De som slapp unna

De som slapp unna

Nazistenes forfølgelse og trakassering drev mange tyske jøder til USA. Hvorfor nevner de knapt disse ydmykelsene når de forteller sin historie? Sosiolog Judith Gerson tror det handler om amerikansk kulturs syn på det å være «et offer».

Mer om USA
​Berlin 1933: Nazister henger opp et skilt med teksten: "Tyskere, forsvar dere, ikke kjøp hos jøder" på et jødisk butikkvindu. (Foto: Deutsches Bundesarchiv / Wikimedia commons)

– I memoarene jeg analyserer nevnes av og til «mitt Holocaust» eller «min Krystallnatt», men ikke eksplisitt. Jeg har også intervjuet eldre jøder om denne perioden, og har prøvd å få dem til å fortelle, men da trekker de bare på skuldrene og sier «Å, du vet.» De vil ikke snakke om det, sier Gerson.

Hun er professor ved Department of Sociology ved Rutgers-universitetet i USA, og jobber med en studie av memoarene til jøder som emigrerte fra Tyskland i perioden mellom 1933 og oktober 1941, og som endte opp i USA.

Gerson mener at årsaken til at ydmykelsen nesten ikke omtales kan ha sammenheng med kulturspesifikke holdninger til det å være et offer.

– I USA er det nærmest et kulturelt krav om at ofre for urettferdighet må de vise at de «mestrer» eller har kommet over det som skjedde med dem.

Det finnes imidlertid ett smertefullt tema som gjentar seg ofte.

– Både menn og kvinner forteller om ydmykelsen ved at familiefaren mistet inntekten. Det kunne skje direkte ved at han mistet kontorjobben fordi han var jøde, eller at kundegrunnlaget for butikkeiere og leger eller tannleger skrumpet inn til den jødiske befolkningen. Tap av arbeid gjorde at disse mennene ikke lenger var i stand til å forsørge familien sin, og fungerer derfor som en forklaring på hvorfor de emigrerte, forteller Judith M. Gerson.

Flest menn

Gerson har i hele sin forskerkarriere hatt et kjønnsperspektiv på forskningen sin, noe hun tar med seg inn i dette prosjektet.

– Kjønn har betydning i memoarene, men ikke på den typiske motsetningsfylte måten. Det er større likheter enn forskjeller mellom fortellingene til kvinner og menn, sier hun.

Gerson har materiale fra tre kilder: For det første 42 upubliserte memoarer som er skrevet en tid etter andre verdenskrig, hvor den intenderte leseren hovedsakelig var barn og barnebarn.

– Å skrive memoarene sine regnes ofte som en kvinnelig uttrykksform, men tre fjerdedeler av disse er skrevet av menn, forteller forskeren. Hun er usikker på hva årsaken er.

– Kanskje kan det skyldes et behov for å gjenopprette en tapt ære, sier hun.

I tillegg har hun materiale fra to essaykonkurranser som ble holdt på 1940-tallet, hvor temaet var jødenes opplevelser i Tyskland, og det nye livet i USA. Alle disse er skrevet av menn.

Gerson er opptatt av kollektive minner, det vil si hvordan vi husker ting som medlemmer av en gruppe. Hun leser memoarene på jakt etter mønstre, ikke individuelle historier.

Sterkt knyttet til Tyskland

– Mange av memoarene åpner med å fortelle familiehistorien bakover i tid, og nevner hvor mange år eller generasjoner familien har bodd i Tyskland. Dette er en måte for disse jødene å vise at de følte at de var integrert i landet: De sporer familien sin til et sted, noe som gir en følelse av tilhørighet, sier Gerson.


Judith Gerson. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

En mann forteller at hans kusine fikk i oppgave på skolen å finne slektstreet sitt, og kunne vise til en lengre familiebakgrunn i Tyskland enn noen av de ikke-jødiske klassekameratene. Dette ble hun trakassert for av medelever som mente at jøder ikke skulle høre til i landet.

– Historiske kilder viser at det jødiske fellesskapet i mellomkrigstiden oppfordret jøder til å finne familiebakgrunnen sin, nettopp for å vise den sterke tilhørigheten, forteller forskeren.

Tjente landet med ære

En annen måte jøder viste nasjonal tilhørighet på var å avtjene militærtjeneste.

– Mange jødiske menn var soldater under første verdenskrig, og å stige i gradene i militæret ga økt status til soldaten og familien hans.

En av anklagene mot tyske jøder i opptakten til Holocaust var at de ikke hadde gjort sin plikt under første verdenskrig. Det jødiske miljøet tok da en opptelling av hvor mange jødiske soldater som hadde tjent, og hvorvidt de mottok æresmedaljer. Dette viste at det var en større prosent jødiske soldater enn folketallet skulle tilsi, og de mottok flere æresmedaljer enn ikke-jødiske soldater. De som hadde tjent som soldater med ære beholdt visse rettigheter lenger enn andre jøder, som for eksempel pensjon, jobb i offentlig sektor og barnas skoleplass.

– Mange skriver med sinne om hvordan de selv eller fedre og brødre avtjente verneplikten, og at dette burde ha garantert dem en plass i staten for all framtid. En mann forteller at han etter Krystallnatten så faren kaste æresmedaljen i søpla, forteller Gerson.

Forskeren opplever disse fortellingene som et brudd med kravet om å ikke dvele ved urettferdigheten.

– Men nettopp fordi dette omtales blir det ekstra viktig å ikke dvele ved andre ydmykelser; det er et signal til leseren om at de har kommet over det som ble gjort mot dem, mener hun.

Skriver mest om det som var bra

De som var unge under flukten, spesielt unge menn, beskriver emigrasjonen som en spennende opplevelse. Andre sier at de ikke vil snakke om ting de ikke har opplevd selv, og derfor ikke vil utbrodere jødeforfølgelsene.

– Jeg tolker det som at fordi de skriver dette med tanke på barn og barnebarn, ønsker de ikke å skrive om det mest smertefulle som skjedde. De legger vekt på dagliglivet, og på det som var bra, og på flotte naturopplevelser i fedrelandet.

Når det gjelder selve emigrasjonen, var det var en enorm papirmølle både for å kunne forlate Tyskland og komme inn i USA, men dette skriver de ikke om. De nevner gjerne avgjørelsen om å reise, men beskriver det som noe de var tvunget til å gjøre, og forteller ganske kort om forberedelsene. Gerson mener at noe av grunnen til at så få nevner problemene med å få reist, er at flertallet av memoarene er skrevet av menn.

– Fordi det ofte var mennene som først ble arrestert, var det i stor grad kvinner som sto for planleggingen av flukten, sier hun.

I tillegg mener professoren at ved å begrense omtalen av forberedelsene begrenser forfatterne også betydningen av sitt eget initiativ i forhold det å være blant de overlevende.

– Ofte brukes også ordet flaks, og «den siste»: Man kom seg med det siste skipet med kosher-mat, det siste toget, man var den siste som fikk visum og så videre. Dette tolker jeg som at de ser på det som tilfeldig at det var nettopp dem som slapp unna. De prøver å flytte fokus vekk fra en idé om at de gjorde noe riktig, og dermed er ansvarlige for sin egen overlevelse, mener Gerson.

Livet i USA

Beskrivelsene av det nye livet i USA skiller seg fra fortellingen om Tyskland.

– Her skriver de ikke om natur og nasjon, men legger vekt på den nære familien. De forholder seg ikke lenger til det å tilhøre et land, og sier for eksempel lite om veien til statsborgerskap i USA, sier Gerson, og fortsetter:

– Det var den nære familien som ga glede. De kan skrive om hyggen ved å klemme seg sammen i en liten leilighet, om hvor god frokosten var, og om høytider med familien. Dette finner vi vanligvis typisk i kvinners skrifter om «familiearbeid», men her skriver også mennene om de nære tingene.

Mange forteller også om vanskeligheten med å få arbeid. Man måtte ta det som bød seg, og ofte var de ikke mennene kvalifisert for arbeidet de fikk. Dermed fikk de sparken etter kort tid.

– Dette var patriarkalske familier hvor kvinnene ikke var vant til å ta lønnsarbeid. Men nå måtte de finne arbeid som barnepiker, kokker eller tjenestepiker, sier forskeren.

Hun mener at fokuset på dagligliv både i Tyskland og USA kan fortelle oss noe om hvordan mennesker lever i ekstreme perioder.

– Vi vet mye om hvordan mennesker døde under Holocaust, men hvordan de levde er like viktig å forske på, avslutter hun.