Vil ikke være pingler

Vil ikke være pingler

Treningsvillig fotballgutt, disiplinert kampsportutøver eller respektinngytende vektløfter? Mens utseendet står sentralt når småjenter skal bli tenåringsjenter, må gutter gjøre noe for å bli unge menn. Valget av aktivitet er også et valg av maskulin identitet.

Mer om Kropp
For smågutter er fotball en lek for «alle». Men når tekniske ferdigheter og mestring blir viktigere enn leken, faller mange fra. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

«Jeg er den tøffeste fyren. Jeg kan løfte vekter i fire til seks timer på rad. Jeg begynner med å løfte fem kilo og da kan jeg holde på i timevis med samme tempo hele veien. De andre, de holder bare på i fem minutter, så er de utslitt, ikke sant. Det er forskjellen.»

Det sier Kåre, 14 år. Han løfter vekter for å bli sterk og muskuløs. Som for alle de andre gutta er det viktig for Kåre å ikke være en pingle. Pingle kan man fort bli hvis man verken spiller fotball, driver med kampsport eller – som Kåre – går på treningsstudio og bygger muskler.

Mens det ofte har blitt beskrevet hvordan jenter i puberteten skaper seg selv om til store jenter ved hjelp av klær og sminke, er det gjennom kroppens aktivitet at smågutter blir unge menn. Det hevder psykologene Hanne Haavind og Mona-Iren Hauge i en fersk artikkel i Routledge-tidsskriftet Sport, Education and Society.

Sammen med en gruppe andre forskere har de intervjuet både gutter og jenter i 12-14-årsalderen flere ganger over en periode på to år. De fortalte om sitt dagligliv, hva de drev med og hvem de var sammen med.  Noen av ungdommene ble også intervjuet igjen da de var rundt 18.

Bare smågutter leker

– Som små snakker guttene lite eksplisitt om kroppen. Aktivitet forstås først og fremst som lek. Dette forandrer seg når de blir større, og aktiviteten blir mer knyttet til mestring og kroppslige ferdigheter – og maskulinitet, sier Haavind.

Det handler om hva slags person man vil være, om å bli noen, legger Hauge til. For tolv år gamle Dan, for eksempel, er fotballen ingen ubekymret lek lenger, men en identitet som også peker inn i framtida. Han satser, som det heter:

«Fotball, det er det som er viktig for meg. På en måte er det det jeg skal gjøre. I det siste har jeg begynt å tenke på hva jeg skal gjøre etter ungdomskolen, som jeg begynner på neste år, og jeg vil ha så gode karakterer som mulig, så jeg kan komme inn på Fotballgymnaset.»

– «Fotballgutt» er en identitet man kan velge, men det krever visse tekniske ferdigheter. Mange slutter med fotball, som er den absolutt mest utbredte aktiviteten på barneskolen, i denne fasen, fordi de ikke er gode nok eller interesserte nok, forteller Hauge.

Hard og sterk

Guttene som velger bort fotballen, finner seg gjerne en annen aktivitet. Blant Haavind og Hauges informanter var de vanligste alternativene kampsport eller styrketrening på treningsstudio. Dareh har valgt Tae Kwon Do og forteller at det gjør han sterkere, på mer enn en måte:


Mona-Iren Hauge og Hanne Haavind. (Foto: Kristin Engh Førde)

«Vi tar armhevinger på knokene for å gjøre dem harde, sånn blir de herdet fordi det myke vevet blir ødelagt… Det vi gjør er å herde kroppen sånn at vi holder ut når vi slåss. Du blir smartere av å trene Tae Kwon Do, du holder deg unna trøbbel, du kan slåss. Du vet hvordan du skal beskytte deg selv, hvordan du skal få et bedre liv.»

– Det Dareh sier her, kan leses som et uttrykk for hvordan skillet ’mind’ and ’body’ blir opphevet; den harde kroppen blir et uttrykk for psykologiske egenskaper som sterk, utholdende. Og at for guttene innebærer ’kroppsarbeidet’ – øve, trene, herde, gjøre hard – samtidig å skape, opprette, utvikle psykologiske egenskaper – som knytter an til deres maskuline identitet. For kampsportguttene handler dette om å være hard og sterk, både fysisk og mentalt. Disiplin er viktig, forteller Hauge. For dem som trener styrke med vekter, som Kåre i sitatet ovenfor, handler det mer om rå styrke.

– Mens fotballguttene gjerne holder seg i nærmiljøet, vanker mange av vektløfterne i sentrum, hvor miljøet kan være tøft. Å ha store muskler og være sterk er en viktig maskulin verdi her. Det gir respekt og hjelper deg i konfrontasjoner, sier Hauge.

Etnisitet og klasse

Vektløfteridentiteten er den som gjerne oppfattes som mest problematisk av omgivelsene.

– Blant disse guttene er det en del som strever mer enn andre i skolesituasjoner. I motsetning til fotball og kampsport forstås jo heller ikke vektløftingen som noe som resulterer i spesifikke ferdigheter med tilhørende kroppskontroll. Her er det selve resultatet, de store musklene som teller, sier Hauge.

Forskerne forteller at både etnisitet og klasse ser ut til å spille inn når guttene velger maskulin identitet.

– Uten at vi har gjort noen systematiske undersøkelser her, er det veldig tydelig at det ikke er tilfeldig hvordan guttene fordeler seg. De ulike identitetene er ikke like tilgjengelige for alle, og guttene må satse på det som er tilgjengelig for dem, sier Haavind.

– Selv om den lokale fotballklubben har jobbet veldig aktivt for å bygge ned etniske skillelinjer, er det en viss tendens til at fotballguttene er etnisk norske, mens det er mest minoritetsgutter blant vektløfterne, legger Hauge til.

Vil ikke være pingler

Å bare fortsette å være en liten gutt som for det meste leker, er ikke noe godt alternativ for de fleste av guttene, selv om enkelte av dem utsetter det å bli stor i det lengste.

– Den barnslige guttekroppen – eller å være pingle, som guttene sier – er uønsket. En tynn og pysete pingle er noe de er redde for å bli om de ikke gjøre noe med saken. Pinglen finnes ikke i virkeligheten, men er en symbolsk figur som står i kontrast til og derfor fremhever de maskuline idealer, sier Haavind.

At jenter jobber aktivt for å komme ut av det barnslige når de når puberteten, er velkjent, både i forskningslitteraturen og ellers. Haavind og Hauge mener et viktig funn i deres studie er at dette engasjerer guttene også, bare på en helt annen måte.

– Maskulin identitet må bygges gjennom aktivitet – sammen med andre gutter. Både fotball, kampsport og vektløfting blir bedrevet sammen med kamerater, gjerne i flere timer hver dag. Dette sosiale fellesskapet er veldig viktig for guttene. Aktiviteten er også en arena for å posisjonere seg overfor de andre guttene, konkurrere og sette seg i respekt, sier Haavind.

Jenter ikke så viktige

– Men har guttenes maskuline identitetsbygging ingenting med jenter å gjøre? 

– I hvert fall ikke i 12-14-årsalderen. I den alderen ser det ut til at det er jentene som kontrollerer det romantiske spillet. Guttene er selvfølgelig med, men har ikke så mye de skal ha sagt. Jentenes smak ser dessuten ut til å gå på tvers av de forskjellige identitetene, de faller like gjerne for en vektløfter som for en fotballgutt, sier Haavind.

I motsetning til de intervjuede jentene, snakker ikke guttene i detaljer om alle sider ved  kroppens utseende.

– Der jentene gjerne utbroderer i det lengste hva de selv synes om sitt eget utseende, hva andre synes, hvordan venninna ser ut og hvem som har kommentert hva om hvem sitt utseende, har guttene svært lite å si om dette temaet. Utbroderingene kommer i stedet når de snakker om sin egen og kameratenes kroppslige mestring og tekniske ferdigheter, forteller forskerne.

Når guttene har nådd 18-årsalderen, er de imidlertid blitt mer opptatte av det estetiske ved kroppen. Å se bra ut er blitt et viktigere motiv for å drive kroppslig aktivitet. Men heller ikke nå handler det om jenter i noen særlig grad.

– De konkurrerer først og fremst med andre menn. Det å gjøre seg seksuelt attraktiv blir ikke trukket fram som avgjørende, sier Hauge.