge på data samlet inn via internett, der forskerne gikk ut og ba lesbiske kvinner fortelle sine historier. Til delprosjekt II ønsket de å høre hva slags erfaringer kvinnene hadde gjort seg i møter med helsevesenet med hensyn til seksuell orientering. I delprosjekt III var spørsmålet hva slags strategier kvinnene valgte å bruke for å mestre utfordringer i hverdagen som følge av sin seksuelle orientering.


Mari Bjørkman. (Foto: Siri Lindstad)

– Det fantes de som kunne fortelle om negative reaksjoner fra behandler når de først hadde valgt å fortelle om sin seksuelle orientering. Noen opplevde gynekologen som mer hardhendt. Andre kunne fortelle om psykiatriske behandlere som plutselig fokuserte kun på den seksuelle orienteringen, eller som brått bare avsluttet behandlingen. Jeg var nok litt overrasket over hvor negative de negative reaksjonene var, sier Bjørkman.

Men stort sett gikk det helt greit å fortelle at man var lesbisk, om man nå valgte å gjøre det.

– Noen behandlere har helt åpenbart bestrebet seg på å formidle at dette er helt ok. En fortalte at hun etter mye om og men hadde fortalt psykiateren som hun gikk hos at hun var lesbisk, og da hadde behandleren fortalt at hun hadde homofile venner, noe som gjorde det til en positiv opplevelse for informanten. En annen behandler hadde sagt at ja, det er jo så fint at man har noen å elske og dele livet med. At det lesbiske dermed ikke ble gjort til noe stort, men heller noe allmenngyldig, var noe den informanten satte pris på.

At relativt få fortalte om negative opplevelser, kan kanskje skyldes at lesbiske er flinke til å plukke ut behandlere de tror kan reagere negativt og la være å si noe til dem, funderer Bjørkman på.

– Eller kanskje er lesbiske kvinner bare veldig forsiktige, slik at de går glipp av også positive reaksjoner som måtte ha kommet.

Minoritetsstress

Bjørkman snakker på den ene siden om homonegativitet, og på den andre siden om heteronormativitet. Det første betegner negative holdninger til homofile og lesbiske, slik de kommer til uttrykk i historier som informantene forteller der reaksjonen fra behandleren opplevdes som negativ. Heteronormativitet vil si at alle antas å være heteroseksuelle inntil det motsatte er bevist.

– Lesbiske er ofre for det som kalles minoritetsstress, som er den tilleggsbelastningen du har fordi du tilhører en bestemt minoritet. Men i motsetning til en del andre kjennetegn som plasserer deg i en minoritet, som for eksempel fysisk funksjonsevne eller etnisitet, kan man ikke nødvendigvis se på noen hvilken seksuell orientering de har. Du må løfte fram din egen annerledeshet. Dermed blir det opp til lesbiske selv å fortelle, ettersom samfunnet vårt er så heteronormativt, sier Bjørkman.

Det er med andre ord ikke sikkert at heteronormative forestillinger utløser homonegativitet. Men det vet jo ikke den lesbiske på forhånd, noe som kan skape en type kontinuerlig stress, der den lesbiske om og om igjen må bestemme seg for om hun skal «stå fram» eller ikke.

Bjørkman mener imidlertid ikke at leger og andre behandlere nødvendigvis skal spørre direkte om pasienten er lesbisk. Til det kan det være for vanskelig for den enkelte pasient å snakke om den delen av livet. Men behandleren kan legge til rette for at pasienten opplever det som enklere å fortelle.

– Bruk kjønnsnøytrale pronomen når du spør om en partner. Og gjør det samme som man bør gjøre i alle konsultasjonssituasjoner: Ha øyekontakt med pasienten, ta deg tid og vær imøtekommende. Begynner pasienten selv å krøkke med pronomenene når hun skal snakke om en partner, kan man jo være litt ekstra lydhør.