Regelfølger, idealist eller realist?

Regelfølger, idealist eller realist?

Hva gjør en sosialarbeider når mannen i huset fører ordet på vegne av kvinnen som trenger hjelp? Når man kanskje ikke en gang får møte klienten, fordi ektemannen kommer i stedet?
Skal sosialarbeidere fremme likestilling blant klientene sine? Hvordan, i så fall? (Illustrasjonsfoto: Istockphoto)

Slike dilemmaer er noe av det som tas opp svenske Anne-Charlott Callerstigs forskning, som hun nylig presenterte på Likestillingsutvalgets konferanse Alles jobb – ingens ansvar? Mainstreaming og flerdimensjonalitet i likestillingspolitikken. Callerstig har fulgt det storstilte likestillingsprosjektet Hållbar jämställdhet, der svenske kommuner har fått støtte til å integrere likestilling i sin virksomhet.

Callerstig har sett på hvordan sosialarbeidere jobber med likestilling, for eksempel hvordan de håndterer patriarkalske familiemønster hos sine klienter.  Det har hun gjort med et interseksjonelt perspektiv, det vil si et blikk på hvordan ulike sosiale kategorier, som kjønn, etnisitet, klasse og religion virker sammen og innbyrdes.

Forutinntatte syn

Sosialarbeidere i bydelen Rosengård, i Malmø, kjent for sin høye andel innvandrere  og en del sosiale problemer, fikk tilsendt et spørreskjema om likestilling. I sine svar fortalte sosialarbeiderne om problemer de støtte på i sitt arbeid. Interseksjonalitetsbegrepet var sosialarbeiderne ikke kjent med i det hele tatt, ifølge Callerstig, men de var i høyeste grad oppmerksom på hvordan problemer og dilemmaer oppstår for eksempel i krysningspunktet kjønn og etnisitet.

– De fortalte blant annet om hvordan et forutinntatt syn på æresrelatert vold kunne stå i veien for å gjøre en god jobb. I Sverige har sosialtjenesten tradisjonelt jobbet med kjønnsrelatert vold der det har vært én overgriper, som oftest kvinnens partner. I sakene mine informanter håndterte var det ofte flere overgripere, og ikke sjelden mer enn ett offer som trengte beskyttelse. Ofrene kunne  også godt være menn, forteller Callerstig.

Tre ulike typer

«Alle vet hva det er snakk om egentlig. Men det er ikke vi som endrer patriarkalske strukturer, vi leter etter de individuelle løsningene.» (Sosialarbeider, Malmø)

Callerstig presenterte respondentene for ulike dilemmaer, som for eksempel hvordan man skal håndtere en dominerende ektemann. Svarene viste at sosialarbeidernes oppfatninger varierte mye.

– De var uenige om hva likestilling egentlig innebærer. Men også ulike oppfatninger om hva en offentlig ansatts oppdrag egentlig er, og hvor grensene for dette oppdraget går, påvirket synet på hvordan man skal jobbe med likestilling, sier Callerstig.

Callerstig identifiserte tre typiske syn på sosialarbeidernes rolle; regelfølgerperspektivet, det idealistiske perspektivet og det realistiske perspektivet. Regelfølgerperspektivet innebærer et syn på sosialarbeidere som nøytrale og upartiske iverksettere av det politikerne har besluttet, og vektlegger at alle skal behandles likt og at sosialtjenestens arbeid skal være gjennomsiktig og lett for alle å forstå.

I det idealistiske perspektivet er man mer opptatt av idealer og overordnede verdier og sosialarbeidernes moralske ansvar.

– Man ser for seg at offentlige tjenestepersoner har et spesielt ansvar for for eksempel menneskerettigheter, og at reglene iblant står i veien for å ivareta dette ansvaret, forklarer Callerstig.

Det realistiske perspektiver fokuserer på å anerkjenne interessekonflikter, finne kompromisser og individuelle tilpasninger.


Anne-Charlott Callerstig. (Foto: Kristin Engh Førde)

– Her ser man for seg at likestilling må vike dersom det skaper problemer for individet å insistere på det. For eksempel hindre at en datter som må ut av hjemmet blir plassert på sammen med gutter på et ungdomshjem. Kanskje bør hun et sted hvor det ikke en noen risiko for å treffe gutter, sier Callerstig.

En informant sier for eksempel: «Det er dilemmaet i sosialt arbeid, en masse normer og forhåndsregler, men i en situasjon der man skal gå inn i familien, da vil man jo ikke starte en strid, man vil finne fram til en samarbeidsform.» 

Alle perspektivene har åpenbare svakheter, påpeker Callerstig.

– Der regelfølgerperspektivet risikerer å bli veldig firkantet, kan det idealistiske perspektivet fort bli vilkårlig; hvem er det egentlig som skal bestemme hva som til enhver tid er den overordnede verdien? Det realistiske perspektivet står i fare for å essensialisere og låse fast uheldige forhold. 

– Det er ikke slik at hver person står for ett av disse perspektivene, de fleste av informantene bruker dem i kombinasjon, forklarer Callerstig.

Dilemmaene som sperrer veien

Sosialarbeiderne forteller at enkelte vanskelige spørsmål blir veldig dominerende i debattene.

– De opplever at noen dilemmaer tar mye plass, man kommer liksom ikke videre. Diskusjonen om retten til å nekte å håndhilse på personer av motsatt kjønn er et eksempel, sier Callerstig.

En av informantene beskriver det slik:
«…å ikke hekte seg opp i unødvendige ting, et håndtrykk er ikke kjernen av likestilling. […] Man blir sittende fast i det første treet, og så har man hele skogen igjen.»

Noen av informantene var også oppgitte over kravet om å jobbe med likestilling på et mer overordnet nivå. De følte ikke at de kom forbi det individuelle og lokale, slik at de kunne sette spørsmålene inn i en større sammenheng.

– De opplever også at de offisielle likestillingsmålene er både vage og forutinntatte, forteller Callerstig.