Kjønnsdelt eierskap

Kjønnsdelt eierskap

– Kjønnsforskjeller i utdanning og arbeid er én av grunnene til at det er så vanskelig å nå Regjeringas mål om 40 prosent kvinnelige bedriftseiere innen 2013, mener forskere.

Mer om Næringsliv
I yrker med fokus på vekst, risiko og innovasjon er det vanskeligere for kvinner å få innpass som entreprenører. (Ill.: www.colourbox.no)

– Entreprenørskap har vært ansett som en mannlig sosial praksis, basert på faktorer som høyteknologi, vekst, risiko og innovasjon, som anses som maskuline. Statistikken bekrefter på mange måter dette, ettersom bare 26 prosent av norske bedriftseiere er kvinner, forteller førsteamanuensis Gry Agnete Alsos.

Hun og seniorforsker Elisabet Ljunggren deltok nylig på den nasjonale konferansen Kjønnsforskning NÅ! ved Universitetet i Nordland, hvor de presenterte arbeidet som skal inngå i en antologi om kjønn og næringsliv. Alsos og Ljunggren er to av redaktørene for antologien, og har i mange år jobba med temaet kjønn og entreprenørskap.

De forsøker å finne noen av årsakene til at kjønnsforskjellen eksisterer og vedvarer.

– Vi tar utgangspunkt i antropologen Jorun Solheims resonnement som konkluderer med at kapitalismen er kjønna. Kapitalistiske samfunn struktureres av kjønnsdeling, og skiller klart mellom familie og arbeid og den private og den offentlige sfæren, sier Alsos.

Videre kan kapitalistiske handlinger og entreprenørskap anses som kulturelle fenomen med kulturell mening og verdi.

– Vi slutter oss til sosiologen Amanda Brickman Elams teori om at kjønna kulturell kapital kan bidra til å forklare kjønnsforskjellene i entreprenørskap.

Kulturell kapital

Elam tar utgangspunkt i den franske sosiologen Pierre Bourdieus begrep kulturell kapital. Kulturell kapital omfatter ikke-økonomiske sosiale goder, gjerne knytta til kunnskap eller intellekt, som kan bidra til å fremme innehaverens sosiale mobilitet.

Elam hevder at dette begrepet er nyttig i diskusjonen om kjønnsforskjeller i bedriftseierskap. Hun skiller mellom såkalt disposisjonsmessig («dispositional») og institusjonell kulturell kapital.

– Disposisjonsmessig kulturell kapital er den tradisjonelle, historisk baserte kulturelle kapitalen som har vært dominert av menn. Denne typen kapital kan defineres som tenkemåter som utvikles over lang tid på ulike sosiale felt. Det dreier seg om våre perspektiver på hvordan verden henger sammen, og hvordan disse påvirker vår smak, preferanser og forventninger til hvordan verden fungerer. Den institusjonelle kulturelle kapitalen formes derimot av utdanning og arbeid, og kan dermed være et middel for å overvinne ulikhet. Besittelsen av institusjonell kulturell kapital har blant annet gitt kvinner tilgang til sfærer som tradisjonelt har vært mannsdominerte, sier Gry Alsos.

Hun og Ljunggren mener forskjeller i disposisjonsmessig og institusjonell kulturell kapital bidrar til at kvinner og menn velger ulike veier til entreprenørskap.


Kvinner som etablerer egen bedrift jobber gjerne i yrker hvor legitimitet oppnås gjennom utdanning. (Ill.: www.colourbox.no)

Tradisjon versus utdanning

Forskernes foreløpige analyser viser at kvinnelige bedriftseiere generelt har færre eierandeler, færre kvinner enn menn er eneeiere, og kvinner oftere er majoritetseiere i mindre bedrifter, mens de har minoritetseierskap i større selskap.

– Hvis vi ser på den disposisjonsmessige kulturelle kapitalen, som handler om tradisjonelle tenkemåter, ser vi at det er lav andel kvinnelige entreprenører og bedriftseiere i tradisjonelle mannsdominerte industrier, mens andelen er høy i kvinnedominerte sektorer. Når det gjelder den institusjonelle kulturelle kapitalen, er det lav andel kvinnelige entreprenører og bedriftseiere i industrier med mange mannlige ansatte og typisk mannlige utdanningsprogram, mens andelen er høy i industrier med mange kvinnelige ansatte og kvinnedominerte utdanningsprogram, forklarer Alsos.

Kjønnsdelt eierskap

– Kvinner har lavest andel eierskap innenfor byggebransjen, gods- og transportbransjen og elektrisk installasjon. Den høyeste kvinnelige eierandelen finner vi innenfor frisør og velvære, barnehager og salg av klær, fortsetter seniorforsker Elisabet Ljunggren.

Hun og Alsos har valgt å kategorisere næringslivet i sektorene håndverk, kommersialiserte hjemmeoppgaver, moderne høyteknologisk industri og regulerte, frie yrker.

– Håndverksbransjen omfatter blant annet rørlegging, elektrisk installasjon og bygg, og har tradisjonelt vært en mannlig arena. Barnepass og frisørvirksomhet er eksempler på kommersialiserte hjemmeoppgaver, som tradisjonelt har vært kvinnedominert. Begge disse er fundert i tradisjon og tenkemåter, forklarer Elisabet Ljunggren.

Høyteknologi versus frie yrker

Ifølge Ljunggren er moderne høyteknologisk industri som IKT-tjenester sterkt knytta til den maskuline, stereotypiske definisjonen av entreprenørskap med sitt fokus på faktorer som vekst, risiko og innovasjon. Dette gjelder derimot ikke regulerte, frie yrker som regnskapsfører og tannlege, som krever utdanning og oppnås gjennom tildeling av autorisasjon.

– Disse frie yrkene er mer tilgjengelig for kvinner, fordi man oppnår legitimitet gjennom utdanning. Yrker innenfor moderne høyteknologi og frie yrker er begge basert på institusjonell kapital, men der personer i frie yrker tilegner seg slik kapital gjennom utdanning, er det ikke alltid opplagt hvordan dette foregår i høyteknologisektoren, sier Ljunggren.

Hva skal til?

– «Alle» vet hva som skal til for å bli advokat – men hva skal egentlig til for å bli high-tech- gründer? Her finnes det mange veier til målet, deriblant utdanning og erfaring. Vi mener at når det i frie yrker som tannlegeyrket er klart og tydelig hvordan en oppnår nødvendig institusjonell kapital, er det også lettere å endre kjønnsskeivheter. Dette gjelder både den enkelte kvinne/mann og ikke minst for dem som ønsker å oppnå politiske endringer, påpeker Gry Alsos.


Gry Alsos (t.v) og Elisabet Ljunggren. (Foto: Johanne Hansen Kobberstad)

– Sjøl om det ikke er en entydig sammenheng mellom å være utdannet tannlege og drive egen praksis, er sammenhengen likevel så direkte at en kan anta at flere kvinner vil eie tannlegebedrifter om flere av dem utdanner seg til tannleger. Det vil muligens hjelpe om flere kvinner blir ingeniører og skaffer seg arbeidserfaring fra høyteknologiske bedrifter, men sammenhengen mellom dette og det å starte og eie en slik bedrift er likevel noe mer komplisert, uttaler Alsos.

Vanskelig vei

– Det er vanskelig å bøte på kjønnsforskjellene i entreprenørskap ved hjelp av kortsiktige politiske tiltak, ettersom forskjellene basert på tradisjonelle tenkemåter har lange historiske røtter, påpeker Ljunggren.

Hun mener at utdanning og arbeidserfaring kan bidra til å motvirke forskjellene, men sier det er ei utfordring at tradisjonelle tenkemåter påvirker utdanningsvalg.

Så lenge utdannings- og yrkesvalg fortsetter å være så tradisjonelle og kjønnsdelte som de er i Norge, forblir utdanningas potensial til å kunne utfordre tradisjonelle kjønnsforskjeller, uforløst.

Symptomlindring

Ljunggren mener at den maskuline definisjonen av entreprenørskap hemmer endring, samtidig som redusert kjønnssegregering i arbeidslivet generelt ikke innebærer en reduksjon av kjønnsforskjellene i entreprenørskap.

– Sjøl om man i arbeidslivet får ei mer balansert kjønnssammensetning blant ansatte ingeniører og tannleger, betyr ikke dette nødvendigvis noe for kjønnssammensetningen ved bedriftsetablering og -eierskap i de aktuelle sektorene. Vi vet at det er store forskjeller i kjønnsbalansen mellom ulike bransjer og disse forskjellene er enda større når det gjelder bedriftsetableringer, forteller Gry Alsos.

– Ei av de store utfordringene er at tiltak for å øke kvinnelig entreprenørskap bare lindrer symptomene, uten egentlig å endre samfunnets grunnleggende kjønnsskeivhet, supplerer Ljunggren.

Utilstrekkelige tiltak

Forskerne argumenterer for at det er dyptgående strukturelle og kulturelle faktorer som bidrar sterkt til kjønnsskeivhetene i entreprenørskap. Foruten kulturell kapital, handler dette også om strukturelle forhold som for eksempel skeivdeling av kapital og inntekt mellom kvinner og menn i samfunnet.

– Tiltakene som iverksettes, tar ikke fatt i disse problemstillingene, men innebærer gjerne tilbud om opplæring, nettverksbygging eller beskjeden finansiering for kvinnelige gründere. I tillegg har det blitt lagt vekt på effekten av rollemodeller. Dette kan nok være til hjelp for noen av kvinnene som mottar bistand, men innsatsen samsvarer verken i størrelse eller i form med det grunnleggende problemet – eller med målsettinga om 40 prosent kvinnelige etablerere. Det er derfor fullstendig urealistisk at disse tiltakene skal kunne gjøre noe vesentlig med omfanget av kvinnelige gründere eller med bransjeskeivhetene som vi har vist til – i alle fall i overskuelig framtid, avslutter Elisabet Ljunggren og Gry Alsos.