Gravid, ikke syk

Gravid, ikke syk

Sykemeldinger blant gravide arbeidstagere kan ofte unngås med bedre tilrettelegging fra arbeidsgiveren, mener forsker Marit Alstveit.

Sjefen bør ta ansvar for å tilrettelegge arbeidssituasjonen for gravide ansatte. Det vil gi færre sykemeldinger, mener forsker Marit Alstveit. (Illustrasjonsfoto: iStockphoto)

En gravid kropp setter sitt preg på hverdagen. Mange gravide får for eksempel vondt i ryggen, må oftere på do enn ellers og kan ha vanskelig for å sove om natten på grunn av den store magen. Dette er normalt under et svangerskap og bør møtes med aksept i stedet for sykeliggjøring i arbeidslivet, ifølge helsesøster og forsker Marit Alstveit.

Tilrettelegging for gravide

Til sin ferske doktoravhandling i ledelse har Alstveit fulgt 10 yrkesaktive kvinner som var gravide for første gang. Hun ble overrasket over hvor urutinert arbeidsplassene forholdt seg til graviditet. Hovedkonklusjonen hennes er at det trengs faste rammer for tilrettelegging når en arbeidstager skal ha barn.

– Med tanke på hvor vanlig det i dag er at arbeidstagere blir gravide, så bør det komme noen retningslinjer for hvordan man skal forholde seg til det på arbeidsplassen. Kvinnene jeg intervjuet opplevde stort sett at det ble overlatt til dem selv å finne ut av hvordan tilretteleggingen skulle foregå. Dette skapte usikkerhet og førte til at de strakk seg veldig langt, sier Alstveit.

Tøyd strikk

Informantene hennes møtte en forventing både fra seg selv og andre om at de skulle gå på jobb og prestere som før helt frem til fødselen.

– I tillegg til å gå inn for å fungere som før graviditeten var det flere som jobbet iherdig for å få unna oppgaver før de skulle ut i fødselspermisjon. De var opptatt av at alt skulle ligge best mulig til rette for vikaren. Samtidig levde de i en gravid kropp som krevde sitt, og de skulle forberede seg mentalt både på selve fødselen og på å bli mødre. Men mange tillot seg nesten ikke å tenke over at de snart skulle ta imot et barn; de la ned hele sin innsats i arbeidsoppgavene. Overskuddet var brukt opp når de kom hjem om kvelden, forteller Alstveit.

Den hektiske jobbsituasjonen gjorde at kvinnene gikk med dårlig samvittighet overfor barnet i magen.

– De følte på et ekstra ansvar for hvordan de levde ettersom de så på den gravide kroppen som en kuvøse for barnet. De kunne kjenne at barnet ble urolig og spente seg mer når de presset seg selv, og det gjorde dem enda mer stresset. Det totale bildet i min studie er at kvinnene tøyde strikken for langt. De ble helt utslitt, og flere endte opp med en sykemelding, forteller forskeren, som er kritisk til at graviditet skal behøve å bli assosiert med sykdom.

Normaltilstand

– I dag er det ikke uvanlig at kvinner blir helt eller delvis sykemeldte når de går gravide. Men graviditet er ikke en sykdom; det er tvert imot et sunnhetstegn. Å gå gravid er dessuten like normalt for en kvinne som ikke å gå gravid; det er bare en annen side av normaliteten. Det følger riktignok med noen utfordringer. Det krever en hel del både fysisk og mentalt å gå gravid, og i yrkeslivet mangler det fortsatt en erkjennelse av hva det innebærer, sier Alstveit.

Hun mener at tilgang på et skikkelig opplegg for tilrettelegging vil forebygge sykdom blant gravide, og at arbeidsgiver har en viktig rolle i dette.

Arbeidsgivers ansvar

– Selv om en graviditet er uforutsigbar ved at den kan utarte seg forskjellig fra gang til gang, så er det noen trekk som går igjen; som det å bli tung og å ha et større behov for hvile. Med den kunnskapen vi har i dag er det fullt mulig å lage en mal for tilrettelegging, så kan den heller tilpasses etter skjønn underveis. Møtt med et fast opplegg ser arbeidstageren at hun ikke trenger å presse seg utover sin egen kapasitet, fordi det er aksept for å ta hensyn til at man er gravid i arbeidslivet, sier Alstveit.


Marit Alstveit. (Foto: Rannveig Svendby)

Hun fraråder at ansvaret blir overlatt til den enkelte slik hennes informanter opplevde.

– Arbeidsgiverne bør ta initiativ når en ansatt er med barn, orientere henne om hvordan de pleier å gå frem på arbeidsplassen og inngå en avtale med henne om hvordan ting skal gjøres.

Kontakt under permisjonen

Manglende rutiner og usikkerheten dette medførte fortsatte da kvinnene Alstveit intervjuet gikk ut i fødselspermisjon. En av informantene hennes var for eksempel i en midlertidig stilling med muligheter for fast ansettelse. Da hun gikk ut i fødselspermisjon hadde arbeidsgiveren fortsatt ikke sagt noe om hva slags arbeidssituasjon hun kunne forvente fremover.

Andre hadde en løs avtale om at de skulle stikke innom arbeidsplassen i løpet av permisjonen, men følte at de forstyrret da de dukket opp. Basert på informantenes erfaringer anbefaler Alstveit at arbeidsgiveren er tydelig på hvordan kontakten skal være under permisjonen.

– De jeg snakket med ønsket å holde seg oppdatert på fagfeltet sitt; de ville ikke leve i en boble selv om de hadde fødselspermisjon. Da er det veldig greit om arbeidsgiveren og den ansatte på forhånd har avklart om hun for eksempel skal motta e-post om hva som skjer i bedriften mens hun er borte. Et par av informantene mine ble fulgt opp av arbeidsgiverne under permisjonen, og syntes det var veldig positivt. Det er viktig å bli sett og bekreftet som en verdifull medarbeider. På dette området kan arbeidsgiverne bidra positivt for ansatte som er i en litt sårbar situasjon fordi de skal være borte fra arbeidsplassen en periode.

Helsepersonellets bidrag

Alstveit gjorde også tre intervjuer med en fokusgruppe bestående av helsepersonell, fem jordmødre og en helsesøster, som jobber med å følge opp gravide og foreldre.

– Jeg var spent på å se om helsepersonellet var bevisste på gravide kvinners roller som arbeidstagere. Det var de! De var for eksempel opptatt av å hjelpe gravide til å sette grenser for seg selv på jobben, og av å foreslå tiltak som kunne lette forskjellige kvinners arbeidssituasjon ved behov, sier Alstveit.

Forskeren argumenterer for at man vil stå bedre rustet til å finne gode løsninger under graviditeten dersom det blir lagt til rette for en dialog mellom jordmoren, den ansatte som er med barn og arbeidsgiveren. Denne modellen er tidligere testet med hell, og under diskusjonene i fokusgruppen kom det frem at helsepersonellet savner et slikt samarbeid med arbeidsgiverne.

Pappa må med

Alstveit understreker at det bør rettes mer oppmerksomhet mot fedrenes roller.

– Det har kommet noen studier som viser at en del fedre føler seg ekskludert både under svangerskapet og når det kommer et barn inn i den nære relasjonen. Ja, det er utfordrende for parforholdet når det kommer barn, og helsevesenet bør sette fars rolle på dagsorden på en annen måte enn tilfellet er i dag, sier hun. Hun anbefaler at menn inviteres inn i kvinners konsultasjoner med helsepersonell under graviditeten.

– Dermed kan de sammen finne løsninger for hvordan fedrene kan bidra til å avhjelpe kvinnenes totale arbeidssituasjon under graviditeten, hvordan permisjonstiden skal ordnes og hvordan paret skal få tidskabalen til å gå opp etter at barnet er født, avslutter Alstveit.