Klasse bestemmer oppdragelse

Kari Stefansen disputerte nylig med doktorgradsavhandlingen Foreldreskap i småbarnsfamilien: Klassekultur og sosial reproduksjon.

På tross av forskjellene hun fant i synet på barn og foreldreskap, forteller Stefansen at det likevel finnes et tydelig foreldreideal i Norge:

– Det er en vanlig oppfatning at det er middelklassens familieverdier som dominerer, slik at kulturelle verdier om foreldreskap kommer herfra, sier hun. Dette reflekteres blant annet i hvilke velferdsordninger som kommer fra staten: som for eksempel pappaperm og motstand mot kontantstøtten, mener hun.

Alltid beredt for barnet

Stefansens arbeiderklassefamilier hadde typiske manuelle jobber, eller rutinepregede kontorjobber, der andre bestemte over deres arbeidstid. Middelklassefamiliene hadde også typiske trekk, som høyere utdannelse og arbeid i friere, akademiske yrker, noen hadde også lederstillinger.

– Hvilke verdier er det middelklassen forfekter når det gjelder foreldreskap?

– Gjennom et casestudie og intervjurundene, fant jeg at det sentrale er hva slags blikk middelklassen bruker når de ser på barnet sitt. For hvordan man ser barnet, er jo ikke bare en nøytral observasjon, men en sosial konstruksjon, forklarer Stefansen.

Middelklassens blikk fokuserer på hva som gjør barnet deres til et unikt individ. Den familien Stefansen studerte, var veldig opptatt av at deres to år gamle datter var eksepsjonelt tidlig ute med for eksempel språk og sosiale egenskaper.

– Hun ble ansett som robust, og at hun hadde egendriv og mye initiativ, sier Stefansen, som legger til at dette blikket betyr at foreldre hele tiden står i beredskap: Alle initiativene fra barnet skal jo følges opp. Barnet står i fokus, og det å følge henne opp skjer naturlig.

– Barnet skal få all hjelp og støtte til å bli den beste utgaven av seg selv, sier Stefansen, og legger til at dette opplagt kan være krevende for foreldrene.

– Middelklassen holder på med et veldig krevende foreldreprosjekt, og det kan også være krevende å være et middelklasebarn; å bli sett og fulgt opp hele tiden.

– Hvorfor er middelklassen så opptatt av at barna til enhver tid skal følges opp?

– Vi lever i en tid som er mye mer barnesentrert enn før. Nye ideer om barn og barns rettigheter tas raskt opp i middelklassekulturen.

Stefansen gjorde ikke tilsvarende casestudie av en arbeiderklassefamilie, men hun mener at dette voldsomme stimuleringsprosjektet ikke er der.

– Hvordan reproduserer dette klasseforskjeller?

– Når middelklassebarn opplever en så intens oppmerksomhet fra foreldrene, forventer det å bli fulgt opp, og får et selvbilde som en aktør som skal regnes med og gis spesiell oppmerksomhet. Man lærer at andre skal lytte når man selv snakker, og man lærer å snakke slik at de lytter, sier Stefansen, og sier at barnet som konsekvens lærer å ta plass fra andre.

– Men i arbeiderklassen er det ikke nødvendigvis slik at foreldre følger opp barna på denne intense måten. I stedet får barnet større anledning til å være barn, sammen med andre barn, i adskilte sfærer fra foreldrene. De lærer ikke det samme, og opplever ikke den samme retten til å ta plass fra andre, mener Stefansen.

Klasseforståelse blir stadig viktigere

Stefansen sier at selv om det er skrevet mye om kjønn og fordeling av arbeid mellom mor og far innenfor familieforskningen, så er dette som handler om sosiale forskjeller mellom familier mer uutforsket. Dette på tross av at noen ting knapt endrer seg: Hvilken samfunnsklasse man vokser opp i, er fremdeles svært vesentlig for hva slags liv man får.

– I avhandlingen belyser jeg hvordan klasse kommer til uttrykk gjennom foreldreskapet, og hva det er ved det foreldre gjør som bidrar til å «klasseprege» barn. Foreldre har ulike livsvilkår avhengig av hvilken klasse de tilhører, og dette betyr mye for hva slags foreldre de er, og hvilke verdier de overfører til sine barn, sier Stefansen.

Når man bare fokuserer på kjønn, sier hun, skiller man mellom de parene som er likestilte og de som er mer tradisjonelle. I sistnevnte gruppe finner man gjerne typiske arbeiderklassefamilier, og Stefansen ville finne ut hvordan verden så ut fra deres ståsted.

Barnehagen tolkes ulikt

Foreldreskap kan forstås som alt som har med omsorg og oppdragelse å gjøre. Det er ikke bare det som foregår inne i familien.

– Når barns liv i økende grad institusjonaliseres i barnehage og skole blir også dette en del av foreldreskapet. Det betyr også at foreldreskapet endres på fundamentale måter, sier Stefansen.

For selv om barn fra de ulike klassene går sammen i barnehagen, så oppfatter ofte foreldrene deres barnehagen forskjellig. For middelklassen er barnehagen en del av det samme stimuleringsprosjektet de driver med hjemme. Det er et sted barna kan strekke seg. De er opptatt av pedagogikk, og tar for eksempel med barna på teater for å se Hakkebakkeskogen når barnehagen har denne boken som tema. Men arbeiderklasseforeldre anser i større grad barnehagen som et sted for lek og samvær med andre barn.

– For eksempel var det en del arbeiderklasseforeldre som ikke hadde et bevisst forhold til hvem som var pedagog og hvem som var assistent. De holder det pedagogiske på avstand, og anser barnehagen mer som et uformelt og sosialt rom. Dersom barnet har et problem, stoler de på at barnehagen ordner opp, sier Stefansen.

Fremdeles vanskelig å klassereise

– Siden klasser reproduseres gjennom foreldreskap må det fremdeles være en utfordring å rive seg løs og foreta klassereise?

– Ja, og jeg har en diskusjon i avhandlingen om hva slags prosesser som er involvert når klassehabitus reproduseres, det vil si hvorfor barn så å si arver foreldrenes klassetilhørighet. Jeg skiller mellom direkte og indirekte påvirkning, som begge bidrar, sier Stefansen.

Den direkte påvirkningen, forklarer hun, er for eksempel språklig stimulans, som gjør at middelklassebarnet får større ordforråd og lærer seg å kommunisere på en annen måte, samt det at det samme barnet ofte dras med på flere «utviklende» aktiviteter.

– Men dette handler også om indirekte prosesser, om hva slags individ barnet skal være, hva som er viktig her i verden. Her er jeg inspirert av Pierre Bourdieus teorier om hvordan habitus, eller grunnleggende oppfatninger og handlingsmønstre, erverves gjennom praksis. Hvis vi skal snakke om barnets livsverden som en arena for klasseerfaringer må det være en form for parallellitet mellom denne og foreldrenes klasseerfaringer, sier Stefansen.

Familiepolitikkens tvetydighet

Den norske familiepolitikken blir ofte beskrevet som tvetydig når det kommer til kjønn, mener Stefansen. Vi har noen ordninger som peker mot likestilling, som barnehage og fedrekvote, men på den andre siden har vi kontantstøtte som peker mot tradisjonell arbeidsdeling i hjemmet.

– Likevel, de foreldrene jeg intervjuet var alle sammen fornøyde med at familiepolitikken fungerte for dem. Fordi familiepolitikken gir ulike signaler, virker den anerkjennende på ulike valg, sier Stefansen, som er kritisk til ny utvikling:

– Nå ser vi en styrking av «likestillingssporet», ved at man faser ut kontantstøtten og styrker fedrekvoten. Det blir med dette enda tydeligere enn før at det er middelklassens liv som brukes som ideal, mener Stefansen.

Hun endret selv et par oppfatninger underveis i prosjektet:

– Jeg gikk inn i dette veldig negativ til kontantstøtte, og for tvungen tredeling av permisjonen. men jeg har endret oppfatning, og tenkt mer på at vi bør ha en familiepolitikk som både setter grenser og gir rom for en viss variasjon, fordi familier er forskjellige.