Forsker på kunstopplevelser

Forsker på kunstopplevelser

Er det mulig å gjøre vitenskapelige analyser av menneskers subjektive kunstopplevelser? – Ja, sier Henriette Thune. Hun har utviklet en ny metode.

Mer om Litteratur
Henriette Thune. (Foto: Ragnhild Fjellro.)

Da Henriette Thune leste Sara Stridsbergs roman Drömfakulteten ble hun helt satt ut. Den rystet henne, sjokkerte henne, engasjerte henne og berørte henne. Da hun så teaterstykket basert på romanen derimot, forble hun så å si uberørt. Hvorfor var hennes opplevelser så forskjellige?

Nå har Thune disputert ved Universitet i Stavanger med en avhandling som blant annet forsøker å svare på det spørsmålet. Den handler om hvordan vi som mottakere skaper mening i møtet med kunstverk.

Kjønn og estetikk

– Utgangspunktet har vært ønsket om å finne ut mer om relasjonen mellom kjønn og estetikk, sier Thune.


Sara Stridsbergs roman

– Jeg har brukt Sara Stridsbergs bok Drömfakulteten (2009), og teaterstykket Valerie Jean Solanas skal bli President i Amerika som er basert på romanen, som eksempler for å demonstrere min metode, sier hun.

Stridsbergs fiksjon er basert på Valerie Solanas’ livshistorie. Hun er mest kjent for å ha løsnet de livstruende skuddene mot Andy Warhol, og utgitt SCUM-manifest (Society for Cutting Up Men). Romanen starter like før Solanas dør. Leseren tas tilbake til fengsel, psykiatriske institusjoner, møtene med Warhol, og en barndom preget av omsorgssvikt og seksuelle overgrep.

Opplevelse som estetisk objekt

Thunes metode undersøker hvordan estetisk form kan knyttes til meningsproduksjon, og hennes arbeid starter med den russiske teoretikeren Mikhail Bakhtins begrep om det estetiske objekt.

– Det estetiske objekt er ikke det samme som det eksterne verket. Det er snarere snakk om meningsproduksjonen som finner sted i kontemplasjon rettet mot verket. Det er altså meningen som dannes i møtet med kunstverket som er det estetiske objektet, forklarer litteraturviteren.

Subjektive opplevelser

– I undersøkelsen av dette møtet er Bakhtins begreper interessante for meg, fordi han opererer med begreper som inkluderer både kunstnerens produksjon, men også iakttakerens samproduksjon, av verket, sier Thune.

Hun legger raskt til at det er en krevende balansekunst å undersøke opplevelsen av kunstverk, siden det alltid innebærer en subjektiv komponent.

– Det kan innvendes at dette kan gjøre analysene vanskelige å gå etter i sømmene. Men det er en like stor fare for at man gjennom tradisjonelle tilnærminger fjerner seg fra den subjektive opplevelsen og verket. Da kan man risikere å forsvinne inn i abstrakt teori på bekostning av det konkrete kunstverket, sier hun.

Analyserer opplevelsen

– Det holder ikke å undersøke et eksternt verk for å kunne si noe fyllestgjørende om hvilken mening som produseres, understreker Thune.

– Det er også nødvendig å analysere opplevelsen av verket. Da må man lete etter sammenhengen mellom opplevelsen av den estetiske formen, og hvordan denne er knyttet til mottakerens produksjon av meninger og ideer. Slike meninger og ideer kan forstås som ideologi, sier hun.

Fram mot svarene på disse spørsmålene har Thune hatt særlig interesse for kjønn og estetikk. Thune mener begrepet om sosialt kjønn kan hjelpe oss å se hvordan forståelser av kjønn har ideologisk karakter, siden man kan gjøre kjønn på uendelig mange forskjellige måter, men for henne strekker ikke begrepet alene til.

Tilstede i rommet

– For meg ble det nødvendig å ta i bruk et begrep om en situert posisjon. Begrepet kan sees i sammenheng med for eksempel Donna Haraways begrep om situerthet – altså at vi alle er situerte og møter verden fra et gitt sted – fra en kompleks situert posisjon. Jeg tenker denne situerte posisjon som en øyeblikkssituasjon som betegner at akkurat der du befinner deg nå har du en tilstedeværelse i for eksempel tid, kropp og rom. Variablene for den situerte posisjonen kan være kroppslige, fysiske, geografiske og knyttet til tid, men har også å gjøre med dine erfaringer og kulturen du er en del av.

– Hva med kjønn?

– Jo, kjønn vil også være en variabel i denne sammenhengen, bekrefter Thune, og fortsetter; Innenfor kjønnsforskningen er det et stort fokus på det sosialt situerte kjønnet, og dette er også viktig for ens situerte posisjon, men man må samtidig erkjenne at de anatomiske kroppene vi har er utgangspunktet for hvordan vi sanselig finnes tilstede i verden i den situerte posisjonen.

Hun poengterer at om man grovkategoriserer befolkningen ut fra anatomi vil vi finne at cirka halvparten er det vi utenfra gjenkjenner som kvinner, mens den andre halvparten utenfra gjenkjennes som menn.

– Når det er sagt, så er jeg enig i det mange kjønnsforskere hevder, at forskjellig anatomi ikke automatisk fører til at menn og kvinner erfarer ting vesensforskjellig i livet. Kroppslige og fysiologiske reaksjoner kan selvsagt ligne for menn og kvinner, understreker Thune.


Trine Wiggen som Valerie Solanas på Torshovteatret. Foto: Gisle Bjørneby.

– Men hvordan kan den situerte posisjonen være ulik for menn og kvinner?

– Jeg har for eksempel født tre barn. Det gjør at jeg har andre erfaringer og referanser enn de som ikke har gjort det, enten de er menn eller kvinner, og disse preger våre møter med verden – også i opplevelsen av et kunstverk, eksemplifiserer litteraturviteren.

Analyserer egen opplevelse

Thune vektlegger at man for å analysere et estetisk objekt i utgangspunktet må ta i betraktning hele den umiddelbare opplevelsen av verket, ikke bare det som tematiserer kjønn.

– Hva bør man ha med for å analysere et verk?

– Jeg tar utgangspunkt i det Bakhtin har skrevet om i essayet The problem of content, material and form in verbal art fra 1924. Der sier han at en estetisk analyse må inneholde tre steg. Det første steget er å beskrive den umiddelbare opplevelsen, det han kaller innholdet i kontemplasjonen rettet mot verket. Det andre er å beskrive og fortolke det eksterne verket, for eksempel det konkrete bildet eller musikkstykket. I det tredje steget knytter man resultatet av beskrivelsen og fortolkningen i steg to tilbake til den opprinnelige opplevelsen av verket i steg én, forklarer Thune.

– Jeg fører Bakhtins teoretiske steg videre og operasjonaliserer dem. Med det tar jeg inn noe som vanligvis ikke finnes i akademia, nemlig min umiddelbare opplevelse av verket. Med utgangspunkt i denne opplevelsen får man et inntrykk av hva som for meg, som betrakter i min situerte posisjon, gir mening. Basert på dét velger jeg hvilke analytiske snitt jeg skal ta. Dét er utgangspunktet mitt når jeg analyserer Drömfakulteten, sier hun.

Opplevelsesbeskrivelse som ny empiri

– For å gjøre dette etterprøvbart må man etterstrebe å beskrive opplevelsen av verket, slik den oppleves mens den pågår. Det jeg har gjort er å inkludere både den kroppslige, emosjonelle og intellektuelle opplevelsen av verket i analysen. Når man først har skrevet ned beskrivelsen må man forholde seg til det som en ny, etablert empiri. Da ligger beskrivelsen der som en foredlet versjon av kunstopplevelsen, understreker Thune.

– Men det er avgjørende å huske at i det øyeblikket man setter ord på opplevelsen, og plasserer det inn i et logisk språk, da er det ikke lenger selve kunstopplevelsen en har med å gjøre. Dette fordrer en tillit til forskeren basert på at forskeren også må kunne forventes å ha en etisk egeninteresse av å være mest mulig oppriktig. Det vil stride mot grunnlaget for hele analyseprosjektet hvis man skulle si at man opplevde noe man ikke opplevde, argumenterer hun.

Kroppslig reaksjon på Drömfakulteten

I avhandlingen viser Thune hvordan metoden fungerer i praksis ved å analysere Drömfakulteten.


Valerie Solanas’ SCUM-manifest fra 1967

– Jeg hadde en veldig sterk opplevelse av denne romanen, til tross for at jeg hadde forholdt meg lite til Solanas og SCUM-manifestet fra før. Det var ingenting i den stereotype versjonen av manifestet som ofte trekkes fram som hadde noe med meg å gjøre, verken personlig, faglig eller ideologisk. Da jeg leste Drömfakulteten i 2007 var det på et tidspunkt jeg egentlig ikke hadde tid til å lese noen roman, forteller litteraturviteren.

Men før det var gått 48 timer hadde hun lest hele boka.

– Opplevelsen dirret i meg. Lesningen ga seg blant annet kroppslige utslag som kvalme og gåsehud. Jeg opplevde følelser av ømhet, forelskelse og forvirring, samtidig som boken jo er en ubarmhjertig representasjon av terminal sykdom, død og overgrep. Og alt dette som resultat av en fiksjon. Stridsberg formidler denne historien i et litterært språk som gjør at jeg kan forholde meg til det smertefulle – og med dét også til Solanas og hennes manifest - på en ny måte. Bakhtin vil her si at romanen utvider bevisstheten min.

Annen teateropplevelse

Da Thune så teateroppsetningen derimot, hadde hun en helt annen opplevelse, til tross for at stykket var en adapsjon av romanen.

– Hva kommer det av?

– Ulikhetene i opplevelsene handler om estetisk form. Jeg analyserer opplevelsene av boka og teaterstykket som to selvstendige opplevelser, basert på to selvstendige verk med ulike egenskaper og ulik form, utdyper Thune.

– Noe av det viktigste jeg fant i analysene var at de to forskjellige estetiske formene denne romanen og denne teateroppsetningen hadde, produserer feminismer på veldig forskjellige måter, til tross for at verkene på overflaten har svært mange likhetstrekk, forklarer hun.

Monolog og dialog

Thune tar utgangspunkt i at SCUM-manifestet utgjør kontekst både for bok og teater. Et manifest etterstreber ofte én dominerende klar idé som produseres på det man kan kalle en monolog måte.

– Jeg viser i min analyse hvordan Drömfakulteten som roman kan forstås som polyfon, det vil si som en ideologisk flerstemt roman, som åpner opp for mange ideologiske stemmer samtidig, forklarer Thune.

– Med dette kommer vi inn på hva Bakhtin kaller det dialogiske. Den dialogiske tilstanden gjelder ikke bare internt i verket, men også i forhold til meg som leser av verket. Her skapes det muligheter for å forhandle om ulike forståelser, fordi det er et mylder av stemmer. Noen kan jeg kjenne meg igjen, andre ikke. Man blir konfrontert på en måte man må forholde seg til, forklarer forskeren.

– Hvordan er det i teaterstykket?

– Jeg opplevde at stykket ikke angikk meg, fra min situerte posisjon. Fra romanens polyfoni går teaterstykket tilbake til en mer monolog form, som ligner på manifestet til Solanas. Det betyr ikke at ingen kan identifisere seg med det. Men da betyr plutselig den situerte posisjonen til iakttakeren så mye mer for hvorvidt det gir gjenklang i en eller ei, poengterer forskeren.

– Teaterforestillingens form er langt mer bastant enn romanen, i den forstand at den gir uttrykk primært for ett ståsted. Spørsmålet blir om tilskueren fra sin situerte posisjon opplever en gjenkjennelse som trigger en opplevelse av at dette angår en, eller ikke, argumenterer Thune.

- Grovt sagt kan man si at romanen Drömfakulteten gjennom dens polyfone form representerer en dialogisk form for feminisme, som tillater at flere feministiske stemmer kan eksistere ved siden av hverandre.Teaterforestillingen Valerie Jean Solanas skal bli President i Amerika derimot representerer en mer monolog feminisme som løfter frem én ideologisk idé på bekostning av andre, avslutter Thune.