Kjønnsforskere leder prestisjeprosjekt

– Det er fantastisk luksuriøst å kunne invitere folk til Norge på så gode vilkår både faglig og praktisk som CAS tilbyr, sier Hanne Haavind, professor ved Universitetet i Oslo.

Sammen med professorkollega Harriet Bjerrum Nielsen skal hun det neste året lede et forskerteam på prestisjefylte Centre for Advanced Study (CAS) i Oslo. På CAS får fremragende forskere muligheten til å fordype seg i hverandres forskning i et helt år. Sammen danner de et internasjonalt miljø, uten krav om undervisning eller andre plikter. De to velkjente norske kjønnsforskerne har invitert erfarne forskere fra inn- og utland, og har også inkludert noen yngre norske forskere i prosjektet.

Alt i alt skal 21 barne- og kjønnsforskere ha arbeidsplass på CAS i kortere eller lengre perioder under prosjektparaplyen «Personal Development and Socio-Cultural Change».

– Og det er noen store utenlandske navn på lista?

– Ja, det skal være det på CAS, vet du! Vi er heldige som har fått invitere forskere som er blant de beste på feltet internasjonalt. Og nesten alle de vi inviterte takket ja med en gang, sier Bjerrum Nielsen.

Nå i høst sitter blant andre de britiske forskerne Valerie Walkerdine og Ann Phoenix i Oslo. Til våren overtar Barrie Thorne fra USA og Wendy Hollway fra Storbritannia.

Rom for uenighet

Psykologen Haavind og barne- og ungdomsforskeren Bjerrum Nielsen har fulgt hverandres karrierer i mer enn 30 år. Haavind har forsket på barn og unges oppvekst, endringer i omsorgen for barn og samspillet mellom kvinner og menn i familien, og hun baserer seg overveiende på intervjumateriale. Bjerrum Nielsen har blant annet drevet feltarbeid i klasserom gjennom mange år, med et særlig blikk på hvordan jenter og gutter lever sine barne- og ungdomsliv og hvordan dette har forandret seg i løpet av de siste årtier.

De to har alltid syntes at den andres empiriske arbeid er spennende, og har hatt stort utbytte av å diskutere det de har felles. Begge driver forskning i møtepunktet mellom det psykologiske og det sosiale. I det nye prosjektet skal de sammen forske på personlig utvikling og sosiokulturell endring.

– Vi er opptatt av barn og unges oppvekst, og av hva kjønn og alder betyr for den personlige utviklingen gjennom livet. Og vi ser på dette i en sosial kontekst og en historisk sammenheng som er i forandring mens livet går, sier Hanne Haavind.

Men året skal også bruke til å diskutere det de ikke er så enige om.

– Vi kommer fra ulike fagfelt, og har hver især beveget oss i retning av den andres opprinnelig fagfelt – og da krysser vi hverandre. Hanne startet i psykologi, og forlot en universell måte å forstå utviklingspsykologi til fordel for en mer kulturanalytisk tilnærming, sier Bjerrum Nielsen.

– Men jeg er ikke på vei vekk fra psykologien! Mitt mantra er at om dette ikke er psykologi så skal det bli det, skyter Haavind inn.

– Mens jeg som opprinnelig utdannet filolog fortsatt er opptatt av språk og tolkningsprosesser, men jeg har erkjent at språkfagene ikke ga meg en tilstrekkelig forståelse av språkbrukere. Jeg vil forstå hvordan tolkningsprosessene foregår i mennesker, og da må jeg hente perspektiver fra for eksempel psykologi – uten at jeg noen gang kommer til å bli psykolog, sier Bjerrum Nielsen, og fortsetter:

– Jeg har et psykoanalytisk blikk på hva et menneske er, hvilke drivkrefter som styrer oss og hvordan mening blir til. Spesielt gjelder dette i forhold til at det er flere meningsnivåer i menneskelig kommunikasjon, og de kan ikke alltid leses direkte ut av hva folk sier om seg selv.

Hva folk sier og hva de faktisk gjør

Gjennom Bjerrum Nielsens mange år med klasseromsstudier er det ikke det pedagogiske, men samspillet elevene imellom og mellom elevene og lærerne som har opptatt henne. Motsetningen mellom hva folk sier og hva de gjør ble tydelig da hun studerte små jenter på 1970-tallet. Jentene visste godt at man skal være snill og grei mot andre, og var i intervjuer flinke til å fremstille seg i tråd med idealet. Men ved å observere dem i lek kunne forskeren se at virkeligheten ofte var annerledes.

Hanne Haavind, derimot, mener at sånt kan man få tak i uten å observere:

– Det kommer an på hvordan man intervjuer. Hvis man for eksempel snakker med jenter om hverdagslige hendelser som er forankret i tid og rom, får man også vite mye om konflikter i samspillet mellom dem, skyter hun inn.

– Det er jeg enig i, men man får bare ett perspektiv på konflikten, og siden jeg mener at man ikke alltid kjenner sine egen motiver, eller har full oversikt over effekten på andre av det man gjør, blir observasjonen et nyttig supplement, svarer Bjerrum Nielsen.

– Siden jeg er utdannet psykolog, blir det psykologiske for meg kanskje mer av en selvfølgelighet. Jeg driver den psykologiske ballasten over i forståelse av hvordan kultur leverer byggematerialer til utviklingen av det personlige. På den måten er jeg inspirert av sosialantropologi, sier Haavind.

– Jeg er også inspirert av antropologien, men jeg syns at Hanne strekker det kulturelle perspektivet så langt at hun ser bort fra at det også finnes noe inni oss. Jeg syns hun begrenser sin forståelse når hun ikke inkluderer den historien individet har med seg inn i situasjonen. Den delen av psykoanalysen som inspirerer meg, har også fokus på relasjoner og på den aktuelle situasjon. Men psykoanalysen legger vekt på et biografisk forløp, og på at vår måte å gå inn i en bestemt situasjon på også har å gjøre med hvilke indre relasjonelle scenarier vi bærer rundt på og handler etter. Det vil si bevisste og ubevisste erfaringer om hvem vi kan være i forhold til andre og de konflikter som kan være innbakt i dette, sier Bjerrum Nielsen.

– Det som blir en drivende uenighet her, er at jeg mener at jeg tar høyde for det biografiske. Men jeg syns at psykoanalysen gir altfor spesifikke og derfor ikke-empiriske løsninger på de personlige biografiske mekanismene, sier Haavind.

– Og det vil jeg være helt uenig i! Hanne baserer seg på en psykoanalyse fra 1950-årene, og tar ikke høyde for at det har skjedd en enorm utvikling innenfor feltet, smiler Bjerrum Nielsen.

– For å kunne diskutere videre hvorvidt jeg har en gammeldags forståelse, eller om Harriets forståelse ikke er empirisk basert, skal vi gå tilbake til empiri fra våre tidligere studier. Da kan vi si «se her!», eller spørre «hvor har du det ifra?», sier Haavind.

Ut av skyttergraven

Midlene fra CAS gir de to forskerne mulighet til konsentrasjon og fordypelse i disse spørsmålene, og til å invitere andre forskere til å diskutere dem.

– Vi har invitert forskere som vi kan lære av, fordi de også har interesse i dette kunnskapsfeltet, og som nærmer seg det på litt ulike måter, og har litt ulik empiri. Ambisjonen er ikke at vi skal bli enige om alt, men at vi skal kunne gi en fremstilling av den andres posisjon som den andre skal kunne kjenne seg igjen i, sier Haavind.

– Vi vil komme litt lenger i den akademiske debatten enn at vi bare bruker den andre som et fraspark for å fremme egen posisjon, av typen: «I motsetning til Hanne Haavind som tror at mennesker ikke har noe indre, så mener jeg at mennesket er et komplekst og nyansert vesen … », sier Bjerrum Nielsen.

– Eller «I motsetning til Harriet Bjerrum Nielsen som mener at mennesket har et prefabrikkert indre … », ler Haavind.

– Men vi vil vekk fra situasjonen hvor man hele tiden må forklare at «det er jo ikke det jeg mener». Vi vil undersøke hvor vi faktisk kan bygge analytiske broer og finne en felles forståelse. Og hvor det kanskje er noen helt reelle uenigheter i premissene til de teoriene vi bruker, sier Bjerrum Nielsen.

– Men også uenighetene er nyttige for utvikling av vår egen forskning. Tolkningskonflikter er drivende. Det skjerper våre egne argumenter, og det er jo en av de underlige tingene som vi forskere liker; at vårt eget argument ikke står stille, påpeker Haavind.

– Hvis man ikke er veldig opptatt av å verne sine egne grenser, kan man plutselig få belyst noe man ikke har tenkt på før, sier Bjerrum Nielsen.

I dybden på empirien

Men forskergruppen skal ikke sitte og diskutere teoretiske retninger løsrevet fra empirien i et år. De løfter i stedet fram empiri fra egen og andres forskningsprosjekter. Målet med dette er ikke først og fremst å tolke empirien på nytt, men å diskutere hvilke teorier og analyseteknikker forskere tar i bruk når de skal prøve å forstå hvordan barn går frem for å bli eldre, i den sosiale og kulturelle sammenhengen de lever i.

– Utgangspunktet er altså å forstå mer av det gjensidige forholdet mellom det personlige og det kulturelle. Men for å konkretisere denne abstrakte problemstillingen har vi valgt å fokusere på fire empiriske felt som alle kan være inngangsporter til en bedre forståelse av hvordan personlige utviklingsforløp veves sammen med historiske endringer, sier Bjerrum Nielsen.

Det første spørsmålet, som forskergruppen allerede er i gang med, er hvordan den psykologiske overføring eller endring skjer fra en generasjon til en annen. Det gjelder ikke bare hvordan foreldregenerasjonen former den neste, men like mye hva barn og unge tar med seg og hva de forkaster som gyldige for sitt liv.

Til nå har forskerne fordypet seg i intervjukjeder som inngikk i prosjektet om unge jenter i tre generasjoner, som Bjerrum Nielsen foretok sammen med Monica Rudberg (som også er del av forskergruppen på CAS). Prosjektet har tidligere resultert blant annet i boka Moderne jenter fra 2006, men nå bruker altså forskerne deler av materialet til nye diskusjoner og innspill.

Deretter skal forskerne på samme måte diskutere empirisk materiale fra den britiske forskeren Ann Phoenix. Hennes intervjumateriale tar for seg det hun kaller «ikke-normativ barndom» hos mennesker som i de første leveårene levde atskilt fra foreldrene sine, fordi foreldrene emigrerte til Storbritannia mens barna ble igjen hos slektninger i Karibia.

– Tanken er at her skjer overføringen fra en generasjon til en annen på en annerledes måte, både på grunn av at barna i noen år bor vekk fra sine foreldre, og fordi de deretter gjenforenes i et land som ikke er opprinnelseslandet, sier Haavind.

Det neste temaet er aldersoverganger, eller hvordan barn tar på seg og løser de utfordringer som er knyttet til for eksempel overgangen fra barn til ungdom. Først gjennom Haavinds eget materiale som følger 12 år gamle skoleelever på vei inn i ungdomstiden. Settingen er en norsk kontekst der halvparten av barna kommer fra familier der foreldrene har innvandret til Norge.

Samtidig skal de se på den britiske psykologen Valerie Walkerdines studie av en gruppe jenter fra henholdsvis middelklasse og arbeiderklasse i deres utviklingsforløp fra de var fire til de ble 21 år. Fokus i arbeidet skal være hvilke teoretiske redskaper som er brukbare for å forstå slike prosesser og hvordan man kan gå til verks metodologisk for å vurdere rekkevidden av dem.

– De to siste inngangsdørene som vi skal åpne til våren, utvider perspektivet fra en persons forløp til samspillsdynamikker og til deltakelse i det kollektive livet. For alle som er med, er dette bevegelser i et kjent landskap, så det er reisefølget som skaper de kunnskapsmessige utfordringene, avslutter Haavind.