Finner likestilling i Koranen og Bibelen

Hva skjer når en gruppe på fem muslimske og fem kristne kvinner møtes for å samtale om sine skrifter; Koranen, Hadith og Bibelen? Hvordan tolker de selv tekster som utfordrer synet på kvinnen, eller relasjonen mellom kvinne og mann? Hvilket syn har de på hverandres tekster?

– Felles for både kristne og muslimer var et grunnleggende fokus på rettferdighet mellom kvinne og mann. Dette var også hovedbudskapet de selv fant i sine respektive kanoniske tekster. Kvinnene var opptatt av at tolkninger tradisjonelt sett var altfor dominert av patriarkalske interesser, og de var både krasse og kritiske til menn som misbruker sin makt ved å hevde at Koranen eller Bibelen tillater dem å diskriminere kvinner, sier Grung.

En annen konklusjon på tvers av gruppene var at tekstene ikke uten videre kan forstås ordrett, men må tolkes ansvarlig, og at tolkeren må ha kunnskap både om tradisjon og om vår egen tid. Man skal altså ikke tro man kan eller forstår islam om man bare har lest Koranen.

Diskuterte seg frem til tolkninger

– Det skjer noe når folk møtes på tvers av religioner og på forhånd har forestilinger om de andres forhold mellom kvinner og menn, sier Grung.

For eksempel er det en vanlig forestilling at det innenfor islam er et helt annet forhold mellom menn og kvinner, enn hos kristne eller ikke-troende.

– For mange på den kristne siden, kan dette bli et slags tabu, noe man blir redd for å snakke eller spørre om i møte med muslimer, forteller Grung.

Hun forklarer at ulike syn på kjønn og betydningen av dette kan bli et dilemma i internasjonale religiøse dialogmøter, der kvinnen som person eller som tema raskt kan bli borte. Ikke minst skjer dette fordi religiøse ledere som er i dialog nesten alltid er menn. Resultatet kan bli at synet på kvinnen og kjønnsrollemønstre innenfor patriarkalske strukturer i de forskjellige religiøse tradisjonene – inkludert kristendommen og islam – blir vedlikeholdt og konservert.

Ingen av kvinnene i Grungs gruppe var utdannet til lærde eller prester. Alle var mellom 20 og 60 år, og alle hadde utdannelse eller praksis. Blant de kristne var det kvinner med både norsk og utenlandsk kulturbakgrunn. Sistnevnte gruppe minnet ofte om at norskhet og kristendom ikke er synonymer, og at kristendommen har mange forskjellige kulturelle uttrykk. Disse gjorde gruppa oppmerksom på at de fleste kristne kirker i verden ikke praktiserer likestilling mellom menn og kvinner.

– Jeg opplevde gruppa som veldig positiv, de hadde mye å si og var generøse. På en måte ble disse møtene et fristed der man kunne snakke åpent om sin tro og religion, sier Grung.

Koranen større betydning enn Bibelen

Det ble raskt tydelig at Koranen nøt større respekt hos muslimene enn Bibelen hos de kristne.

– Koranen er for muslimer Guds åpenbaring, men for kristne er det Jesus som er Guds åpenbaring. Det gjør at Koranen har en annen betydning for muslimer enn Bibelen har for kristne, forklarer Grung.

Det er med andre ord ikke det samme som står på spill når tekst skal diskuteres for de to gruppene. For de kristne var det greit å avvise bibeltekst de ikke likte når det gjaldt kvinner og kjønnsroller, mens for muslimene var det viktig å finne mening i teksten. Å avvise en korantekst var for dem utenkelig.

Det var nesten slik, forteller Grung, at de muslimske kvinnene hadde mer respekt for Bibelens tekst enn de kristne, som på sin side greit kunne avfeie en tekst som hårreisende – både i Bibel og Koranen. Men det alle fant i hverandre, var et moralsk fellesskap som helt avviste kvinneundertrykking på kristent eller muslimsk grunnlag. Ingen fant i sin religion at mannen var overlegen kvinnen.

Skal kvinnen få stryk?

– Jeg hadde på forhånd plukket ut tekster som omtalte bestemte ting om kjønnsroller, som gruppa skulle diskutere, forklarer Grung. For eksempel denne nedenfor, sure 4:34 fra Koranen i Einar Bergs norske oversettelse:

«Menn er kvinners formyndere på grunn av det som Gud har utstyrt noen av dere med fremfor andre, og på grunn av de utgifter de bærer. Derfor skal rettskafne kvinner være lydige og bevare det som er hemmelig, fordi Gud ønsker det bevart. Dem, fra hvem dere frykter oppsetsighet, skal dere formane, gå ikke til sengs med dem, og gi dem stryk.»

– Sure 4:34 brukes gjerne av ikke-muslimer som et argument for at islam er en kvinneundertrykkende religion. Men man ikke kan trekke slike enkle og direkte slutninger fra religiøse tekster, sier Grung.

Faktisk – forteller hun – kan muslimske kvinner tolke slike tekster til sin fordel. Men, hvordan er det mulig?

– De muslimske deltakerne avviser at sure 4:34 legitimerer vold mot kvinner. De påpekte at en sentral norm i Koranen er at man ikke skal såre andre. De tolker teksten slik at mannen må være en støtte for kvinnen. Den sterkere parten er moralsk forpliktet til å støtte den svakere, og hvis kvinnen er den sterke i forholdet, må hun støtte mannen.

– Hvordan kommer de fram til det?

– De går tilbake til originalen på arabisk. Ordet qiwama som ble oversatt som «bestyrerautoritet» eller «formynder» på norsk, kan også tolkes i betydningen «å være en støtte». På den måten klarer de å snu betydningen av teksten. Fra å være en tekst som sikrer mennenes autoritet over kvinner, er det blitt en tekst som krever gjensidig støtte mellom ektefellene, sier Grung.

Frelst gjennom barnefødsel?

De kristne fikk utfordringer i form av Paulus brev til Timoteus:

«En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. For Adam ble skapt først og så Eva. Og det var ikke Adam som lot seg lokke, men kvinnen lot seg lokke og brøt budet. Men hun skal bli frelst gjennom barnefødselen (…)»

– Hvordan reagerte de kristne kvinnene på dette?

– De avviser teksten og sier at den ikke samsvarer med det kristne budskapet om likeverd mellom mennesker. De trekker autoriteten til Paulus i tvil i dette tilfellet. De opplever at Jesus praktiserte likeverd mellom kjønnene, slik at fortellingene om han opphever andre bibelske tekster som står for noe annet, sier Grung.

Søker hjelp hos lærde

– Var det overraskende for deg at de muslimske kvinnene tolket sine religiøse tekster så selvstendig som de gjorde?

– Det er feil å si overraskende, men det gjorde samtalen spennende. De forholder seg for øvrig ofte til andres tolkninger som en ressurs, som de søker seg frem til og leser om.

– Men ikke den lokale imamen?

– Han er en bønneleder, og ikke nødvendigvis en lærd. Det er ikke så mange anerkjente lærde Koran-kjennere i Norge. Men i tillegg til å søke hjelp fra lærde forholder muslimer seg i sterkere grad til Koranens originalspråk enn det gjengse kristne gjør når de leser Bibelen. Muslimer tar oftere med seg endringer som har skjedd i oversettelsen når de skal forstå en tekst.

Lite fordommer

– Du nevnte at det finnes noen ganske bestemte forestillinger om kjønnsrollemønstre blant muslimer. Kom denne type fordommer til utrykk i gruppa?

– Nei, gruppa bar ikke preg av fordommer, og det var fritt fram for kritikk, spørsmål og diskusjoner når de skulle diskutere hverandres tekster, sier Grung. Hun legger til at de muslimske kvinnene var skolerte og vant til å måtte forklare seg for andre, og at de var oppgitt over generell misforståelse og uvitenhet om islam.

– Det interessante var at de eldste blant de kristne kunne kjenne seg igjen i noe av dette fra da de var unge, da det å være kristen betydde at man måtte forklare seg fordi det ble sett på som noe annerledes, og man møtte spesielle forventninger. Vi i majoriteten kan lett ha en blindhet for vår egen nære historie. Vi glemmer for eksempel at likestilling mellom kvinner og menn er en relativt ny verdi i det norske samfunnet, sier Grung.

– Var disse kvinnenes tolkning av tekstene preget av at de bor og lever i Norge? Kunne de for eksempel tolket teksten på samme måte om de bodde i andre land?

– En av de muslimske kvinnene mente man måtte ha demokrati for å tolke tradisjonen på en ansvarlig og samtidig selvstendig måte, så de var bevisste dette, ja.

Kristne føler seg likestilte

Grung forklarer at de kristne kvinnene opplevde at de var likestilte i sin religion, og fornøyde med forholdet mellom kvinne og mann. Kristne i Norge har opplevd å få kvinnelige prester og biskoper, og de kristne deltakerne i prosjektet følte ikke behov for endring i Den norske kirke på dette området. De muslimske kvinnene ønsket imidlertid å arbeide for en endring både i muslimske miljøer i Norge og kanskje særlig i muslimske majoritetssamfunn som Pakistan.

– Det var de helt åpne på, og de mente selv de fant mye støtte i Koranen for dette synspunktet, sier Grung.

– Ofte hører man at religiøse snakker om likeverd – altså at mann og kvinne er like mye verd men har ulike roller – framfor likestilling. Var det tilfelle her?

– Nei, begge grupper insisterte på likestilling. Jeg fant imidlertid noe kritikk av den norske ideelle kvinnerollen hos muslimene, som at det var for mye stress knyttet til den. Hvis kvinner skal jobbe både hjemme og ute, og samtidig ta ansvaret for å skape forandring i en religiøs tradisjon, blir det en urettferdig fordeling av arbeidsbyrdene mellom kvinner og menn. Likevel gikk alle diskusjonene langs likestillingslinjen, sier hun, og legger til at alle var opptatt av at menn måtte bidra til endring.

Kristne tror «på ordentlig»

Grung sier at muslimene opplagt kjente sine tekster bedre enn de kristne, som heller gikk i kirken for å høre bibeltekstene forklart av presten, enn å lese selv. Hun mener også at protestantisk kristendom reflekterer et generelt fokus på individ og frihet i det norske samfunnet.

– Vil det samme skje med islam i vår del av verden?

– Det er et interessant spørsmål. Religion har jo alltid vært preget av den kulturelle settingen den er i.

– Hva kan vi lære av en studie som din?

– At man ikke kan lese en religiøs tekst og uten videre tro man har forstått religionen. Man må i tillegg kjenne konteksten. Studiet avkrefter også at muslimske kvinner ikke kan være feminister – for det er de muslimske deltakerne i denne samtalen – og det avkrefter også at de kristne ikke tror «på ordentlig» – for det gjør de kristne deltakerne. For begge grupper er det viktig å jobbe for rettferdighet mellom kvinne og mann. Vi ser også et dilemma, at vi ved slike møter fremhever den religiøse identiteten. Hva hadde skjedd om en gruppe ateister, som ikke deler det å tro, hadde blitt en del av samtalen, spør Grung.