Helgemamma

Helgemamma

De blir møtt med både pinlig taushet, «dårlig-mor-blikk» og åpne konfrontasjoner – kvinnene som ikke bor sammen med barna sine.

Det er fortsatt uvanlig at mødre har helgeansvar for barna etter et samlivsbrudd. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

«Hva var det som var galt med meg? Det måtte jo være noe galt. Det har jo blitt en sånn selvfølgelighet på at hvis far har ungene på fulltid, så har du tapt en eller annen sak. Da må du enten være narkoman, alkoholiker eller gal.»

Slik beskrev Silje fordommene hun møtte i hverdagen, og hun var ikke alene om å føle seg stigmatisert. Da Camilla fortalte om samværsavtalen i barnehagen, brast den ansatte i gråt. Andre kunne bli veldig opprørte:

«De skjønner ikke, de kan ikke skjønne det! ’Ja, men en mor! Barnet trenger jo moren sin!’ De har en oppfatning om at mammaen er viktigere enn pappaen da. Jeg må nesten trøste folk. Søsteren min får høre en del mer krasse ting om meg. Så hun tar mye dritt på mine vegne liksom, og det synes hun er veldig slitsomt.»

Samværsmødre

Silje og Camilla er to av sju kvinner som er intervjuet av sosiolog Grete Larsen om livet som samværsmødre. De har barna en gang i uken og annenhver helg etter et samlivsbrudd.

– Dette samværsmønstret er så knyttet opp mot menn at mange ikke tenker over at det finnes kvinner i samme situasjon, sier Larsen. Alle hun intervjuet hadde inngått avtalen i samarbeid med barnas fedre, og verken rettssaker eller personlige problemer hadde hatt innvirkning på hvor barna skulle bo.

Siden tema knapt er berørt verken nasjonalt eller internasjonalt, er det er ukjent verden som åpenbarer seg når Larsen og professor Anne Lise Ellingsæter nå gir et glimt inn i samværsmødrenes hverdag.

Bryter forventningene


Grete Larsen (Foto: privat)

– Kvinner som har barna på deltid er en gruppe som bryter med de forventningene og kravene som stilles til mødre. Det finnes lite kunnskap om hvorfor noen kvinner er i denne situasjonen, og derfor er det også mange myter om dem. De blir for eksempel sett på som dårlige mødre som har sviktet barna sine, sier Larsen.

Flere av mødrene hadde kommet til at fedrenes bosted og nettverket rundt var det beste alternativet for barna da bruddet skjedde. Flytting, studier og krevende jobber var også blant grunnene kvinnene oppga selv. I tillegg var de opptatt av å unngå konflikter med barnas fedre. Beate forklarte det slik:

«Det var hensynet til konfliktnivået som til syvende og sist gjorde at jeg la ned den kampen. For at det ikke skulle være en vedvarende konflikt, og at vi ikke skulle dra saken til retten og sånne ting. […] Hadde jeg vunnet, så hadde jo konflikten bare vart!»

– Dette er jo en situasjon som mange menn er i også. Enkelte blir nok samværsfedre fordi de velger å gi seg før konflikten eskalerer og blir helt grusom, sier Ellingsæter.

«Barnets beste»

«Det viktigste hensynet var barnet. Å vokse opp på det stedet som han alltid hadde bodd, i sitt eget miljø».

Uttalelsen kommer fra Turid, som i likhet med de andre mødrene var opptatt av å forklare sitt valg som «barnets beste». Det er en grunntanke som er etablert både i lovverk og normer ved skilsmisseoppgjør her til lands.

– Det var viktig for dem å gi en overbevisende forklaring på hvorfor de ikke bodde sammen med barna sine. De la vekt på at ordningen hadde kommet i stand fordi de hadde satt barnas behov i sentrum, og ikke sine egne. Det fremstår som den mest aksepterte forklaringen. Og først da fikk de forståelse for situasjonen, i hvert fall fra den yngre generasjonen. Men mødrene syntes til tider det var både slitsomt og urettferdig at de måtte forklare seg hele tiden, for det må jo ikke andre, forteller Larsen.

For å håndtere alle fordommene var det enkelte av kvinnene som valgte taushet som strategi. De unngikk å fortelle om samværsordningen for å slippe å bli satt i bås.

Investeringstanken

Ellingsæter setter fordommene mot samværsmødre i sammenheng med kravene til morsrollen, som hun mener er høyere enn noensinne. Hun trekker frem mammablogger og samfunnsdebatten som to av flere uttrykk for dette. 

– Se bare på diskusjonene om ettåringer i barnehagen. Er det fedre som er ment å skulle ta til seg kritikken? Nei, det blir sett på som mødrenes ansvar. For det er mødrene som har valgt å slenge fra seg ungen i barnehagen for å gå på jobb. Slik er det noen som omtaler mødre i dag; som om de er iskalde egoister som lar ungene gå for lut og kaldt vann. Men i realiteten har man jo aldri lagt så mye til rette for barna som det man gjør nå, sier forskeren, og utdyper:


Anne Lise Ellingsæter. (Foto: UiO)

– Man snakker ikke lenger om «den gode moren», men normene til moderskapet gjemmer seg i en investeringstanke som går ut på at du skal investere penger, tid, ja, alt mulig; i barna dine. Du skal for eksempel ikke drikke eller røyke under svangerskapet, du skal helst lage barnematen fra grunnen av, og du skal sørge for at barna har de riktige fritidsaktivitetene. Det er ikke lenger nok at ungene er rene og har på seg hele klær. Du skal elske dem på den riktige måten også, sier Ellingsæter.

Ingen tivolimamma

Under intervjuene kom det frem at også samværsmødrene var påvirket av de mange forventningene til moderskapet. De gjorde sitt beste for å levere, og prøvde først og fremst å normalisere de litt spesielle omstendighetene rundt sitt eget familieprosjekt. June sa det for eksempel slik:

«Vi gjør stort sett det vi gjorde før. Sånne dagligdagse ting. Jeg bestemte meg ganske tidlig for at det ikke bare skal være sirkus når de er her.»

– Samværsmødrene definerte seg selv som en tydelig motsats til den såkalte «tivolipappaen». Det skulle ikke være slik at de måtte finne på ting hele tiden eller kjøpe barna med morsomme aktiviteter. I stedet jobbet de hardt for å få hverdagen inn i samværet med barna. De var veldig opptatt av ordet vanlig. De beskrev seg som vanlige mødre med vanlige familier og vanlige regler, selv om rammen rundt var litt annerledes, forteller Larsen.

Best å bo hos pappa?

I en studie fra 1990-tallet om samværsforeldre i Danmark, konkluderte sosiolog Mogens Nygaard Christoffersen med at det er bedre for barna å bo hos faren sin etter en skilsmisse. Han begrunnet det blant annet med at samværsmødre følger opp bedre enn samværsfedre, slik at barna får mer kontakt med begge foreldrene totalt sett. Dette samsvarer både med resultatene fra den norske spørreundersøkelsen Undersøkelser om samvær og bidrag 2004 og med mødrenes fortellinger i Larsens kvalitative studie.

– Samværsmødrene gikk intensivt til verks, særlig når det kom til investering i tid. De hadde mye kontakt med barna utover det avtalte samværet. Bortsett fra én snakket for eksempel alle i studien med barna sine på telefonen hver dag. De sluttet ikke å være mamma når barna dro tilbake til fedrene på søndagskvelden, men hadde et aktivt og nært moderskap. Det opplevde seg selv som mødre på fulltid, selv om de hadde barna på deltid, forteller Larsen.

Likestilt barnefordeling

Felles for alle kvinnene i studien var at de hadde et grunnleggende positivt syn på omsorgsevnen til mennene, som hadde vært nærværende og engasjerte fedre før bruddet. I tillegg var kvinnene opptatt av at kjønn ikke skal ha betydning når man skal få samværskabalen til å gå opp. En av dem sa det slik:

«Det har vært viktig for meg helt fra begynnelsen at jeg ikke godtar det premisset folk flest legger, at kvinner er bedre til å ta seg av barn enn menn. Det kan godt hende at hvis du legger sammen så er det flest kvinner som tar seg best av barna, men man kan ikke dele inn folk på den måten! […] Jeg skulle ønske at folk kunne anse fedre som bedre omsorgspersoner.»

Både Larsen og Ellingsæter trekker frem en nærværende far og et kjønnsnøytralt syn på omsorgsevner som avgjørende for en endring i retning av et mer likestilt foreldreskap etter samlivsbrudd. Men hvordan er egentlig en likestilt tilnærming i barnefordelingssaker? Slik, ifølge Camilla:

«Ja, det er jo min private spøk! Jeg sier det er sånn ekte likestilling ser ut. Den ser sånn ut at når man skiller seg så kan det faktisk like godt hende at barna blir boende hos faren, i stedet for hos moren.»