Hvordan stoppe volden?

«Du står der jo fullstendig ribbet jo! Du står der og tenker på at de som sitter foran deg, det er de faktisk som bestemmer: Skal vi tro på henne, eller skal vi ikke? Jeg vet hva jeg har opplevd! Jeg vet hva slags følelser jeg har. Men det er slett ikke sikkert at de dømmer mannen for det. Du vet ikke om du får anerkjent dine følelser og opplevelser».

Slik beskriver Ada opplevelsen av å vitne i sin egen sak. Hun er en av åtte kvinner som Yngvil Grøvdal har intervjuet til sin doktoravhandling i kriminologi. Alle kvinnene har vært utsatt for vold av mennene sine, og alle har ført saken sin i retten – og vunnet. Tilsynelatende. For beretningene deres avdekker at kvinnene opplevde rettergangen som en stor påkjenning – og møtet med politiet som svært ubehagelig. En høy pris å betale ettersom de ikke nødvendigvis satt igjen med en brukbar løsning da de omsider vant saken.

Et pusterom

– For å sette det på spissen vil jeg si at staten vant sakene, men kvinnene tapte. Mannens fengselsstraff var bare en midlertidig løsning for dem; et pusterom som endret lite i den store sammenhengen. Problemene var jo ikke løst, sier Grøvdal, og gir et eksempel.

– Da Hannes eksmann ble sluppet fri fra fengslet, begynte det hun beskrev som sin livstidsdom. I årevis etter dommen var hun så utrygg at hun knapt våget gå ut av huset. Hun hadde ikke bil lenger, for hun hadde opplevd at dekkene ble skåret opp, og mistenkte at eksmannen sto bak. På intervjutidspunktet torde hun fortsatt ikke å få posten sendt til sin hjemmeadresse, og hun bar voldsalarm selv om det snart var 20 år siden dommen, forteller Grøvdal og fortsetter:

– Flere av kvinnene jeg intervjuet var fortsatt redde. Noen av dem hadde barn med mannen, men spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til ham sto ubesvart etter rettssaken. En av kvinnene hadde vært gjennom en rekke saker om barnefordeling etter at mannen hadde sonet ferdig straffet sin, og hun var livredd hver gang.

Kvinnenes situasjon etter rettsprosessen har fått Grøvdal til å sette spørsmålstegn ved hvor hensiktsmessig det er å føre saker om vold i nære relasjoner i rettsapparatet, slik det fungerer i dag. I tillegg til utilfredsstillende løsninger selv når kvinnene vant rettssakene, opplevde flere rettergangen som en stor belastning.

Rettergangen

– Det er sterke ord, men noen av kvinnene opplevde at de ble redusert til bevismateriale i sine egne saker. Rettsprosessen har sin særegne regi, der advokatene prosederer og legger frem det de oppfatter som hovedsaken i straffesaken de behandler. Rettergangen er først og fremst et allmennpreventivt tiltak der samfunnet gjennom dom og straff viser potensielle voldsutøvere at det har sin pris å begå slike lovbrudd. Den voldsutsatte kvinnen får en marginal rolle i det hele; hun blir et middel i statens kamp mot kriminalitet, sier Grøvdal.

Hun legger til at det kanskje er de som står utenfor som er mest opptatt av at det skal være en rettsprosess i slike saker.

– Kvinnene selv var opptatt av én ting: Å få slutt på volden og problemene som knyttet seg til volden, forteller Grøvdal. Hvordan det skjedde var av underordnet betydning, og ikke alle hun snakket med syntes at rettssystemet var en effektiv metode. En av kvinnene uttrykte det slik:

«Ja, det er greit å få medhold i retten, og føle at man blir trodd av retten, men retten er jeg ferdig med nå. Han derimot ... skal jeg på en eller annen måte forholde meg til videre. Han har ikke anerkjent det som er skjedd, selv om retten har gjort det, så det man trenger mest, det er ikke der egentlig».

Ulike syn på fengsel

Det var heller ikke alle kvinnene som ønsket at mannen skulle havne i fengsel. En av dem var Eva, som var imot straff fordi hun aldri hadde sett noen som hadde blitt bedre av å sitte inne. Hun var mest opptatt av at mannen måtte få hjelp:

«[J]eg føler at han virkelig trenger hjelp, og jeg håper inderlig at han, ja om han blir fengslet, får støtte i fengslet og at han kanskje kan få en utredning, en kartlegging eller en diagnose for eksempel, så han kan komme noen skritt videre, ikke bare låse ham inne, da».

Andre ønsket at mannen skulle havne i fengsel fordi de mente at han fortjente det, eller for at de skulle få fred en periode. En av kvinnene reagerte med lettelse da hun hørte at mannen skulle i fengsel, men det var fordi hun opplevde straffen han fikk som en anerkjennelse av hennes voldsberetning.

Troverdighet

– Det å bli trodd var veldig viktig for kvinnene. Det farget hele deres opplevelse av rettsprosessen. De kunne grue seg lenge i forkant av rettssaken og bekymre seg for hvordan de skulle forklare seg. Ville de huske alle detaljene? Ville forklaringen stemme overens med den de hadde avlagt hos politiet? Ville de fremstå som troverdige? En av kvinnene som ble intervjuet opplevde at mannens forsvarer antydet at hun selv hadde påført seg skader. Det var en ekstrabelastning for henne, forteller Grøvdal.

– Under intervjuene kom det frem at det finnes en del ideer om hvordan kvinner bør te seg for å få medhold i retten. Advokaten til Dorte ba henne for eksempel om å oppføre seg ordentlig, og om ikke å pynte seg. Han rådet henne også til å være beskjeden i spørsmålet om erstatning, selv om han mente at en høy erstatning var det mest rettferdige. Dorte oppfattet det som at hun ikke måtte fremstå som grådig, for da ville retten tro at hun hadde hatt feil motivasjon for å anmelde mannen, sier Grøvdal.

Taushet og skam

– Med et par unntak satt det langt inne for kvinnene å gå til anmeldelse. Det var ikke noen selvfølge for dem at saken skulle ende opp hos politiet. De ble som regel overtalt til å levere inn en anmeldelse av familien, krisesenteret eller andre i omgivelsene deres, forteller Grøvdal. Hun legger til at de fleste kvinnene ventet lenge før de i det hele tatt snakket med sine nærmeste om volden. En kvinne forklarte sin taushet slik:

«[F]ørst og fremst syntes jeg det var veldig flaut... at jeg fortsatt valgte å være sammen med ham når han brukte vold mot meg, noe de fleste andre ikke hadde tolerert».

– Å bli utsatt for vold er en ting, men å fortsette å leve i et voldelig forhold er noe helt annet. Mange var nok redde for å bli oppfattet som svake kvinner med dårlig dømmekraft. Det var ikke lett for dem å bryte med likestillingsidealet om den sterke, selvstendige, moderne kvinnen, sier Grøvdal.

Møtet med politiet

Kvinnene som hadde vært i kontakt med politiet før de leverte inn en endelig anmeldelse, beskrev dette som dårlige erfaringer:

– De opplevde stort sett politifolk som likegyldige mannssjåvinister som ikke brydde seg om deres situasjon. Jeg tror mye av dette handlet om misforståelser. Kvinnene hadde på den ene siden urealistiske forventninger til hva politiet faktisk kan bidra med. Politiet hadde på den andre siden manglende kompetanse om vold i nære relasjoner, og synes å ha vært dårlige til å snakke med kvinnene, og til å følge opp. Jeg tror en tydeliggjøring fra politiets side om hva de kan gjøre, og like viktig; hva de ikke kan gjøre, ville spart begge parter for mye frustrasjon. Det kan godt hende at voldsutsatte kvinner fortsatt vil oppleve at det er mangler ved systemet, men de vil i det minste være realitetsorienterte. Dermed vil misnøyen mot politiet sannsynligvis bli mindre enn det som kommer frem hos kvinnene jeg intervjuet, sier Grøvdal. Hun understreker at politiet er viktig, men at rollen deres bør endres:

– Myndighetene er opptatt av at mest mulig skal anmeldes og straffeforfølges, i stedet for å tenke på hva som faktisk gagner de som blir utsatt for vold i nære relasjoner. Politiet kan neppe forebygge vold som sådan, men de bør bruke betydelig mer ressurser på å forebygge gjentatt vold, enn det som er tilfellet i dag.