Moderlig myndighet

Moderlig myndighet

På 1700-tallet hadde kvinner små muligheter til å uttale seg i det offentlige rom. Men som potensielle mødre kunne de kreve legitimitet på ett område: oppdragelse.

Illustrasjon til 1820-utgaven av The Governess. (Wikipedia/Public domain)

«I am glad, my Dear, to find that you so well remember what you read; for it is by recalling frequently into our Memories the Things we have read, that they are likely to be of any Service to us.»

Det er hovedpersonen Jenny Peace i barneboka The Governess (1749) som sier dette. Romanen forteller om en jenteskole styrt av guvernanten Mrs. Teachum. Mrs. Teachum er selv fraværende i teksten, men guider elevene gjennom den eksemplariske eleven Jenny.

Handlingen i boka foregår nesten utelukkende utenfor klasserommet. Jentene presenteres ved historiens begynnelse som egoistiske og tanketomme. Gjennom boka lærer de å tilstå sine tidligere dårlige handlinger, og lover å oppføre seg bedre i fremtiden.

På romanens tittelblad er det oppgitt at boka er skrevet av «the author of David Simple», en roman som i sin tur var skrevet av «a Lady». Ladyen var i dette tilfellet Sarah Fielding, og romanen regnes som den første engelskspråklige romanen for barn.

Moderlighet ga autoritet

– Ved å trekke utdanning, moralsk rettledning og fornuft inn i en moderlig rolle, fikk både forfattere og lesere av denne typen litteratur økt sin autoritet. Å velge den moralistiske, instruerende tonen ga disse kvinnene myndighet, sier litteraturviter Rebecca Davies.

Davies er førsteamanuensis ved Institutt for moderne fremmedspråk, NTNU. Nylig fortalte hun om sin forskning på Sarah Fieldings roman på et seminar arrangert av den norske delen av COST-aksjonen Women writers in history (se faktaboks).

Fri for mannlig autoritet

– Basert på tanken om at kvinner er mødre, eller iallfall moderlige, var det rom for dem i skrivingen av «oppdragelseslitteratur». Ved å skrive direkte til barna og ikke til mødrene, skapte Fielding seg en rolle som en idealisert moderlig læremester, forteller Davies.

–Ved å ha en erstatning for mor, en guvernante, gir Fielding morsrollen et intellektuelt og teoretisk innhold. Som guvernante slipper Mrs. Teachum «kone-oppgaver» Autoriteten hennes blir ikke underordnet en mann på samme måte som en gift kvinnes autoritet blir, påpeker Davies.

– Gjennom romanen sin var hun en tidlig bidragsyter i prosessen med å øke statusen til kvinner som voktere av kunnskap, sier Davies.

På samme måte blir Fielding som forfatter relativt fri fra mannlig autoritet.

– Tar vi et skritt utenfor tekstuniverset er Fieldings situasjon mer kompleks, blant annet fordi hun gjerne blir vurdert i forhold til sin bror, forfatteren Henry Fielding. Men innenfor tekstuniverset råder den kvinnelige autoriteten, understreker Davies.

Må akseptere forfatterens autoritet

Selv om Fielding krevde sin rett til å uttale seg om utdanning og moral, åpnet hun i liten grad opp for andre kvinners rett til å gjøre det samme.


Rebecca Davies. (Foto: privat)

– Fielding skapte et forestilt fellesskap av «elever», alle jenter, som ble instruert til å følge hennes autoritative råd gjennom lesingen. Hun stengte dermed for muligheten av å gi makt til fremtidige moderlige lærere, fordi den endelige autoriteten lå i teksten, sier Davies.

Andre forskere har påpekt at denne formen for disiplin rettet spesielt mot kvinnelig dyd og oppførsel er kvinneundertrykkende.

– Jeg er enig i dette. I tillegg mener jeg at forfatteren binder sosial makt og innflytelse i sin egen retorikk, sier Davies, og viser til hvordan Fielding ikke gir milde råd om vennskap og likhet, men heller viser en autoritær holdning som setter begrensninger for hvordan budskapet kan tolkes.

Som Jenny Peace fastslår i sitatet ovenfor; det er bare ved å følge Fieldings instruksjoner at jentene kan være kvinner på den riktige måten, ikke ved å diskutere instruksjonene.

Penger gir verdighet

– At noen er villige til å betale for Mrs. Teachums tjenester gir henne verdighet. Det var en periode hvor kvinners tilstedeværelse i pengeøkonomien var problematisk, men for guvernanter er det kunnskap, ikke fysiske tjenester det betales for, sier forskeren.

– Men Mrs. Teachum tar ikke inn flere elever enn hun kan holde øye med selv. Det forteller oss at det er i en moderlig rolle, ikke som foretningseier med størst mulig profitt for øye, at hun driver skolen sin.

Dette perspektivet kan videreføres til forfatteren selv.

– Hun representerte verket sitt som et objekt med moralsk og intellektuell verdi, vel verdt prisen man betalte for boka, understreker Davies.